Den kraft som ligger i vennlighet

Jeg blir noen ganger trist når jeg hører de uvennlige ord som uttales, ikke bare av medlemmer av Kirken, men av andre over hele verden. Uvennlige ord uttales som oftest ikke under Herrens inspirasjon. Herrens ånd er en vennlig ånd, en tålmodig ånd, en kjærlighetens, overbærenhetens og langmodighetens ånd, og det finnes ikke én av oss som ikke trenger alle disse dyder, som er fruktene av å være i besittelse av vår himmelske Faders ånd.⁴

Alt skulle gjøres for å holde fred. Lucifer bruker ethvert middel til å ødelegge menneskenes sjeler. Han er mer aktiv enn noensinne, og han arbeider på en svært lumsk måte. Jeg vil ikke bruke tid på å ramse opp de mange metodene han bruker, men det er én taktikk han bruker, og har brukt fra verdens begynnelse, og det er å friste én person til å ødelegge en annens rykte ved å si uvennlige ting om ham eller henne.⁵

Det er så lett å kritisere en annen, så lett å finne feil, og noen ganger snakker vi uvennlig om våre naboer og venner. Det var dette vår himmelske Fader sa til oss … :

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!

For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.

Og hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?

Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye?» [Matteus 7:1–4.]

Som folk blir vi rådet til ikke å være kritiske, ikke å være ukjærlige, ikke å tale uvennlig om dem vi omgås med. Vi skulle være verdens beste eksempler på dette området. Tenk på kritikken som forekommer i dag. Les avisen, og se de uvennlige tingene som noen sier om andre, og ofte har den som kritiserer, en bjelke i sitt eget øye så han slett ikke ser klart, men han mener at hans bror har en splint i sitt øye.⁶ [Se forslag 2 på side 220.]

Er vi ikke ganske tilbøyelige til å se vår nestes begrensninger og svakheter? Men dette er i strid med Jesu Kristi evangeliums læresetninger. Noen mennesker finner feil og kritiserer alltid på en nedbrytende måte. Det er forskjell på kritikk. Hvis vi kan gi konstruktive tilbakemeldinger under innflytelse av Herrens ånd, kan vi på en fordelaktig og riktig måte forandre noe av det som blir gjort. Men hvis vi er ute etter å finne feil og påpeke andres svakheter og brister på en nedbrytende måte, skyldes dette aldri Den hellige ånds veiledning, og det er alltid skadelig.⁷

Jeg vil i kveld fortelle dere om en mann som gikk bort for mange år siden… Jeg snakker om Francis M. Lyman [i De tolv apostlers quorum], og jeg vil fortelle dere at denne store mannen var ømhjertet som et barn, og hans ønske om å hjelpe og oppmuntre var stort. Jeg har hørt ham gi komplimenter til sine brødre mange ganger når de har gjort noe prisverdig – én hadde holdt en god tale, en annen hadde båret et overbevisende vitnesbyrd og en annen hadde gjort noe annet prisverdig. Jeg har sett ham legge armen rundt dem og si: «Jeg er stolt av deg og det flotte du har gjort.» Er ikke dette en rosverdig måte å leve på? Dette er måten å leve lykkelig på. Hvis vi, istedenfor å bli sjalu, kan se og verdsette og rose våre medmenneskers godhet og evner, hvis vi kan se det gode i andre, vil det være så mye bedre.

Mange av oss lever i en slik atmosfære at vi er nesten målløse når det gjelder å rose en annen. Vi synes ute av stand til å si det vi kunne ha sagt … til velsignelse for andre. La oss se det gode i våre omgangsfeller, og når vi ser det, gjøre dem lykkelige ved å rose dem.⁸

Jeg ber dere inntrengende, mine brødre og søstre, la oss være storsinnede overfor hverandre. La oss være like tålmodige med andre som vi ønsker at de skal være med oss. La oss se det gode i våre naboer og venner, og snakke om dette, ikke finne feil eller kritisere. Hvis vi vil gjøre dette, vil vi utstråle skjønnhet, og de som kjenner oss best, vil elske oss.⁹ [Se forslag 3 på side 221.]

Det finnes dem som vil gjøre feil. Det finnes dem blant oss i dag som har gått seg vill, men de er vår Herres barn, og han elsker dem. Han har gitt dere og meg rett til å gå til dem i vennlighet og kjærlighet, og med tålmodighet og et ønske om å velsigne, prøve å trekke dem bort fra de feilene de gjør. Det er ikke opp til meg å dømme noen av disse som har gjort feil, og som fremdeles gjør feil, medmindre jeg blir kalt til det i kraft av den myndighet som er gitt meg. Men det er opp til meg, hvis jeg ser dem gjøre noe galt, å prøve å få dem tilbake til den vei som fører til evig liv i det celestiale rike.¹⁰

La oss ikke klage over våre venner og naboer fordi de ikke gjør det vi vil at de skal gjøre. La oss heller elske dem til å gjøre det som vår himmelske Fader vil at de skal gjøre. Det kan vi klare, og vi kan ikke vinne deres tillit eller deres kjærlighet på noe annet vis.¹¹

Vi kan tilføre våre naboer og venner mye glede, trøst og tilfredsstillelse med vennlighet. Jeg skulle gjerne ha skrevet dette ordet med store bokstaver og plassert det så alle kunne se det. Vennlighet er den kraft Gud har gitt oss til å åpne forherdede hjerter og berolige gjenstridige sjeler og bringe dem til forståelse av hans hensikter.¹² [Se forslag 4 på side 221.]

Det er vår plikt – jeg vil si det er både vårt privilegium og vår plikt å ta oss nok tid til å omgi våre barn med beskyttelsestiltak og elske dem slik at vi vinner deres kjærlighet og slik at de med glede lytter til våre råd og vår veiledning.¹³

Lev slik, i kjærlighet og vennlighet, at fred og bønn og takksigelse kan finnes i deres hjem. La ikke deres hjem bare være et sted der dere henger hatten om kvelden og spiser deres måltider, for så å løpe av gårde til et annet sted, men la deres hjem være bolig for Herrens ånd.¹⁴

Jeg ber om at vi må være fylt med den ånd som kommer fra [Herren], og det er en kjærlighetens, vennlighetens, hjelpsomhetens, tålmodighetens og overbærenhetens ånd. Hvis vi har en slik ånd i vårt hjem, vil våre gutter og piker vokse opp og bli slik vi ønsker at de skal bli.¹⁵

For noen år siden satt jeg på et tog på vei nordover. I dagkupeen på dette toget så jeg en kvinne jeg husket… Hun gjenkjente meg da jeg gikk gjennom midtgangen. Hun snakket til meg, og jeg spurte: «Hvor skal du?» Hun sa: «Jeg skal til Portland, [Oregon].» Jeg visste at familien ikke var velstående. Jeg visste at denne kvinnen hadde mange sønner, så jeg sa: «Hva bringer deg til Portland?» Hun sa: «Jeg har en sønn som ligger på sykehus der.»

Jeg var ikke klar over at noen av barna hennes hadde flyttet ut, så jeg stilte noen flere spørsmål, og så åpnet hun seg for meg. Hun sa: «Min yngste sønn reiste hjemmefra for noen uker siden, uten å fortelle oss hvor han skulle. Vi hørte ingenting fra ham, men han ville vel ut i verden og se den med egne øyne, og den første antydning om hvor han befant seg kom i form av et telegram fra Mercy sykehus i Portland, som fortalte at sønnen vår var innlagt på det sykehuset.» Hun sa: «Vi ble naturligvis svært sjokkert over å få denne meldingen. Det var bare én ting å gjøre, og det var å skaffe de nødvendige midler og straks reise til gutten.»

… Hun var beredt til å sitte oppe hele denne lange reisen, dag og natt, uten å ergre seg over sin sønns uvennlighet og tankeløshet. Det eneste hun tenkte på, var at han var hennes, at han tilhørte henne, at Gud hadde gitt ham til henne og at vår himmelske Fader forventet at hun gjorde alt som sto i hennes makt for å berike hans liv og forberede ham for de muligheter som ventet ham. Gjennom den lange natten, mens toget skranglet over skinnene, satt derfor denne kvinnen der og lengtet etter gutten sin, for hver kilometer litt nærmere det som lå hennes hjerte nærmest akkurat da. Da hun endelig kom frem, skyndte hun seg til sykehuset det forteste hun kunne. Tilfeldigvis skulle jeg bo i nærheten av sykehuset, så jeg dro dit for å se hvordan det hadde gått.

Der satt denne skjønne moren ved sengen til sin sønn, som var alvorlig syk med lungebetennelse og lå der i smerte. Hun skjente ikke på ham fordi han hadde ikke brydd seg om å høre på henne. Hun var ikke ergerlig over hans tankeløshet og skjødesløshet, hun var bare takknemlig for å få være hos den sønn som Gud hadde gitt henne. Hun prøvde nå å pleie tilbake til helse det barnet hun, i samarbeid med sin himmelske Fader, hadde bragt inn i denne verden. Han var forresten ca. 16 år gammel, men fremdeles barnet hennes. Hun prøvde å oppmuntre ham ved å fortelle ham hva som ville gjøre ham glad og tilfreds, og påpeke for ham hvilke muligheter han ville få når han bare ble frisk. I stedet for den smerte og kval som fylte dette rommet før hun kom dit, bredte en fullkommen stråleglans av lys, fred og lykke seg i denne guttens ansikt da han kikket opp på den kvinnen som hadde gitt av sitt liv for at han kunne bli til, og som nå hadde kommet den lange veien for å sitte ved hans side og pleie ham tilbake til livet.

Jeg lurer noen ganger på om disse mødrene vet hvor fantastiske de er i sine barns øyne i et tilfelle som dette. Denne gutten hadde bestemt seg før moren hadde vært der mange minuttene, at han aldri igjen ville være illojal mot henne, aldri igjen ville han glemme alt hun hadde gitt ham, og han bestemte seg for at det navn som ærefullt var gitt ham, skulle holdes i ære så lenge han levde.¹⁶ [Se forslag 5 på side 221.]

Jeg ber om at kjærligheten til vår Herres evangelium må brenne i vår sjel og berike vårt liv, at det vil få ektemenn til å være vennligere mot sin hustru og hustruer mot sin ektemann, foreldre mot sine barn og barn mot sine foreldre på grunn av Jesu Kristi evangelium, som er et evangelium om kjærlighet og vennlighet.¹⁷