Bare digitalt

Jeg hadde gjort alt jeg kunne som forelder. Hvordan kunne barna mine likevel forlate Kirken?

Av Rachel Hokanson

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

Da noen av barna mine sluttet å delta i Kirkens aktiviteter, lurte jeg på hvorfor jeg ikke opplevde de lovede velsignelsene ved alle evangelieaktivitetene vi hadde gjort sammen som familie i årenes løp. Tre generalkonferanse-taler hjalp meg å gå fremover med tro.

Bilde

en familie ler sammen

Da jeg ble forelder, følte jeg et stort ansvar for å støtte mine barn på paktens sti og sørge for at de fulgte vår himmelske Faders plan.

Fra og med tenårene hadde jeg lagt merke til råd til foreldre på nesten alle generalkonferanser, blant annet disse:

President Ezra Taft Benson (1899–1994) fortalte oss at hvis vi “begynner på et seriøst studium” av Mormons bok, vil vi “få større kraft til å motstå fristelse[,] …kraft til å unngå å bli ført vill … [og] kraft til å holde [oss] på den snevre og smale sti.”¹ Så jeg visste at familien min ville lese Mormons bok sammen hver dag.
Familieerklæringen underviste at “foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet … til å lære dem å elske og tjene hverandre [og] til å overholde Guds bud[.] … Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.”²
President M. Russell Ballard (1928–2023) minnet oss på at for å “beskytte og bevare og styrke våre hjem og familier i en verden som trekker så hardt i motsatte retninger”, måtte vi være “konsekvent med å holde daglig familiebønn og ukentlig familiens hjemmeaften[,] … [undervise] i evangeliet og grunnleggende verdier i [våre] hjem … [og knytte] meningsfylte familiebånd som gir [våre] barn en identitet som er sterkere enn det de kan finne hos jevnaldrende, på skolen eller andre steder.”³

Som ung mor tolket jeg alle disse instruksjonene til å bety at det var mitt ansvar å frelse barna mine. Jeg følte at hvis jeg gjorde alle disse tingene sammen med familien min, ville barna mine bli vaksinert mot fristelser og trusler mot vitnesbyrdet sitt.

Men de siste årene, etter hvert som barna mine har opplevd økende trusler mot sitt vitnesbyrd, og noen har sluttet å gå i kirken, har jeg følt meg forrådt. Jeg lurte på hvorfor det så ut til at vi ikke opplevde president Bensons løfte om at barna ville bli beskyttet med kraft til å motstå fristelse og bedrag, og holde seg på den snevre og smale sti.

Jeg nærmet meg generalkonferansen i april 2022 med tungt hjerte. Enda et barn hadde nettopp informert meg om at hun strevde med vitnesbyrdet sitt. Jeg begynte å se generalkonferansen mens jeg stilte meg selv det samme spørsmålet som senere ble tatt opp av eldste Adrián Ochoa i De sytti i hans tale lørdag ettermiddag, “Fungerer planen?”⁴ I mitt sinn fryktet jeg at den ikke gjorde det.

Jeg ba om å få vite hva jeg kunne gjøre for å hjelpe barna å ønske å vende tilbake til deltagelse i kirken. Helst med en gang. Svarene kom under generalkonferansen. Men svarene som kom, var ikke de jeg forventet.

Tre lærdommer hjalp meg å forandre mitt hjerte.

Lærdom 1: Jeg kan ikke gjøre mine barn fortjent til en plass i himmelen.

Søndag morgen sa eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum:

“Noen misforstår Guds løfter til å bety at lydighet mot ham gir konkrete resultater etter en fastsatt tidsplan. De tenker kanskje: ‘Hvis jeg flittig utfører en heltidsmisjon, vil Gud velsigne meg med et lykkelig ekteskap og barn’ eller ‘Hvis jeg avstår fra å gjøre skolearbeid på sabbaten, vil Gud velsigne meg med gode karakterer’ eller ‘Hvis jeg betaler tiende, vil Gud velsigne meg med den jobben jeg har ønsket meg.’ Hvis livet ikke utspiller seg nøyaktig på denne måten eller i henhold til en forventet tidsplan, kan de føle seg forrådt av Gud. Men ting skjer ikke så mekanisk i den guddommelige husholdningen. Vi burde ikke tenke på Guds plan som en kosmisk salgsautomat der vi (1) velger en ønsket velsignelse, (2) setter inn den nødvendige mengden gode gjerninger, og (3) det vi har bestilt straks blir levert.

Gud vil virkelig overholde sine pakter og løfter til hver enkelt av oss. Vi trenger ikke bekymre oss for det [se Lære og pakter 82:10]. Jesu Kristi forsonende kraft – han som steg ned under alt og deretter steg opp i det høye [se Lære og pakter 88:6] og som besitter all makt i himmel og på jord [se Matteus 28:18] – sørger for at Gud kan og vil oppfylle sine løfter. Det er helt avgjørende at vi overholder og adlyder hans lover, men ikke enhver velsignelse som er betinget av lydighet mot loven [se Lære og pakter 130:20–21] er formet, utformet og tidsbestemt i henhold til våre forventninger. Vi gjør vårt beste, men må overlate forvaltningen av velsignelser, både timelige og åndelige, til ham.”⁵

Jeg er sikker på at jeg hadde hørt lignende læresetninger før, men denne gangen traff det dypt i mitt hjerte. Denne gangen var jeg klar til å høre det, og jeg trengte å høre det.

Jeg ble også påminnet om et tidligere generalkonferanse-budskap fra president Dieter F. Uchtdorf, som da var annenrådgiver i Det første presidentskap:

“Vi kan ikke fortjene vår plass i himmelen. Rettferdighetens krav står som en hindring som vi er maktesløse til å overvinne på egenhånd.

Men alt er ikke tapt.

Guds nåde er vårt store og evige håp.

Frelse kan ikke kjøpes med lydighetens valuta. Den kjøpes med Guds Sønns blod [se Apostlenes gjerninger 20:28].”⁶

Dette visste jeg. Jeg visste at jeg ikke selv kunne gjøre meg fortjent til en plass i himmelen. Men av en eller annen grunn trodde jeg at min lydighet kunne gjøre mine barn fortjent til en plass i himmelen. Jo mer jeg studerte eldste Christoffersons tale, og talene til andre, desto mer innså jeg at jeg hadde blitt lurt av Satans løgn om at mine barn ikke trengte en Frelser så lenge jeg var en “perfekt forelder”. Da jeg studerte og reflekterte over disse talene, hjalp Ånden meg å begynne å forstå at alt arbeidet med å beskytte barna mine mot fristelse og bedrag, og å støtte deres vitnesbyrd, er avgjørende, men ingen garanti om at barna vil holde seg på paktens sti.

Handlefrihet er en avgjørende del av vår himmelske Faders plan. Vi er alle gitt den gaven det er å velge selv, selv om det betyr at barna våre kan velge å vende seg bort fra det de har blitt lært. Likevel strekker Herren seg alltid ut til sine villfarne barn i kjærlighet, og som jordiske foreldre kan vi gjøre det samme.

På generalkonferansen i oktober 2018 underviste eldste Dale G. Renlund:

“Selv om Gud ønsker at vi skal gå på paktens sti, gir han oss verdigheten til å kunne velge.

Gud ønsker, forventer og instruerer faktisk hvert av sine barn til å ta egne valg. Han vil ikke tvinge oss. Gjennom handlefrihetens gave tillater Gud at hans barn kan ‘handle på egenhånd og ikke bli påvirket’ [2 Nephi 2:26].”

Jeg finner stor trøst i det eldste Renlund deretter sa:

“Samme hvor lenge vi har vært borte fra stien eller hvor langt bort vi har vandret, vil Gud hjelpe oss tilbake i samme øyeblikk som vi bestemmer oss for å forandre oss [se Alma 34:31]. Fra Guds perspektiv vil det, når vi oppriktig omvender oss og strever fremover med standhaftighet i Kristus, være som om vi aldri hadde vært borte fra stien når vi først er tilbake på den. Frelseren betaler for våre synder og befrir oss fra den overhengende faren for redusert lykke og færre velsignelser.”⁷

Jeg vet at vi alle trenger Frelseren. Denne sannheten gjør meg dypt lettet. Selv om det fortsatt er mitt ansvar å undervise barna mine og støtte dem på paktens sti, er det ikke min oppgave å frelse meg selv eller barna mine. Det er Frelserens verk, og han gjør det fullkomment. Det er vår himmelske Faders gjerning og hans herlighet “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Han har en frelsesplan for alle sine barn. Jeg må stole på hans plan, ikke min plan. Og jeg har prøvd å huske at han holder sine løfter om å beskytte og styrke våre familier. Jeg har tro på at han alltid innbyr barna mine til å komme til ham, og han vil trøste og styrke meg når jeg gjør mitt beste for å gjøre det samme.

Lærdom 2: Å vente på Herren kan være et hellig sted.

En annen lærdom jeg fikk, var av søster Amy A. Wright, førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap, som talte rett etter eldste Christofferson. Hun underviste:

“Ofte kan vi finne oss selv, i likhet med den lamme tiggeren ved tempelets port, tålmodig – eller noen ganger utålmodig – der vi ‘venter på Herren [Jesaja 40:31].’ Venter på å bli helbredet fysisk eller følelsesmessig. Venter på svar som trenger inn i den dypeste del av vårt hjerte. Venter på et mirakel.”⁸

Min bønn før denne generalkonferansen hadde vært for umiddelbare resultater. Jeg visste at dette ikke var realistisk, men jeg hadde ikke forventet å få lærdommer om hvor viktig det er å vente.

Søster Wright fortsatte: “Å vente på Herren kan være et hellig sted – et sted for polering og foredling hvor vi kan bli kjent med Frelseren på en dypt personlig måte. Å vente på Herren kan også være et sted der vi finner oss selv spørrende: ‘O Gud, hvor er du?’ [Lære og pakter 121:1] – et sted hvor åndelig utholdenhet krever at vi utøver tro på Kristus ved bevisst å velge ham om og om og om igjen.”⁹

Jeg har tenkt mye på dette siden denne generalkonferansen. Å lære å vente, være tålmodig med barna mine og valget deres, og stole på at Herren alltid søker etter dem, har krevd mye innsats fra min side. Jeg skulle ønske det var så enkelt som å velge én gang å tro, og deretter bli fylt med fred resten av mine dager, når jeg ber om at barna mine må velge å strekke seg ut til Frelseren og utøve tro på ham. Men det har ikke vært slik for meg. Noen dager har det føltes lettere å gi etter for håpløshet og fortvilelse, å gi opp fordi det kan virke som om “planen ikke fungerer”. Det har krevd stor innsats og åndelig utholdenhet å utøve tro og opprettholde håp i vår himmelske Faders plan, når jeg ser barna mine ta valg som ikke gjenspeiler de guddommelige sannhetene jeg lærte dem. Men hver dag jeg velger håp fremfor fortvilelse, velger jeg Ham. Om og om igjen.

Denne kampen har bragt meg nærmere Gud. Den har fått meg til å vende meg til Ham gjennom bønn. Den har gjort skriftstudiet mitt mer fokusert. Den har vendt meg til tempelet. Mest av alt har den gjort meg umåtelig takknemlig for Jesu Kristi forsoning. Jeg er så takknemlig for å vite at han elsker barna mine, og at Han ga sitt liv for dem.

Å lære å vente på Herren har blitt et hellig sted for meg. Det har blitt en lutrende opplevelse. Det at jeg har studert disse generalkonferanse-talene og fokusert mitt studium av evangeliet, har styrket min forståelse av læren og styrket min tro. Jeg lærer linje på linje og bud på bud å stole på Herren og vår himmelske Faders forløsningsplan, samtidig som jeg ber om at barna mine må velge å følge Jesus Kristus og hans evangelium. Og jeg ser frem til neste generalkonferanse, for ytterligere å styrke min læring og mitt vitnesbyrd.

Lærdom 3: Gud har gjort det mulig å gjøre snublestener til springbrett.

En tredje tale som ga meg håp i løpet av den konferansen, var talen til eldste Larry S. Kacher. Når jeg har studert denne talen, har den lært meg viktige ting. Jeg har lært at Herren lar oss oppleve livets kompleksitet for å hjelpe oss å vende oss til ham. Eldste Kacher underviste at “det finnes enkelhet på den andre siden av livets kompleksitet når vi forblir ‘[standhaftige] i Kristus og [har] et fullkomment, klart håp’ [2 Nephi 31:20].

En del av livets hensikt er å la disse potensielle snublestenene bli springbrett når vi klatrer opp det jeg kaller ‘troens stige’ – en stige fordi det antyder at tro ikke er statisk. Den kan gå opp eller ned i henhold til valgene vi tar.”¹⁰

Jeg har vokst gjennom denne prøven på min tro. I min ynkelige visdom ønsker jeg å spare mine barn fra livets prøvelser. Men ville jeg nekte mine barn selv å oppleve den samme veksten? I Guds mektige visdom har han gitt oss en vei vi kan følge, en frelsesplan. Når vi navigerer på denne veien, møter vi utfordringer som setter vår tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus på prøve. Det er opp til oss å bruke vår handlefrihet til å velge å følge Kristus på vår egen troens stige, slik at våre prøvelser kan være springbrett istedenfor snublestener. Eldste Kacher minner oss på at “vår fremgang er evig”.¹¹

Mine barns historie er ikke over. Guds frelsesplan er virkelig, og jeg må ha tro på hans plan og tillit til hans hensikt. Når mine barn fortsetter å utøve sin handlefrihet, prøver jeg å huske at Herren kontinuerlig vil strekke seg ut mot dem, og at han vil hjelpe dem å komme tilbake hvis de velger å gjøre det. Han er mektig til å frelse.

Jeg finner håp i Salomos ordspråk 3:5–6:

“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”

Jeg er sikker på at det er andre som opplever sine egne trosprøver. Deres ligner kanskje på mine, eller dere strever kanskje med andre spørsmål. Jeg vil foreslå at dere legger frem deres bekymringer for Herren før generalkonferansen, og også gjennom et vedvarende studium av generalkonferansen og Skriftene. Gjør en innsats for å “[høre] Ham”¹², og stol så på at han vil lære deg det du trenger å høre. Jeg vet at han elsker oss, og at han har kraft til å frelse oss og frelse våre barn når vi – og de – hver enkelt velger å vende seg til ham i tro.