På stevnemøte med en siste dagers hellig jente uten å ha truffet henne før
Av eldsteJoaquin E. Costa
i De sytti
Renées beslutning om å etterleve evangeliet forandret mitt liv.
Illustrasjoner: Alex Nabaum
Jeg vokste ikke opp som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men noen medlemmer jeg har møtt, har lært meg at når noen lever et rent og godt liv, skinner Kristi lys i dem. De blir sterke eksempler.
Min første kontakt med Kirken var gjennom en venn jeg fikk på universitetet. Han var et veldig godt medlem av Kirken som hadde vært på misjon. Jeg hadde vokst opp i en katolsk familie, så han prøvde ofte å innlede samtaler med meg om religion. Men jeg var ikke særlig interessert. Vennen min var imidlertid veldig lur, og han prøvde igjen å presentere Kirken for meg ‒ ved å ordne et stevnemøte for meg med en siste dagers hellig jente som jeg aldri tidligere hadde truffet.
Vårt første stevnemøte
Da Renée og jeg var på vårt første stevnemøte, ble jeg hodestups forelsket. Hun var så vakker, og jeg skjønte at det var noe spesielt med henne. Kort tid senere var jeg klar til å være seriøs med henne og stifte familie ‒ men etter flere stevnemøter sa hun at vi ikke burde gå ut mer fordi hun likte meg “for godt”, og hun ønsket å gifte seg i tempelet. For å gjøre ting vondt verre for meg, reiste hun snart på misjon. Etter det kom jeg til at jeg ikke likte de siste dagers hellige.
Da hun kom hjem fra misjonen, inviterte vår felles venn meg til en fest der jeg kunne få treffe Renée, og vi begynte å tilbringe tid sammen igjen. Jeg hadde fullført utdannelsen og hadde en veldig god jobb, og jeg følte meg igjen klar til å gifte meg. Jeg trodde jeg var litt av et varp, så jeg fridde. Hun sa nei.
Et motvillig møte med misjonærene
For å holde liv i forholdet takket jeg ja til å lytte til misjonærene. En gang kom hun til meg, og med tårer i øynene bar hun vitnesbyrd om Mormons bok og tryglet meg om å lese den. Hun ønsket at jeg skulle få et vitnesbyrd om evangeliet slik at hun kunne oppfylle sitt ønske om å gifte seg i tempelet. Jeg elsket henne og ønsket ikke å skuffe henne, så jeg sa at jeg ville det. Men selv om jeg sa ja til å møte misjonærene, møtte jeg dem i begynnelsen bare for å kjøpe meg litt mer tid til å overtale Renée til å gifte seg med meg. Jeg hadde ikke noe ønske om å slutte meg til en ny religion.
Etter noen avtaler med misjonærene, var jeg fortsatt ikke interessert. Jeg utholdt leksjonene deres, men jeg fulgte egentlig ikke med og prøvde egentlig ikke å føle Ånden. Hjertet mitt var lukket, for jeg lyttet ikke til misjonærene for min del. Jeg lyttet til dem på grunn av Renée. Det skjedde ingenting, og jeg klarte fremdeles ikke å overbevise Renée om at jeg ville være en god ektemann for henne uten å bli døpt. Hun holdt seg sterk i sin tro.
Mormons bok ble personlig
Så skjedde det endringer med misjonærene. En ny misjonær kom for å undervise meg, og han fikk en idé. Han ba meg slå opp i Alma 42, og han spurte meg om jeg ville lese kapittelet høyt for dem, vers for vers. Men istedenfor bare å lese det ord for ord, ville han at jeg skulle sette mitt navn inn i det. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men han insisterte.
Så jeg begynte med det første verset. “Og nå, Joaquin …” Så snart jeg leste disse ordene, begynte boken å snakke til meg. Da jeg satte inn navnet mitt, følte jeg kraften i et personlig vitnesbyrd.
Den neste delen av Alma 42 handler om Adam og Evas fall, og til slutt kommer forløsningsplanen. Da jeg kom til vers 29 og leste: “Og nå, Joaquin, jeg vil ikke at du skal være urolig mer på grunn av disse ting,” begynte jeg å gråte som et lite barn. Jeg hadde aldri grått slik før. Jeg visste at Mormons bok var sann ‒ men jeg kunne ikke engang lese ferdig kapittelet. Da jeg endelig klarte å ta meg sammen, sa jeg til misjonærene at jeg ønsket å bli døpt. Renée ble så glad. Jeg ble døpt, og hun sa endelig ja til å gifte seg med meg. Et år senere ble vi beseglet i Buenos Aires Argentina tempel.
Jeg er så takknemlig for Renées beslutning om å etterleve evangeliet og gifte seg i tempelet. Hennes trofaste innstilling til stevnemøter styrket ikke bare hennes forhold til Gud og evangeliet, men oppfordret meg til å lære om evangeliet også. Jeg vet hvorfor hun var så vakker for meg: fordi hun var så ren, kjærlig og god. Jeg var i stand til å utvikle et personlig vitnesbyrd om Mormons bok og Kirken på grunn av hennes trofasthet.