La oss gjøre vår del for å spre evangeliet

Jeg er så takknemlig for mine privilegier i Jesu Kristi Kirke, for mitt samvær med denne og andre kirkers menn og kvinner. Jeg er takknemlig for at jeg har mange venner i verdens ulike kirkesamfunn, spredt på forskjellige steder. Jeg er takknemlig for disse vennene, men jeg vil ikke være tilfreds før jeg kan dele med dem noe av det de ennå ikke har mottatt.⁵

Vi sender misjonærer til verdens nasjoner for å forkynne evangeliet slik det er åpenbart i disse siste dager. Men dette er ikke hele vår plikt. Rett utenfor døren har vi hundrevis og tusenvis av vår himmelske Faders utvalgte sønner og døtre. De bor midt iblant oss, vi blir venner, men vi unnlater å undervise dem i den grad vi skulle om det evangelium vi vet er Guds kraft til frelse. Kirkens presidentskap gjør alt som står i deres makt. De vier sin tid om dagen og ofte til sent på kveld til å fremme Kirkens sak. De brødre som er deres medhjelpere, gir fritt av sin tid og reiser rundt og underviser de siste-dagers-hellige og bringer evangeliet ut til vår Faders barn. Stavspresidenter, høyrådsmedlemmer, biskoper og deres medhjelpere arbeider uavlatelig for å velsigne folket, og deres belønning er sikker. Men gjør vi alt vi skulle, slik at når vi står foran vår himmelske Fader, vil han da si at vi har gjort vår fulle plikt overfor våre medmennesker, hans barn?⁶

En av de første åpenbaringene … i Lære og pakter lyder:

«Se, et vidunderlig verk er iferd med å komme frem blant menneskenes barn …

Derfor, hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet.» [L&p 4:1, 3.]

Det er ikke nødvendig at dere blir kalt ut på misjonsmarken for å forkynne sannheten. Begynn med mannen i nabohuset ved å vinne hans tillit, ved å vinne hans kjærlighet på grunn av deres rettferdighet, og deres misjonærarbeid har allerede begynt,

«for se, marken er allerede hvit til innhøstning.» [L&p 4:4.]⁷

Det er ikke andres ansvar å spre sannheten. Det er ditt og mitt ansvar å sørge for at Jesu Kristi evangelium blir forkynt for menneskenes barn i sin renhet. Føler dere ikke takknemlighet ved tanken på dette?⁸

Det finnes en stor anledning for oss alle. Jeg vil legge vekt på at hver og en av oss utfører misjonærarbeid blant våre naboer. Hvis vi gjør vårt beste, vil vi bli overrasket over hvor mange som er interessert, og ikke bare vil de være takknemlige til oss for at vi bringer dem sannheten og åpner deres øyne for de herligheter og velsignelser som vår himmelske Fader har beredt, men de vil elske oss og være takknemlige til oss gjennom evighetens tidsaldre.

Det er så mye som Herren har skjenket oss som andre mennesker ennå ikke har mottatt. Selvsagt ønsker vi ikke å være selviske. Vi skulle føle et ønske om å dele med enhver annen sjel, så langt det er mulig for oss, de frydefulle sannheter som finnes i Jesu Kristi evangelium.⁹

Så når vi, hver enkelt som har innflytelse på våre naboer og venner, setter i gang, la oss ikke være for redde. Vi trenger ikke å irritere folk, men la oss få dem til å føle og forstå at vi er interessert, ikke i å gjøre dem til medlemmer av Kirken for medlemskapets skyld, men i å bringe dem inn i Kirken så de kan få de samme velsignelser som oss.¹⁰ [Se forslag 2 på side 138.]

Husk at vi alle har et ansvar. Vi vil kanskje ikke motta et bestemt kall, men vi har alle anledninger i vårt nabolag til å utstråle en fredens og kjærlighetens og lykkens ånd, slik at andre kan forstå evangeliet og bli samlet inn til Guds hjord.¹¹

For bare noen dager siden fikk en av våre søstre som besøkte Øststatene, i en samtale med en velutdannet mann, høre ham si: «Jeg kan ikke tro på det du tror på, men jeg skulle ønske jeg kunne. Det er vakkert.» Og slik er det med mange av vår Faders barn, som etter å ha sett dette verks beskaffenhet og iakttatt de menn og kvinner som har mottatt sannheten, blir fulle av undring over det som er utrettet, og den fred og lykke som preger den oppriktig troende, og ønsker at de også kunne fått del i disse tingene – og det kunne de om de bare hadde tro.¹²

Jeg har ofte sett, og jeg tror de fleste av dere som har erfaring som misjonærer, vil være enige med meg i at ingen god mann eller kvinne kan komme i kontakt med trofaste medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, uten å få et positivt inntrykk av det de ser når de er sammen med oss. Når de forlater oss, er det noen ganger annerledes, men mens de er under den innflytelse som kommer fra Herren, som hans tjenere er i besittelse av, er de som regel tilbøyelige til å snakke positivt om det de har sett og følt.¹³

Djevelen har anstrengt seg til det ytterste for å hindre at evangeliets sannheter blir spredt. Det er deres og min plikt, ved takt og broderlig kjærlighet og tro, å overvinne de fordommer som djevelen har sådd i vår Faders barns hjerter, å bryte ned de misoppfatninger som iblant finnes til og med blant gode menn og kvinner, og å lære dem vår Herres evangelium, som er Guds kraft til frelse for alle som tror på det og adlyder det.¹⁴

Jeg tror denne storartede organisasjon som vi tilhører, burde kunne være et slikt eksempel at de i våre nabolag som ikke er medlem av Kirken, og som ser våre gode gjerninger, vil føle trang til å prise vår himmelske Faders navn. Dette er min oppfatning angående den saken. Alt vi behøver å gjøre, er å være et eksempel, være gode menn og kvinner, og de vil se det. Da vil de kanskje gi oss anledning til å lære dem de tingene de ikke vet noe om.¹⁵

Dersom vi, som medlemmer av Kirken, holdt Guds bud, om vi satte så stor pris på sannheten som vi skulle, om vi levde i samsvar med dens vakre læresetninger slik at våre naboer som ser vår adferd, ville føle trang til å søke sannheten, da ville vi gjøre glimrende misjonærarbeid.¹⁶ [Se forslag 3 på side 138.]

Det er ikke bare vår oppgave å lære bort Jesu Kristi evangelium og etterleve det, men det er vår oppgave å sende våre sønner og døtre ut i verden når de fra tid til annen blir kalt på til å arbeide for Kirkens sak. Når de reiser ut, skulle de være så godt opplært at de er ubøyelige i møte med djevelens fristelser. De skulle være så rene og dydige og rettskafne som det er mulig å bli, og da vil innflytelsen av deres nærvær være følbar for dem de kommer i kontakt med. Guds ånd vil ikke dvele i urene tabernakler, men hans ånd vil dvele hos dem som holder seg rene og gode.

La oss derfor [oppdra] våre gutter og piker under Guds ånds innflytelse.¹⁷

La ikke deres barn vokse opp uten å lære dem prinsippene i Jesu Kristi evangelium. Ikke vent til dere sender dem ut på misjonsmarken med å lære dem hva evangeliet betyr. Jeg husker at da jeg var i Sydstatene [som misjonær] for 55 eller 60 år siden, sa en mann som kom fra en svært stor familie: «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle disse menneskene.»

En av brødrene sa: «Undervis dem fra Bibelen. Finn frem Bibelen din og les i 1. Mosebok.» Han sa: «Jeg vet ikke hvor i Bibelen 1. Mosebok står,» selv om han hadde kommet fra et … siste-dagers-hellig hjem for å bringe budskapet om liv og frelse til innbyggerne i Sydstatene. Det tok imidlertid ikke lang tid før han ombestemte seg. Han hadde fått et vitnesbyrd om sannheten gjennom studium og bønn, og han visste at evangeliet var her, og han var i stand til å reise seg og fritt bære vitnesbyrd om at Jesu Kristi evangelium er sannheten.¹⁸

Jeg føler sterkt at det er viktig å forberede seg for dette arbeidet. Det er ikke tilstrekkelig at en gutt på grunn av sin tillit til sine foreldre tilkjennegir sitt ønske, om å gjøre det de ønsker at han skal gjøre, å reise ut i verden for å forkynne evangeliet. Det er ikke tilstrekkelig at han reagerer positivt på oppfordringene vår himmelske Fader fra tid til annen gir gjennom sine tjenere om å utføre misjonærtjeneste. Det er også nødvendig at han gjør seg kvalifisert til arbeidet, gransker Skriftene og lærer det som Herren ønsker at han skal lære. Det er viktig at våre sønner og døtre blir faste i sin tro og vet det som foreldrene vet, at dette er Faderens verk …

Et dusin menn som er kvalifisert til arbeidet, er mye mer verdt på misjonsmarken enn hundre som er uvitende om sannheten og som selv trenger å bli undervist før de er å stand til å forklare det for andre.

Dette er Faderens verk, og det er ikke noe vi skulle ta lett på. Det er av største betydning for oss. La oss … bestrebe oss på å bygge opp våre barns tro, slik at de er villige til å ta imot ethvert kall og fra dypet av sin sjel kunne si: «Jeg er rede til å dra hvor min himmelske Fader ønsker at jeg skal dra.»¹⁹ [Se forslag 4 på side 138.]

Vi har fått en inntrengende henstilling … om å sende våre sønner og døtre ut på misjonsmarken… Det har vært en glede for meg å se menn og kvinner spare og planlegge for at deres barn skal kunne reise ut i verden. For noen uker siden dro en ung mann … ut på misjonsmarken, og hans to søstre … sender ham en del av sin lille lønning for at han skal kunne motta velsignelsene ved en misjon. Han er den første i en familie med mange barn som reiser ut på misjonsmarken for å spre sannheten… Jeg vet hvilken glede som vil bli disse to flotte kvinnene til del, som har tro til å gi av sine midler til sin bror, så han kan tjene Herren på misjonsmarken. De vil motta den velsignelse som kommer av å forkynne evangeliet, så langt det er mulig å motta den uten selv å reise ut.²⁰

Jeg tenker … på våre representanter på misjonsmarken, spredt rundt på forskjellige steder her i landet og i noen fremmede land. Be for dem, brødre og søstre. De trenger Herrens hjelp, og de trenger vår tro og våre bønner. Skriv til dem og oppmuntre dem så de, når de får et brev hjemmefra, kan vite at de blir husket hele tiden.²¹

Om ikke lenge vil det bli behov for dyktige menn og kvinner i denne Kirken til å forkynne sannheten i deler av verden hvor vi hittil ikke har kommet inn, og hvis vi vil oppnå evig glede i Faderens rike sammen med dem han har velsignet oss med her, la oss være uselviske. La oss forberede oss til arbeidet og reise ut i verden og forkynne sannheten når anledningen byr seg, og være redskapene Faderen kan bruke til å trekke sine barn tilbake til seg ved å lære dem sitt evangeliums vakre sannheter.²²

For noen år siden var mange av mine venner velstående. De hadde livets nødvendigheter og en hel del luksus, og når det ble antydet at de kanskje kunne reise ut på misjonsmarken, sa noen av dem: «Jeg kan ikke reise fra bedriften min. Jeg kan ikke klare meg om jeg skal reise fra det jeg har.» Deres bedrifter har imidlertid forlatt dem. De tingene de trodde de ikke kunne klare seg uten, har blitt borte, og mange av disse mennene ville i dag vært glade om de kunne ha gått tilbake ti år i tid og, når de ble kalt til Herrens tjeneste, kunne sagt: «Jeg vil tilpasse mine forretninger. Jeg er glad for den anledning som er gitt meg til å gi andre liv og frelse.»

… Tenk på deres muligheter og privilegier, å få lov til å sitte ned hjemme hos verdens hederlige mennesker og lære dem Jesu Kristi evangelium. Tenk på hva det kan bety å få sitte ned sammen med mennesker som ikke har guddommelig myndighet, og lære dem frelsesplanen og forklare hvordan de også kan motta de velsignelser av guddommelig myndighet som dere nyter.

Jeg føler at noen av oss er selviske. Vi er så glade for å kunne nyte våre velsignelser, vi er så glade for å være omgitt av livets bekvemmeligheter og få omgås med de beste menn og kvinner som finnes i verden, at vi glemmer vår plikt overfor andre. Tenk hvor lykkelige vi kunne ha vært dersom vi strebet etter å utrette mer godt i verden ved å hjelpe dem som ennå ikke har forstått vår Herres evangelium.

Mange av oss er over middel-alder, mange av oss er ferdige i yrkeslivet. Kirken trenger misjonærer ute på misjonsmarken. Menn som forstår evangeliet og som er villige til å gi sitt liv for det om nødvendig, og når jeg sier at vi trenger misjonærer, mener jeg at verden trenger dem.²³

Vår misjonsmark ligger foran oss. Vår Faders sønner og døtre trenger oss… Det er tusenvis av menn og kvinner i denne Kirken som er i stand til å forkynne evangeliet, og som kan bli enda dyktigere ved å gjøre sin plikt på misjonsmarken. De vil bli velsignet med tilstrekkelige midler til å utføre det arbeidet som Herren ønsker av oss.²⁴

Nå som tiden nærmer seg da grenser vil bli sprengt og barrierer som er reist mot evangeliets utbredelse, vil bli fjernet, da Herrens røst kommer til dere gjennom hans tjenere og sier: «Forbered dere til å reise ut i verden og forkynne evangeliet,» da må dere ikke gjøre slik Jonas gjorde. Prøv ikke å flykte fra deres plikt. Bruk ikke som unnskyldning at dere ikke har de nødvendige midler til å kunne reise. La ikke tåpelige ting hindre dere i å se det evige liv i vår himmelske Faders nærhet, som bare kan komme gjennom tro og hengivenhet til hans sak. La enhver mann sette sitt hus i orden. La enhver prestedømsbærer sette seg selv i orden, og når kallet kommer fra Herrens tjenere om å reise ut i verden for å forkynne sannheten og advare menneskenes barn, slik Faderen ønsker at de skal bli advart, la ingen mann gjemme seg bak en eller annen tåpelig unnskyldning. La ham ikke bli slukt, om ikke av en stor fisk, så av verdens tåpelige ting. [Se Jonas 1:1–17.]²⁵

Det er ingen enkel oppgave, og det er kanskje ikke behagelig å bli kalt ut i verden og forlate våre nærmeste, men jeg lover dere at det vil gi de trofaste, de som utfører den plikt som avkreves dem, en fred og lykke som overgår vår forstand, og forberede dem til, når dette livs arbeid en gang er fullført, å kunne stå i sin Skapers nærhet, akseptert av ham på grunn av det de har gjort.²⁶

Jeg ber om at hans Ånd må gjennomsyre Kirken, at kjærlighet til Faderens barn må finnes i vårt hjerte, at vi må forstå viktigheten av vår misjon i verden og at vi, mens vi klamrer oss til de ting som ikke er våre, som bare er lånt oss som forvaltere, ikke må glemme den uvurderlige gave, det uvurderlige privilegium som finnes innen vår rekkevidde til å forkynne evangeliet og frelse menneskenes barns sjeler.²⁷ [Se forslag 5 nedenfor.]