Hvem døde?

Bilde

nadverdsbordet

Illustrasjon: David Green

Som menighetsmisjonærer hadde min hustru og jeg fellesskapsfremmende arbeid med et ungt par. Vi elsket dem og deres barn. Til slutt takket de ja til vår invitasjon om å komme til kirken.

Da vi kom for å hente dem en søndag morgen, ba de imidlertid om unnskyldning fordi de ikke var klare. Men deres seks år gamle sønn, Keaton, tryglet foreldrene om å dra. Så med deres tillatelse, kledde han seg og ble med oss til kirken.

Siden vi kom for sent, satte vi oss bak i kirkesalen. Plutselig følte jeg et napp, og snudde meg til Keton som tok tak i dressjakken min. Med et engstelig uttrykk og blikket festet foran i kirkesalen, spurte han: “Hvem døde?”

“Hva?” svarte jeg, og fulgte blikket hans. “Ingen døde.”

Mens jeg grunnet på Keatons spørsmål, så jeg på nadverdsbordet. For en gutt med liten erfaring i Kirken, kunne det lett se ut som et legeme som lå under duken som dekket nadverdsbrødet og vannet. Så slo det meg: Noen var død. De hellige symbolene som symboliserer Jesu Kristi legeme, var rett foran oss. Med så mye erfaring i Kirken, hvorfor hadde jeg ikke sett den fine symbolikken?

Jeg takket Keaton for spørsmålet hans og forklarte at nadverdsduken dekket brød og vann og hva de betyr for oss. Hans enkle spørsmål hadde minnet meg på at Frelseren virkelig døde slik at vi kunne leve.

Siden den dagen har Keatons spørsmål fortsatt å gi gjenklang i min sjel. Det har hjulpet meg å nærme meg nadverdsbordet mer fokusert på Frelseren. Nadverdens symboler har blitt mer levende, og deres betydning blir hos meg lenger gjennom hele uken. Jeg vil være evig takknemlig for Keatons uskyldige spørsmål.

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: “Når vi forener oss over hele verden hver uke i det vi håper er en i stadig større grad hellig anerkjennelse av Kristi majestetiske soningsgave til hele menneskeheten, måtte vi ta med oss til nadverdsbordet ‘mer sorg for hans smerte [og] mer tenke derpå.’ Og så, når vi reflekterer, ber og fornyer vår pakt, måtte vi ta med oss fra denne hellige stund ‘mer tålmod, ei klage, mer fri syndens bånd.’ [“Mer hellighet gi meg”, Salmer, nr. 79].”¹