Barmhjertighetens mirakler

Etter sin intense lidelse i Getsemane have (se 2 Nephi 9:21; Mosiah 3:7), vekket Jesus sine disipler og ble umiddelbart møtt av en mobb som besto av væpnede tempelvakter og romerske soldater.¹ Blant dem var Judas og en av yppersteprestens tjenere. Da folkemengden nærmet seg i nattens mørke, identifiserte Judas Jesus med et kyss på kinnet hvorpå Frelseren svarte: “Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?” (Lukas 22:48).

Mens mobben nølte, spurte Jesus dem: “Hvem leter dere etter?”

De svarte: “Jesus fra Nasaret.”

“Det er jeg”, var svaret hans, og Johannes, som var der, forteller at mobben på hans svar “vek tilbake og falt til jorden.” Frelserens storhet, selv etter hans enorme lidelse, ble følt på en mektig måte. Etter å ha spurt dem igjen om hvem de søkte, gjentok Jesus: “Jeg sa dere at det er jeg!” Så, for å beskytte sine disipler, sa Jesus: “Er det da meg dere leter etter, så la disse gå!” (Johannes 18:4–8).

Peter hadde imidlertid andre tanker. I den hensikt å forsvare Frelseren, trakk han sverdet og trakk det mot Malkus, yppersteprestens tjener, og hogg øret av ham (se Johannes 18:10).

Men Jesus avvæpnet den eksplosive situasjonen. Han stoppet Peter og sa: “Stikk sverdet ditt tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.

Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?

Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?” (Matteus 26:52–54)

Hver av beretningene forteller at Jesus overga seg selv, og at hans disipler flyktet. Lukas forteller imidlertid at Jesus barmhjertig først “rørte ved øret og helbredet ham [Malkus]” (Lukas 22:51).

Hvilken saktmodighet Jesus viste da han ble behandlet som en forbryter! Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum påpekte at Jesus “strakte seg ut og velsignet sin potensielle fangevokter med den samme himmelske kraft som kunne ha hindret ham fra å bli tatt til fange og korsfestet.”²

Til tross for det universelle omfanget av Frelserens misjon, mistet han aldri synet av den ene. Selv om vi vet lite om Malkus, var han kjent for Jesus.

Ble Malkus beveget av Frelserens berøring? Ble hans hjerte vendt til Frelseren ved denne milde barmhjertigheten? Det vet vi ikke. Men uansett hva hans personlige valg var, ble han i sin helbredelse av øret tilbudt en gave han ikke ba om. Dette siste mirakelet med helbredelse i jordelivet var en barmhjertighetshandling fra Frelserens side, en annen mulighet til å vise sin Faders mirakuløse kraft og kjærlighet.

Jesus elsker alle sin Faders barn med uendelig kjærlighet. I alt Frelseren gjør, prøver han å bringe sjeler til seg, for å bringe dem til omvendelse slik at de kan bli frelst (se 2 Nephi 26:24).

Har du opplevd en forandring i hjertet etter å ha mottatt en uventet velsignelse? Har dine øyne blitt åpnet slik at du kan se “nåden strømmer, vil ei stanse, priser Deg med himmelsk klang”?³

Hva med Peter? Jesus visste at han måtte bli tatt for å lide og dø, slik at det ville være mulig for oss å vende tilbake til Gud gjennom omvendelse og oppstandelse. Dette var hans misjon. Men han trengte også at disiplene overlevde ham for å utføre sin misjon med å forkynne evangeliet og opprette Kirken.

De mørke kreftene som samlet seg rundt Frelseren må ha vært svært skremmende for apostlene. Peter handlet forhastet og trakk et sverd i manges påsyn for å forsvare sin Mester. Herren helbredet imidlertid såret Peter forårsaket. Vi vet ikke om helbredelsen av Malkus reddet Peter fra konsekvenser som ville ha hindret ham i å utføre sin misjon. Men for en gave til Peter!

Har du noen gang sagt eller gjort noe forhastet eller sårende, til og med for å forsvare Frelseren eller hans kirke? Å huske Peters opplevelse kan gi oss mot til å prøve å gjøre ting godt igjen. Frelseren ser vår ufullkomne innsats for å etterleve hans evangelium og forsvare hans navn, selv om vi i vår svakhet i denne innsatsen utilsiktet kan forårsake skade.

Når vi forsvarer vår tro på sosiale medier eller personlig, kan vi til tider bli “altfor ivrige” (Mosiah 9:3) eller “lar ugjort det som veier tyngre i loven” (Matteus 23:23), herunder barmhjertighet. Vi bruker ikke sverd, men ord har en sterk virkning. Det kan “få folket til å gjøre det som [er] rettferdig” (Alma 31:5) eller “snuble i så mangt” (se Jakobs brev 3:2). Vi kan befinne oss på samme sted som Peter, avhengig av Frelserens barmhjertighet til å helbrede sårene vi har forårsaket og hjelpe oss å gå videre, forsvare troen og dele evangeliet med en “saktmodighetens ånd” (Lære og pakter 100:7), og erstatte en stridighetens ånd (se Apostlenes gjerninger 4:7–14; 5:40–42).

Det er uklart om noen medlemmer av mobben var vitne til helbredelsen av Malkus’ øre, men kanskje Frelseren også viste barmhjertighet mot dem, og ga dem en siste mulighet til å være vitne til hans kraft og omvende seg.

I våre egne øyeblikk med svakhet viser Herren barmhjertighet og gjør oss i stand til å overvinne utfordringene vi står overfor.

I desember 2016 fikk mannen min lungebetennelse. Vi bodde i Moskva i Russland, der Bruce virket i presidentskapet for området Europa Øst. Legene sa at han måtte bli på sykehuset i noen dager for å få antibiotika. Den kvelden ble helsen hans dramatisk verre, og de la ham i indusert koma.

De neste 10 dagene sto jeg opp hver morgen og ba om Herrens hjelp da jeg kjørte til T-banestasjonen, reiste 45 minutter med T-banen og så gikk de resterende kvartalene til sykehuset. Jeg satt hele dagen ved Bruces side på intensivavdelingen mens han lå helt stille, ute av stand til å snakke eller bevege seg, omgitt av skjermer av alle slag. Hver kveld dro jeg tilbake hjem for å pakke eiendelene våre som forberedelse til at vi skulle dra tilbake til Utah.

Selv nå husker jeg at i de kalde, mørke dagene, var jeg aldri redd da jeg reiste med T-banen. Jeg husker den fred og ro jeg følte da jeg satt ved Bruces seng på sykehuset. Hjemme hver kveld var jeg alene, men ikke ensom.

Kort tid etter at vi kom tilbake til Utah, døde imidlertid Bruce.

Nylig, da jeg mintes disse lange dagene, talte Herren tydelig til mitt sinn: “Jeg gjorde dette for deg.” I det øyeblikket lot Herren meg vite at freden jeg hadde følt, den sikkerhet jeg hadde opplevd, og følelsen av at jeg ikke var alene, hadde kommet fra en kjærlig himmelsk Fader og hans Sønn. De hadde vært barmhjertige mot meg i min svakhet.⁴

Noen ganger er vi klar over hans barmhjertighet, og andre ganger kjemper vi bare videre, uvitende om den guddommelige hjelp som gjør det mulig for oss å gå videre. Men når vi ber om å få våre øyne åpnet for å se den barmhjertighet Frelseren viser oss, vil vårt hjerte være rede til å vise barmhjertighet mot dem som krysser vår vei. Han sa: “Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig” (Lukas 6:36).

Enten vi mottar denne barmhjertigheten når vi gjør urettferdige valg, slik Malkus gjorde; han var fanget i en fortvilet situasjon, likesom Peter; eller når vi ganske enkelt strever utenfor det vi har evne til å klare, slik jeg gjorde, kan og vil Herren se til oss i sin barmhjertighet.

Når vi reflekterer over den største barmhjertighetshandling – vår Frelsers lidelse – kan vi høre hans kjærlige ord til oss: “Jeg gjorde dette for deg.”