Åpne din sjel for Herren i bønn

Det er en stor velsignelse vi nyter i denne spente og usikre tid, å være trygg på å motta guddommelig veiledning, å ha fullkommen tro på en personlig Gud som er interessert i oss og hører og besvarer våre bønner.⁴

For mange år siden … hørte jeg om en ni år gammel foreldreløs gutt som i all hast ble sendt til sykehus, hvor undersøkelsen viste at han måtte opereres umiddelbart. Han hadde bodd hos venner som hadde gitt ham et hjem. (Da de levde), hadde hans far og mor lært ham å be, så da han kom til sykehuset, ønsket han at Herren skulle hjelpe ham.

Legene rådførte seg med hverandre. Da han ble trillet inn i operasjonsstuen, så han seg rundt og så sykepleierne og legene som hadde snakket med hverandre om hans tilfelle. Han visste at det var alvorlig, og mens de forberedte narkosen, sa han til en av dem: «Doktor, før du begynner å operere, vil du være så snill å be for meg?»

Legen, som virket pinlig berørt, unnskyldte seg og sa: «Jeg kan ikke be for deg.» Så spurte gutten de andre legene, med samme resultat.

Til slutt skjedde det noe svært bemerkelsesverdig. Denne lille gutten sa: «Hvis dere ikke kan be for meg, vil dere være så snille å vente mens jeg ber for meg selv?»

De fjernet lakenet, og han knelte på operasjonsbordet, bøyde hodet og sa: «Himmelske Fader, jeg er bare en foreldreløs gutt. Jeg er veldig syk. Vil du være så snill å gjøre meg frisk? Velsign disse mennene som skal operere, så de må gjøre det riktig. Hvis du vil gjøre meg frisk, skal jeg prøve å bli en god mann. Takk, himmelske Fader, for at du gjør meg frisk.»

Da han var ferdig med bønnen, la han seg ned. Legene og sykepleierne hadde tårer i øynene. Så sa han: «Jeg er klar.»

Operasjonen ble utført. Den lille gutten ble trillet tilbake til rommet sitt, og da de hentet ham hjem fra sykehuset noen dager senere, var han på god vei til å bli fullstendig frisk.

Noen dager senere dro en mann som hadde hørt om hendelsen, til kontoret til en av kirurgene og sa: «Fortell meg om operasjonen du utførte for noen dager siden – operasjonen på en liten gutt.»

Kirurgen sa: «Jeg har operert flere små gutter.»

Mannen tilføyde: «Denne lille gutten ønsket at noen skulle be for ham.»

Legen sa svært alvorlig: «Det var et slikt tilfelle, men jeg vet ikke annet enn at dette er for hellig til at jeg kan snakke om det.»

Mannen sa: «Doktor, hvis du vil fortelle meg om det, skal jeg behandle det med respekt. Jeg vil gjerne høre om det.»

Så fortalte legen historien omtrent som jeg har gjenfortalt den her, og tilføyde: «Jeg har operert hundrevis av mennesker, menn og kvinner som mente de hadde tro til å bli helbredet, men aldri før jeg sto over denne lille gutten, har jeg følt Guds nærvær slik jeg følte det da. Denne gutten åpnet himmelens luker og snakket med sin himmelske Fader slik man snakker til en annen ansikt til ansikt. Du skal vite at jeg er et bedre menneske etter å ha opplevd å stå der og høre en liten gutt snakke til sin Fader i himmelen som om han var tilstede.»⁵ [Se forslag 2 på side 96.]

La oss leve slik at vi hver kveld når vi kneler ned for å be, og hver morgen når vi bøyer oss for Herren i takknemlighet, må ha kraften i oss til å åpne himmelen slik at Gud vil høre og besvare våre bønner og vi kan vite at han er tilfreds med oss.⁶

Da min far var en ung mann, var han nær ved å miste livet i Provo-elven… Hans far, som var i Salt Lake City, følte seg tilskyndet til å gå til et rom som var avsatt til bønn. Han … knelte ned … og sa: «Himmelske Fader, jeg føler at det er noe alvorlig galt med min familie i Provo. Du vet at jeg ikke kan være både hos dem og her. Himmelske Fader, vil du beskytte og bevare dem …»

Akkurat da han ba, så langt det lar seg undersøke ut fra tiden, hadde min far falt i elven. Det var flom. Tømmer og stener strømmet ned fra dalen, og han var hjelpeløs. De som befant seg i nærheten, så hvilket uføre han var i, men kunne ikke nå ham. Virvelstrømmene i vannet var så sterke at ingen kunne overleve der. De bare sto der i forferdelse. Far gjorde alt han kunne for å holde hodet over vann, men han ble slengt opp og ned og slått mot stenene og stokkene. Plutselig ble han løftet av en bølge og kastet opp på land. Det var et direkte svar på … bønn.⁷

Vi skulle holde våre lønnlige bønner. Vi skulle leve så nær vår himmelske Fader at vi, når vi bøyer oss for ham, kan vite at det vi ber om, vil være velbehagelig for ham, og at hvis det ikke gis oss slik vi ber om, så kan vi vite at vi vil motta den velsignelse vi er berettiget til, og at dette vil være en virkelig velsignelse.⁸ [Se forslag 3 på side 96.]

Herren … har forklart for oss hvordan vi kan motta velsignelser gjennom bønn. Det finnes mange i verden som ikke er klar over bønnens virkelige nytte. Bønn er en kraft. Den har en innflytelse som relativt få synes å forstå …

… Hvor mange er det i denne kirke som ikke vet at de har rett, den absolutte rett, til å be til sin Fader i himmelen og be ham lindre deres lidelser og lede dem til tilfredshet og lykke?⁹

Det er merkelig at noe medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skulle måtte overtales til å holde sine bønner, men likevel er det slik at noen ikke holder sine lønnlige bønner eller sine familiebønner. Og medmindre vi ber, mister vi den beskyttelse som bønnen gir.¹⁰ [Se forslag 4 på side 96.]

Jeg vil understreke følgende: Jeg håper at de siste-dagers-hellige ikke unnlater å holde sine bønner, sine lønnlige bønner og sine familiebønner. Barn som vokser opp i hjem hvor de ikke holder familiebønn og personlige bønner, går glipp av mye, og jeg er redd at hjemmet, midt i verdens forvirring, kjas og mas, ofte blir forlatt uten bønn og uten Herrens velsignelser. Slike hjem kan ikke fortsette å være lykkelige. Vi lever i en tid hvor vi trenger vår himmelske Fader vel så mye som noen har trengt ham i noen annen tidsalder.¹¹

Skyv ikke fra dere Guds kraft. Bevar bønnens og takksigelsens innflytelse i deres hjem, og la takknemlighet strømme til ham som er vår skaper og giver av alt godt.¹²

La vårt hjem bære preg av bønn, takksigelse og takknemlighet. … La oss be for de store menn og kvinner i verden som trenger Herren, men ikke forstår hans interesse for dem. Be for … våre guvernører, våre borgermestere, de som har politisk innflytelse i våre forskjellige samfunn, at de må gjøre det som vil være til beste for oss alle og gjøre oss lykkeligere og behage vår himmelske Fader. Dette er vårt privilegium. Jeg lover dere at bønnens kraft er noe som ikke kan måles.¹³

Vi [som familiemedlemmer] vil ikke alltid ha samme syn på ting, menn tenker ikke alltid på samme måte som sin hustru og omvendt, men om dere bare vil be sammen med et oppriktig ønske om å være ett, kan jeg love dere at dere vil være enige om alt som virkelig betyr noe.

Jeg så … på en oppslagstavle: «En familie som ber sammen, holder sammen.» Jeg vet ikke hvem som plasserte disse ordene der, men jeg lover at dersom dere vil tenke over det et øyeblikk, vil dere vite at det er sant. Jeg formaner dere til å be til Herren sammen, og med dette mener jeg ikke bare å uttale bønner. Jeg mener ikke å … gjenta noe om og om igjen, men å åpne deres sjel for Herren som ektemenn og fedre i deres hjem, og la deres hustru og barn være sammen med dere når dere gjør det. La dem delta. Da kommer det en innflytelse i deres hjem som kan føles av dem som kommer dit.¹⁴

Som en av dem som Herren har bedt om å undervise, ber jeg dere inntrengende om å sette deres hus i orden. Ikke ta altfor mye for gitt. La dere ikke lede ut i verdens dårskap og svakheter. Beskytt deres familie på ethvert tenkelig vis. Foren dem under bønnens innflytelse. … Hvilken kraft bønnen har til å holde oss på veien til evig liv og lede oss til det celestiale rike!¹⁵ [Se forslag 5 nedenfor.]