Tempelvelsignelser for oss selv og våre forfedre

For å forberede oss for [det celestiale] rike, gjenga Herren i sin barmhjertighet Jesu Kristi evangelium i disse siste dager, sammen med guddommelig myndighet, og så ga han sine barn en forståelse om at visse ordinanser kan mottas og utføres. I denne hensikt ble det bygget templer, og i disse templene har de som ønsker en plass i det celestiale rike, anledning til å komme og motta sine velsignelser for å berike sitt liv og forberede seg for det riket.³

Vi er det eneste folk i verden som vet hva templer er til.⁴

Hvert [tempel] har blitt bygget i én stor og evig hensikt, nemlig å fungere som et Herrens hus, et sted som er hellig og passende til å utføre hellige ordinanser som binder på jorden slik de binder i himmelen – ordinanser for døde og levende som forsikrer dem som mottar dem og som er trofaste mot sine pakter, om at de skal få beholde og omgås med sin familie, verdener uten ende, og opphøyelse sammen med dem i vår Faders celestiale rike.⁵

Vi skulle være takknemlige for vår kunnskap om ekteskapspaktens evige natur. Dersom vi bare i dette liv hadde håp, ville vi i sannhet ha vært de ynkverdigste av alle mennesker [se 1 Korinterbrev 15:19]. Vissheten om at våre relasjoner her som foreldre og barn, som ektemenn og hustruer, vil fortsette i himmelen, og at dette bare er begynnelsen på et stort og strålende rike som vår Fader har bestemt at vi skal arve på den andre siden, fyller oss med håp og glede.⁶

Dersom jeg hadde tenkt, slik så mange tenker, at min elskede hustru og mine kjære foreldre som nå er døde, har blitt borte fra mitt liv for godt og at jeg aldri vil få se dem igjen, ville det ha fratatt meg en av de største gleder jeg har i livet, nemlig tanken på å skulle møte dem igjen og motta deres velkomst og deres kjærlighet, og få takke dem av hele mitt hjerte for alt de har gjort for meg.

Det finnes imidlertid mange millioner av vår Faders barn som ikke vet at ved å ta del i bestemte ordinanser foreskrevet av vår himmelske Fader, kan ektemenn og hustruer forenes for tid og evighet og få være sammen med sine barn for alltid. Hvor takknemlige vi skulle være for denne kunnskapen.⁷

Det finnes bare noen få steder i verden hvor vi kan bli viet for evigheten, og det er i Guds templer… Det er også mange av våre brødre og søstre, som alle er barn av vår himmelske Fader, som er nektet dette privilegium av … uunngåelige grunner. Men hvis de lever verdig og ville ha benyttet seg av dette privilegiet om de hadde vært i stand til det, vil de ikke gå glipp av noe på grunn av disse midlertidig ugunstige omstendigheter. Men tenk så på hvor mye større ansvar de har som bor der menn og kvinner kan bli forenet for evig, og hvor de kan gå og utføre arbeidet for sine døde! Verdens innbyggere har ikke denne velsignelsen. Jeg undres om vi verdsetter den …

La oss undervise våre unge om dette fra den tidligste ungdom av, slik at når de nærmer seg tiden for ekteskap, vil det ikke finnes noen tvil i deres sinn om hvor og av hvem denne hellige ordinans skulle utføres – og det eneste sted hvor den kan utføres for tid og all evighet er i et tempel.⁸

Jeg takker [Herren] for alle de ordinanser jeg har mottatt i Herrens hus, hvorav ingen har vært tiltenkt meg alene, men jeg har fått lov til å motta en del av det som er tiltenkt alle hans barn, hvor de enn måtte være, om de bare er villige til å motta det han tilbyr dem, uten penger og uten prislapp.⁹

Alle … de templer som er bygget eller vil bli innviet i fremtiden, vil vise seg å være en overmåte stor velsignelse for alle som verdig benytter seg av privilegiet det er å bruke dem, både for sine egen del og for sine avdøde slektninger.¹⁰ [Se forslag 2 på side 86.]

Den genealogiske forening har brukt mange år på å innhente [slektshistoriske] opplysninger, og andre bruker mange år på å tre inn i Herrens hus for å bli døpt for de døde, for å få ektemenn og hustruer og barn beseglet til hverandre, for å forene familien slik vår himmelske Fader har befalt oss å gjøre. Vi skulle alle stille oss spørsmålet: Hva gjør jeg med det? Gjør jeg min del? Vår himmelske Fader fortalte folket gjennom Joseph Smith at medmindre vi utførte arbeidet for våre døde, ville vi miste våre egne velsignelser og bli avskåret, og noe av det siste profeten prøvde å gjøre, var å fullføre et tempel hvor medlemmene kunne gå for å utføre arbeid for sine døde. Så viktig er det. Noen må utføre det.¹¹

Jeg minnes en historie om to brødre som bodde i en by i det nordlige Utah: Den eldste broren, Henry, var bankmann og grossist, og var vel bemidlet. Den andre broren, George, var gårdbruker, og hadde ikke mye mer enn han trengte, men han hadde et ønske om å utføre tempelarbeid for deres døde. Han gransket deres slektshistorie og dro til templet og arbeidet for dem som hadde gått videre.

En dag sa George til Henry: «Jeg syns du skulle dra til templet og hjelpe til.»

Men Henry sa: «Jeg har ikke tid til denslags. Jobben tar all min tid.» …

Omtrent et år senere kom Henry hjem til George og sa: «George, jeg har hatt en drøm, og den bekymrer meg. Kanskje du kan fortelle meg hva den betyr?»

George spurte: «Hva drømte du, Henry?»

Henry sa: «Jeg drømte at du og jeg hadde gått videre fra dette liv og var på den andre siden av sløret. Vi gikk et stykke og kom til en vakker by. Folk var samlet i grupper på mange steder, og hvor vi enn kom håndhilste de på deg og slo armene rundt deg og velsignet deg og sa hvor takknemlige de var for å se deg, men,» sa han, «de brydde seg ikke det minste om meg. De var knapt nok vennlige. Hva betyr det?»

George spurte: «Du trodde at vi var på den andre siden av sløret?»

«Ja.»

«Det er jo dette jeg har snakket med deg om. Jeg har prøvd å få deg til å utføre arbeid for de menneskene som befinner seg der. Jeg har utført arbeid for mange av dem, men manges arbeid gjenstår fremdeles… Det er best du setter i gang, for du har fått en smak av hva du kan vente deg når du kommer til den andre siden, hvis du ikke gjør din del av dette arbeidet for dem.» [Se forslag 3 på side 86.]

Jeg har tenkt på historien om disse to brødrene mange ganger. Mange forstår ikke livets alvor og hellighet. De forstår ikke hvor hellig evig ekteskap er. Det finnes noen av våre medlemmer som ikke er det minste interessert i sin slektshistorie. De bryr seg ikke om sine forfedre, eller man skulle i det minste ikke tro det når man ser på deres adferd. De går ikke inn i templet for å utføre arbeid for sine døde …

… Etter at vi har vært i Herrens hus for å motta våre egne velsignelser, skulle vi tenke på vårt ansvar for våre forfedre. Hvordan vil dere bli mottatt når dere kommer til den andre siden? Vil dere være blant dem de vil møte og velsigne gjennom evighetens tidsaldre, eller vil dere være som den broren som selvisk løste sine problemer her og lot dem som ikke kunne hjelpe seg selv, klare seg uten hans hjelp?¹²

Dere vet at vi alle er knyttet sammen ved det store arbeid som blir utført i vår Faders templer, hvor familier som ikke tidligere har blitt forent, blir føyet sammen ved Det hellige prestedømmes kraft. Herren ville at hver eneste av hans sønner og døtre skulle få anledning til å bli velsignet, ikke bare her på jorden, men få nyte evige velsignelser.

Tenk på deres hengivenhet og trofasthet som dag etter dag går inn i disse templene og forretter for dem som har gått til den andre siden, og vær klar over at de som befinner seg på den andre siden, er minst like opptatt av oss. De ber for oss og for vår fremgang. De ber på sin egen måte for sine etterkommere, de slektninger som lever på jorden.¹³

I Chicago for mange år siden, på Century of Progress-utstillingen, gikk jeg til Kirkens stand en dag og spurte misjonærene om hvem som hadde ansvaret for denne store kultur- og vitenskapsmessen.

De sa at han het Dawes, og jeg spurte: «Er det broren til Charles G. Dawes, som var USAs visepresident og ambassadør til Storbritannia?»

De svarte: «Ja.»

«Jeg er glad for å få vite det», sa jeg. Jeg kjenner ham.»

Jeg tenkte: «Jeg tror jeg skal gå og snakke med ham. Det er Henry Dawes.» Jeg kjente Henry Dawes, så jeg tok en telefon til kontoret hans. Hans sekretær … fortalte Dawes at George Albert Smith fra Salt Lake City ønsket å møte ham, og han ba henne sende meg bort til ham. Så istedenfor å stille meg i kø bak hundre mennesker for å vente på tur, fulgte hun meg til en sidedør, og der sto det en høy mann jeg aldri hadde sett før.

Han sa: «Jeg er Dawes.»

Han var veldig hyggelig, men dere kan tenke dere hvor forlegen jeg var. Han var mr. Dawes, og han var ambassadør Dawes’ bror, men han var Rufus Dawes. Jeg visste ikke at det fantes en Rufus Dawes i verden.

Jeg sa: «Jeg ville bare fortelle deg at dette er en storartet messe, og uttrykke min takknemlighet for alt du har gjort for å organisere og gjennomføre den. Det dere har fått til, er helt fantastisk og veldig lærerikt for svært mange. Jeg forstår at du er en travel mann, og jeg ville bare gratulere og takke deg.»

«Det var veldig omtenksomt,» sa han. «Kom inn.»

«Nei, det var alt jeg ville si,» svarte jeg.

Han sa: «Kom bare inn.»

Jeg sa: «Nei, det er hundre mennesker som venter på å få snakke med deg.»

«Ingen av dem vil si noe så hyggelig som det du nettopp har sagt.»

Så jeg gikk inn, tom for ideer og nesten stakkåndet. Han insisterte på at jeg skulle sette meg, og så sa jeg: «Forresten, mr. Dawes, hvor kommer slekten din fra?»

«Mener du i Amerika?», spurte han.

«Jeg mener hvor som helst.»

Han sa: «Er du interessert i slektshistorie?»

«Ja visst er jeg det,» svarte jeg. «Vi har et av de beste slektshistoriske biblioteker i Salt Lake City.»

Han sa: «Unnskyld meg et øyeblikk,» og så gikk han ut fra kontoret og kom tilbake med en eske omtrent på størrelse med en gammel familiebibel. Han åpnet esken med kniven sin og tok opp noe som var innpakket i hvitt silkepapir. Han fjernet silkepapiret og la en bok på bordet med den peneste innbindning jeg noensinne har sett. Trykkearbeidet var forseggjort, innholdet var rikt illustrert og omslaget var elegant preget med gull.

Jeg kikket på den og sa: Det er et nydelig stykke arbeid, mr Dawes.»

«Det burde det være. Den kostet meg 25 000 dollar.»

«Det er den verdt,» svarte jeg.

Han sa: «Er den verdt noe for deg?»

Jeg sa: «Den ville vært det om jeg hadde den.»

Han sa: «Greit, du kan få den!» – slektshistorie til en verdi av 25 000 dollar lagt i hånden min av en mann jeg hadde møtt bare fem minutter tidligere! Jeg var forbløffet. Vårt første møte var snart over. Jeg fortalte ham hvor glad jeg var for å få den, og sa at jeg ville plassere den i det slektshistoriske biblioteket i Salt Lake City.

Idet jeg skulle til å gå, sa han: «Dette er min mors, familien Gates’ slektshistorie. Vi arbeider også med min fars slektshistorie – familien Dawes. Den vil bli omtrent som denne. Når den er ferdig, vil jeg gjerne sende deg et eksemplar av den også.»

Slektshistorie for 50 000 dollar! – og bare fordi jeg prøvde å være høflig. Jeg tror ikke dette var tilfeldig …

Herren hjelper oss. Det er bemerkelsesverdig hvordan veien åpner seg og hvordan andre mennesker ofte blir tilskyndet til å utarbeide sin slektshistorie. Men noen ganger benytter vi oss ikke av de anledningene vi har til å utarbeide vår slektshistorie, til tross for at Herren klart og tydelig har sagt at dersom vi ikke utfører vårt tempelarbeid, vil vi bli forkastet sammen med våre døde [se L&p 124:32]. Dette er meget alvorlig. Det er noe vi ikke kan forandre på hvis vi har kastet bort våre muligheter helt til livets slutt… Vi kan ikke forvente at andre skal gjøre dette arbeidet for oss.

Så på den ene eller den andre måten oppmuntrer, råder og veileder Herren oss til å utføre vårt arbeid. Noen familier som ikke kan utføre arbeidet selv, får stadig andre til å arbeide med sin slektshistorie og sine opptegnelser.

Hvis vi gjør vårt, vil vår slektshistorie bli utfoldet for oss – noen ganger på én måte, noen ganger på en annen. Derfor vil jeg foreslå for dere, mine brødre og søstre, at vi gjør vår del.¹⁴ [Se forslag 4 nedenfor.]