Liahona
Jeg ble ikke etterlatt farløs
April 2024


“Jeg ble ikke etterlatt farløs”, Liahona, april 2024.

Sagt av siste dagers hellige

Jeg ble ikke etterlatt farløs

Jeg lærte at bønn kan være en av våre største ressurser.

Bilde
kvinne i sykehusseng, med mann og tekniker på begge sider

Illustrasjon: Stephanie Hock

Min mann og jeg hadde bedt om et nytt barn før vi fant ut at vi skulle ha barn. “Begeistret” beskriver knapt hva vi følte. I tillegg til vår glede var nyheten om at en venns baby var ventet dagen før mitt, og min svigerinnes barn hadde termin fire dager senere. Nesten umiddelbart begynte vi å planlegge lekedater.

Ni uker inn i svangerskapet begynte jeg imidlertid å få kramper. Livredd reiste min mann og jeg til sykehuset for å få en ultralyd. Under undersøkelsen så jeg ivrig på skjermen og spurte teknikeren om babyen min hadde det bra. Han svarte ikke da han vendte skjermen bort fra meg.

Jeg ønsket ikke å forvente det verste, men da teknikeren forlot rommet, ble jeg grepet av frykt. Jeg begynte å be på en måte jeg aldri hadde innsett at jeg kunne, og ba om noe – hva som helst – som kunne gi meg fred.

Umiddelbart ble jeg innhyllet i en varm omfavnelse og hørte den milde, lave røsten (se 1 Kongebok 19:12) forsikre meg om at alt ville gå bra. Jeg følte meg trøstet og rolig mens jeg ventet på at legen skulle gi meg svar.

Da legen kom, fortalte han forsiktig min mann og meg at barnet vårt var dødt. Umiddelbart følte jeg igjen Åndens varme omfavnelse. Det gjorde vondt, men jeg kunne ikke tvile på følelsen som trøstet meg.

Da jeg sørget de neste ukene, vendte jeg meg til min himmelske Fader i hyppig bønn. Den beroligende forsikringen fra Den hellige ånd forlot meg aldri, og jeg visste at Herren våket over meg. Jeg fikk en dypere forståelse av Jesu Kristi forsoning da jeg følte Frelserens helbredende balsam. På dager da jeg følte at jeg ikke kunne fungere, kunne jeg føle engleaktige hender bære meg.

Min mann og jeg ba om fortsatt trøst. Vi var begge fortsatt lei oss, men ingen av oss tvilte på at Frelseren gjennom sin forsoning kunne dekke vår smerte og vårt tap.

Denne opplevelsen var utrolig vanskelig. Noen ganger var det nesten for stort å bære. Men jeg er evig takknemlig for forholdet jeg utviklet til min himmelske Fader og min Frelser gjennom denne opplevelsen. Bønn kan være en av våre største ressurser.

Jeg vet at vår himmelske Fader virkelig bryr seg om sine barn og at han og hans Sønn “ikke vil etterlate oss farløse” (Johannes 14:18).