Personlig verdighet til å utøve prestedømmet

Mine kjære brødre, jeg ønsker å tale i klartekst til dere i kveld om en sak som ligger meg tungt på hjertet. Det er en stor glede og bekymringsfull utfordring å tale til dere. Vi har et mektig brorskap, vi som bærer dette edle og fantastiske prestedømme. Det kommer fra Gud vår evige Fader, som i denne strålende evangelieutdeling sammen med sin elskede Sønn igjen har talt fra himlene. De har sendt sine bemyndigede tjenere for å skjenke menneskene denne guddommelige myndighet.

Personlig verdighet er normen for om vi er kvalifisert til å motta og utøve denne hellige kraft. Det er dette jeg gjerne vil tale om i kveld.

Jeg begynner med å lese fra Lære og pakter, kapittel 121.

”Prestedømmets rettigheter er uadskillelig tilknyttet himmelens krefter, og … himmelens krefter kan hverken kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper.

At de kan meddeles oss, er sant, men når vi forsøker å skjule våre synder eller å tilfredsstille vår stolthet, vår forfengelige ærgjerrighet, eller å utøve herredømme, kontroll eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den borttas – Amen til den manns prestedømme og myndighet” (L&p 121:36–37).

Det er Herrens utvetydige ord om hans guddommelige myndighet. Dette pålegger oss et enormt ansvar. Vi som har Guds prestedømme, må heve oss over verdens veier. Vi må disiplinere oss selv. Vi kan ikke være selvgode, men vi kan og må være anstendige, hederlige menn.

Vår adferd utad må være uklanderlig. Vår adferd privat er enda viktigere. Den må nå opp til normen Herren har satt. Vi kan ikke hengi oss til synd, langt mindre prøve å skjule våre synder. Vi kan ikke tilfredsstille vår stolthet. Vi kan ikke ta del i forfengelig ærgjerrighet. Vi kan ikke utøve kontroll eller herredømme eller tvang over vår hustru, våre barn eller noen andre i noen grad av urettferdighet.

Hvis vi gjøre noe av dette, trekkes himmelens krefter tilbake. Herrens ånd bedrøves. Selve kraften i vårt prestedømme blir opphevet. Dets myndighet går tapt.

Måten vi lever på, ordene vi bruker, vår oppførsel i hverdagen virker inn på hvor effektive vi er som menn og gutter med prestedømmet.

Vår 5. trosartikkel lyder: ”Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.”

Selv om menn med myndighet legger hendene på vårt hode og vi blir ordinert, kan vi ved vår oppførsel oppheve og forspille all rett til å utøve denne guddommelige myndighet.

Kapittel 121 sier videre: ”Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet, men kun ved forståelse, ved langmodighet, ved mildhet og ydmykhet og ved oppriktig kjærlighet;

ved godhet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik” (L&p 121:41–42).

Brødre, dette er grensene som dette prestedømmet må utøves innenfor. Det er ikke som en kappe vi kan ta av og på når vi selv vil. Når det utøves i rettferdighet, er det som om det er selve kroppsvevet, en del av oss til alle tider og under alle omstendigheter.

Og dere unge menn som har Det aronske prestedømme, dere har fått overdratt den makt som har nøklene til englers betjening. Tenk over det et øyeblikk.

Dere har ikke råd til å gjøre noe som kan plassere et slør mellom dere og englenes betjening.

Dere kan ikke være umoralske på noen måte. Dere kan ikke være uærlige. Dere kan ikke jukse eller lyve, dere kan ikke misbruke Guds navn eller bruke grovt språk og fremdeles ha rett til englers betjening.

Jeg ønsker ikke at dere skal være selvgode. Jeg ønsker at dere skal være mandige, energiske, sterke og lykkelige. Jeg ønsker at de av dere som engasjerer dere i sport, skal være gode idrettsmenn og strebe etter å bli mestere. Men i denne sammenheng trenger dere ikke hengi dere til upassende oppførsel, banning eller grovt språk.

Dere unge menn som ser frem til å reise på misjon, ikke tilsmuss deres liv med noe som kan så tvil med hensyn til deres verdighet til å dra ut som Herrens tjenere.

Dere må ikke, dere kan ikke under noen omstendighet gå på akkord med den guddommelige kraft dere har inni dere som ordinerte redskaper i evangeliets tjeneste.

Som en advarsel har Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum gitt følgende uttalelse rettet til dere:

”Som misjonærer forventes dere å ha de høyeste normer for oppførsel, innbefattet streng overholdelse av kyskhetsloven …

Du skulle aldri være alene med noen annen, verken mann eller kvinne, voksen eller barn [unntatt din tildelte ledsager].

Selv falske anklager mot en uskyldig misjonær kan ta mange måneder å etterforske og kan resultere i avbrekk i eller avbrutt misjonærtjeneste. Beskytt deg selv mot slike anklager ved aldri å være adskilt fra din ledsager, selv ikke i hjemmene dere besøker.”

Du trenger ikke bekymre deg for dette hvis du til alle tider overholder misjonærreglene. Hvis du gjør det, vil du få en fantastisk opplevelse, og du vil vende hjem med ære til dem du elsker, plettfri, uten mistanke eller anger.

Når du vender hjem, glem da aldri at du fremdeles er en eldste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Du kommer til å bli opptatt av å finne en evig ledsager. Du vil ønske å gifte deg i Herrens hus. For deg skulle det ikke være noe alternativ. Vær forsiktig, så du ikke ødelegger din mulighet til å bli gift slik. Ha en herlig tid. Men la dette foregå under streng selvdisiplin. Herren har gitt en befaling og et løfte. Han har sagt: ”La alltid dine tanker være prydet med dyd.” Så følger løftet om at du da skal ”ha større frimodighet for Guds åsyn, og … Den hellige ånd skal stadig være din ledsager” (L&p 121:45–46).

Hustruen du velger, vil være din likemann. Paulus sa: ”I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen” (1. Korinterbrev 11:11).

I det ekteskapelige forhold er ingen verken underlegen eller overlegen. Kvinnen går ikke foran mannen, heller ikke går mannen foran kvinnen. De vandrer ved siden av hverandre som en Guds sønn og datter på en evig reise.

Hun er ikke din tjener, din eiendom eller noe likt dette.

Konemishandling er et tragisk og avskyelig fenomen. Enhver mann i denne kirke som begår overgrep mot sin hustru, behandler henne nedverdigende, krenker henne eller utøver urettferdig herredømme over henne, er uverdig til å ha prestedømmet. Selv om han har blitt ordinert, trekker himlene seg tilbake, Herrens ånd bedrøves, og det blir slutt på denne mannens prestedømsmyndighet.

Enhver mann som hengir seg til slik praksis, er uverdig til å ha tempelanbefaling.

Jeg beklager å måtte si at jeg ser for mye av dette heslige fenomenet. Det finnes menn som mishandler sin hustru, både verbalt og fysisk. Det er en tragedie at en mann behandler sine barns mor så nedverdigende.

Det er riktig at det finnes noen få kvinner som begår overgrep mot sine menn. Men jeg taler ikke til dem i kveld. Jeg taler til mennene i denne kirken, menn som Den allmektige har skjenket sitt hellige prestedømme.

Mine brødre, hvis det finnes noen innen rekkevidde av min røst som har gjort seg skyldig i slik adferd, kaller jeg dere til omvendelse. Gå ned på dine knær og be Herren tilgi deg. Be ham om kraft til å kontrollere din tunge og din tunge hånd. Be om din hustrus og dine barns tilgivelse. President McKay pleide si: ”Ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet.” (Sitert fra J. E. McCulloch, Home: The Savior of Civilization [1924], s. 42, i Conference Report, april 1935, s. 116.) Og president Lee sa: ”Det viktigste arbeid i Herrens verk som du vil gjøre, er det arbeidet du gjør innenfor veggene i ditt eget hjem.” (Harold B. Lee, Doing the Right Things for the Right Reasons, Brigham Young University Speeches of the Year [19. apr. 1961], s. 5.)

Jeg er sikker på at når vi står foran Guds domstol, vil det snakkes lite om hvor mye rikdom vi samlet i livet, eller om eventuelle hedersbevisninger vi har oppnådd. Men det vil bli stilt inngående spørsmål om våre hjemlige forhold. Og jeg er overbevist om at bare de som har gått gjennom livet med kjærlighet til og respekt og takknemlighet for sin ledsager og sine barn, vil høre følgende ord fra vår evige dommer: ”Vel gjort, du gode og tro tjener! … Gå inn til din herres glede” (Matteus 25:21).

Jeg skal nevne en annen type mishandling. Det gjelder de eldre. Jeg tror ikke det er vanlig blant oss. Jeg håper ikke det. Jeg ber om at det ikke er det.

Jeg tror at vårt folk, nesten alle, følger budet fra fordums tid: ”Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg” (2. Mosebok 20:12).

Men overgrep mot eldre er så tragisk, så absolutt opprørende.

I stadig større grad lever vi lenger, takket være den moderne vitenskaps mirakel og medisinsk praksis. Men med høy alder følger svekket fysisk kapasitet og noen ganger mental kapasitet. Jeg har sagt tidligere at jeg har oppdaget at det er mye bly i de årene som kalles gylne. Jeg er dypt takknemlig for den kjærlighet og omsorg våre barn viser sin mor og far. Hvor vakkert er ikke bildet av en sønn eller datter som vennlig, velvillig og kjærlig anstrenger seg til det ytterste for å hjelpe sine aldrende foreldre.

Nå vil jeg nevne en annen form for overgrep som har vært mye omtalt i mediene. Det er tarvelige og stygge overgrep mot barn som voksne, vanligvis menn, begår. Slike overgrep er ikke noe nytt. Det er tegn som tyder på at det har skjedd gjennom alle tider. Det er noe av det usleste, mest tragiske og fryktelige som finnes. Jeg beklager å måtte si at dette uhyrlige onde i svært begrenset grad også har funnet sted blant oss. Dette kan ikke aksepteres eller tolereres. Herren selv sa: ”Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp” (Matteus 18:6).

Dette er svært sterke ord fra Fredsfyrsten, Guds Sønn.

Jeg siterer fra Kirkens instruksjonshåndbok: ”Kirkens holdning er at overgrep ikke kan tolereres i noen form. De som begår overgrep … , er gjenstand for Kirkens disiplinering. De skulle ikke kalles til stillinger i Kirken og kan ikke ha tempelanbefaling. Selv om en person som har begått seksuelt eller fysisk overgrep mot et barn, blir underkastet Kirkens disiplinering og senere får tilbake fullt fellesskap eller gjeninntas ved dåp, skulle ikke ledere kalle vedkommende til noen stilling hvor han vil arbeide med barn eller ungdom, med mindre Det første presidentskap godkjenner at anmerkningen på vedkommendes medlemskort kan fjernes.

I tilfeller hvor overgrep er begått, er det Kirkens primære ansvar å hjelpe dem det er begått overgrep mot, og beskytte personer som står i fare for fremtidige overgrep.” (Kirkens instruksjonshåndbok, s. 158.)

I en lang periode har vi nå arbeidet med dette problemet. Vi har inntrengende bedt biskoper, stavspresidenter og andre hjelpe ofrene, trøste dem, styrke dem og la dem vite at det som skjedde, var galt, at det ikke var deres skyld, og at det aldri trenger å skje igjen.

Vi har utgitt publikasjoner, opprettet en telefonlinje hvor Kirkens embedsmenn kan motta råd om hvordan de skal takle saker, og tilbudt profesjonell hjelp gjennom Kirkens familiekontor.

Disse handlingene er ofte kriminelle i sin natur. De er straffbare etter loven. Profesjonelle rådgivere, også advokater og sosialarbeidere, er tilgjengelige på hjelpelinjen for å rettlede biskoper og stavspresidenter angående deres ansvar i slike situasjoner. I andre land skulle man kontakte de respektive områdepresidenter.

Kirkens arbeid er et frelsesverk. Jeg ønsker å understreke det. Det er et arbeid for å frelse sjeler. Vi ønsker å hjelpe både offeret og overgriperen. Vi føler med offeret, og vi må gjøre alt for å hjelpe ham eller henne. Vi føler med overgriperen, men vi kan ikke tolerere synden han kan være skyldig i. Der overgrep er begått, er det en straff. Det sivile rettsapparat vil gå sin gang. Og Kirkens system vil gå sin gang, ofte med utelukkelse som resultat. Dette er både en ømtålig og en alvorlig sak.

Ikke desto mindre må vi forstå, og vi må alltid forstå, at når straffen er sonet og rettferdighetens krav oppfylt, vil det være en hjelpsom og vennlig hånd der til assistanse. Det kan fortsatt finnes restriksjoner, men det finnes også vennlighet.

Ja, brødre, jeg går ut fra at jeg har virket negativ i det jeg har sagt i kveld. Jeg ønsker ikke å være det. Men jeg ønsker virkelig å heve en advarselsrøst til denne kirkens prestedømme over hele verden.

Gud har skjenket oss den mest kostelige og fantastiske gave. Den medfører myndighet til å lede Kirken, administrere, tale med myndighet i vår Herre Jesu Kristi navn, handle som hans utpekte tjenere, velsigne syke, velsigne våre familier og mange andre. Den tjener som en veiledning for vårt liv. I sin fylde rekker dens myndighet utover dødens slør og inn i evighetene som ligger forut.

Ingenting i hele verden kan sammenlignes med den. Vern om den, hold den høyt i ære, elsk den, lev verdig til den.

”Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Matteus 5:16), er min ydmyke bønn idet jeg gir dere min velsignelse og min kjærlighet, i Jesu Kristi navn, amen.