“Gi din sjel næring med hyppig bønn”, Liahona, april 2024
Gi din sjel næring med hyppig bønn
Vi trenger åndelig næring ved å kommunisere med vår himmelske Fader, en velsignelse som er tilgjengelig for oss overalt og alltid.
Foto av skuespiller som fremstiller Enos: Matt Reier
Vi har alle vært sultne før. Sult er kroppens måte å fortelle oss at den trenger næring på. Og når vi er sultne, vet vi hva vi må gjøre – spise.
Vår ånd har også måter å la oss vite når vi trenger åndelig næring. Men det virker som det er lettere for oss å bare ignorere åndelig sult enn fysisk sult.
Akkurat som det er mange varianter av mat vi kan spise når vi er sultne, er det forskjellige ting vi kan gjøre for å stille vår åndelige sult. Vi kan for eksempel “nyte Kristi ord” (2 Nephi 32:3) i Skriftene og gjennom profeters ord. Vi kan gå i kirken regelmessig og ta del i nadverden (se Lære og pakter 59:9). Vi kan tjene Gud og hans barn (se Mosiah 2:17).
Men det finnes en annen kilde til åndelig næring til enhver tid, i hvert øyeblikk av vårt liv, uansett omstendigheter. Vi kan alltid kommunisere med vår himmelske Fader gjennom bønn.
“Min sjel hungret”
Da profeten Enos jaktet på dyr i skogen, tenkte han på “de ord som [han] ofte hadde hørt [sin] far uttale om evig liv og de helliges glede”. Til slutt “sank [ordene dypt i [hans] hjerte” (Enos 1:3).
Fordi Enos var i denne åndelige sinnstilstand, følte han et sterkt behov: “Min sjel hungret”, sa han (Enos 1:4, uthevelse tilføyd).
Hva gjorde Enos da han følte denne åndelige sulten, dette behovet for åndelig næring? “Jeg knelte ned for min Skaper”, sa han, “og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel” (Enos 1:4).
Så stor var Enos’ åndelige hunger at han ba “hele dagen lang … og da natten kom, hevet [han] fremdeles [sin] røst så høyt at den nådde himlene” (Enos 1:4). Til slutt besvarte Gud hans bønn og tilga hans synder. Enos følte at hans skyld ble tatt bort. Men hans åndelige næring endte ikke der.
Han lærte om troens kraft på Jesus Kristus, og han utøste hele sin sjel på vegne av sitt folk – til og med sine fiender. Han inngikk pakter med Herren og sikret seg løfter fra ham. Og etter Enos’ kraftige bønn, gikk han blant sitt folk og profeterte og vitnet om det han hadde hørt og sett. (Se Enos 1:5–19).
Ikke alle bønner vil bli besvart på en så dramatisk måte, men våre erfaringer med bønn kan likevel være meningsfylte og livsendrende. Vi kan lære noen viktige lærdommer av Enos’ erfaring med bønn. For eksempel:
-
Å strebe etter å etterleve evangeliet fullt ut kan hjelpe oss å føle vår åndelige sult.
-
Vår åndelige sult kan og skulle bringe oss ned på våre knær for å søke vår himmelske Faders hjelp.
-
Å be til vår himmelske Fader kan bidra til å tilfredsstille vår åndelige sult – og mer.
-
Vi kan be hvor som helst og når som helst.
-
Bønn kan hjelpe oss å omvende oss.
-
Bønn kan styrke vår tro på Jesus Kristus.
-
Vi kan motta et personlig vitnesbyrd om at vår himmelske Fader hører oss og er oppmerksom på oss.
-
Vitnesbyrdet og styrken vi mottar gjennom bønn, kan hjelpe oss å tjene og styrke andre.
Min erfaring med bønnens kraft
I likhet med Enos lærte jeg noen av disse samme lærdommene gjennom personlig erfaring. Mine foreldre ble medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige da jeg var ung gutt, og jeg ble døpt da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde alltid en god og varm følelse i mitt hjerte om min himmelske Fader og om Jesus Kristus, hans gjengitte evangelium og hans kirke. Men det var ikke før jeg var nesten 16 år gammel at jeg ba angående sannheten av disse tingene.
Min inspirerte biskop ba meg om å undervise en Søndagsskole-klasse for ungdom. Jeg skulle holde en leksjon om hvordan vi kan få et vitnesbyrd om evangeliet gjennom bønn. Dette oppdraget fra biskopen fikk meg til å tenke dypere på mitt eget vitnesbyrd. Jeg hadde tatt meg tid til å studere Mormons bok og følte alltid at Kirken var sann. Jeg hadde alltid trodd på Frelseren Jesus Kristus, men jeg hadde aldri testet ut Moronis løfte i Moroni 10:4–5. Jeg hadde aldri bedt om sannheten av evangeliet.
Jeg husker at jeg følte i mitt hjerte at hvis jeg skulle lære disse ungdommene hvordan de kunne få et vitnesbyrd gjennom bønn, burde jeg be om et vitnesbyrd selv. Min sjel hungret – kanskje på en annen måte enn Enos, men likevel følte jeg et åndelig behov.
Da jeg forberedte leksjonen, knelte jeg ned og fremla mitt hjertes ønske til min himmelske Fader om å bekrefte sannheten jeg følte inni meg. Jeg forventet ingen stor tilkjennegivelse. Men da jeg spurte Herren om evangeliet er sant, fikk jeg en svært god følelse – den milde, lave røsten som bekreftet for meg at det var sant, og at jeg skulle fortsette å gjøre det jeg gjorde.
Følelsen var så sterk at jeg aldri kunne se bort fra svaret og si at jeg ikke visste det. Hele dagen følte jeg meg så lykkelig. Mitt sinn var i himmelen og mediterte over den vakre følelsen i mitt hjerte.
Søndagen etter sto jeg foran mine tre eller fire klassekamerater, som alle var yngre enn meg. Jeg vitnet for dem om at vår himmelske Fader ville besvare deres bønn hvis de hadde tro.
Et bønnesvar eldste Soares mottok som ung mann, har latt ham vitne – som misjonær (over til høyre), far og ektemann og apostel – om at vår himmelske Fader besvarer bønner som holdes i tro.
Fra da av har dette vitnesbyrdet blitt hos meg. Det har hjulpet meg å ta avgjørelser, spesielt når jeg har opplevd utfordringer. Denne bønnen på den dagen, sammen med flere vitnesbyrd jeg har mottatt i årenes løp, har gjort det mulig for meg å vitne for andre, med overbevisning, om at de kan få svar fra vår himmelske Fader hvis de ber i tro. Dette har vært tilfelle når jeg har vitnet som misjonær, som leder i Kirken, som far og ektemann, og selv i dag som apostel.
Når og hva med bønn
Vi ber naturligvis ikke bare når vi føler et spesielt sterkt åndelig behov. Så, når skal vi be? Og hva skulle vi be om? Det korte svaret er når som helst og for alt.
Gud er vår himmelske Fader. Å vite dette endrer måten vi ber på. Profeten Joseph Smith underviste: “Med kunnskap om Gud begynner vi å vite hvordan vi kan nærme oss ham, og hvordan vi kan be slik at vi kan få svar … Når vi er klare til å komme til ham, er han klar til å komme til oss.”1
Vår himmelske Fader er alltid klar til å lytte til oss og ønsker at vi skal be til ham regelmessig og ofte. Vi skulle “søke råd hos Herren i alt [vi] foretar oss” (Alma 37:37) og be morgen, middag og kveld. Vi skulle be hjemme, på jobben, på skolen – hvor som helst vi måtte være og for alle våre bestrebelser (se Alma 34:17–26).
Vi skulle be i vår familie (se 3 Nephi 18:21). Vi skulle be “høyt og i [vårt] hjerte, offentlig og i lønndom” (Lære og pakter 81:3). “Og når [vi] ikke ber til Herren, så la hjertet være fylt og stadig oppløftet i bønn til ham om [vår] velferd, og også for velferden til dem som er omkring [oss]” (Alma 34:27). Og vi må alltid be til Faderen i Jesu Kristi navn (se 3 Nephi 18:19–20).
Illustrasjon av Joseph Smith av Walter Rane, kopiering ikke tillatt
Henvende oss til vår himmelske Fader
Vår himmelske Fader ønsker å velsigne oss. Og det vil han – hvis vi ber. Profeten Joseph Smith underviste: “Husk at uten å be, mottar vi ingenting. Be derfor i tro, og dere skal motta de velsignelsene Gud ønsker å gi dere.”2
Våre regelmessige og hyppige bønner er en viktig del av et balansert kosthold med åndelig næring til vår sultne sjel. Kommunikasjon med vår himmelske Fader gjennom bønn er tilgjengelig og velkommen overalt og alltid.
Et av mine favorittskriftsteder lærer oss hvordan vi skulle komme til vår himmelske Fader når vi kneler for å be: “Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner” (Lære og pakter 112:10). Når vi er ydmyke og lydige, vil vår himmelske Fader være med oss. Han vil lede oss ved hånden. Han vil inspirere oss med hvor vi skal gå og hva vi skal gjøre. Han vil besvare våre bønner i henhold til sin vilje, måte, tidsplan og absolutte kunnskap om hva som er godt for oss.
Vi skulle huske dette og verdsette muligheter til å komme til Guds trone og motta velsignelser ved hans hånd.