“Vi er misjonærene”

Bilde

kvinne holder opp bok og hilser på tre misjonærer

Illustrasjon: Brian Call

Mine foreldre elsket å dele Herrens ord. De ga regelmessig bort esker med kopier av Det nye testamente til nabolag, fengsler, sykehus og skoler.

Som en del av mine foreldres innsats sang far, leste i Skriftene, vitnet om Jesus Kristus og avsluttet med bønn. Ved å bli inkludert i denne opplevelsen som barn, utviklet jeg et ønske om å tjene Gud.

Da far fikk hjerteinfarkt, endte imidlertid det vi kalte “evangelisering”. Jeg kunne ikke dele ut kopier av Det nye testamente på egenhånd, så jeg ba min far om tillatelse til å finne en misjonærkirke.

Da jeg var 15 år, begynte jeg å stille spørsmål om doktrine, dåp, tiende og kirkens organisasjon. Far sa at ingen kirke i dag praktiserte ting slik Frelseren underviste. Men hvis jeg fant en slik kirke, sa han, skulle jeg slutte meg til den.

Mange år senere hadde jeg en uenighet med en kollega. Da han kom hjem til oss for å be om unnskyldning, la han igjen en bok med tittelen Vår arv: En kort historie om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I den leste jeg om profeten Joseph Smiths martyrdød. Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg.

Jeg fant også et bilde av to unge menn iført hvite skjorter, slips og navneskilt. De forkynte Jesu Kristi evangelium over hele verden. Jeg lurte på om det var slike misjonærer i byen min.

Den kvelden ba jeg Gud om hjelp til å finne hans misjonærkirke. Dagen etter så jeg etter misjonærene. Jeg sjekket med alle jeg så som hadde hvit skjorte på seg, men jeg hadde ingen suksess.

Utenfor hjemmet mitt noen dager senere så jeg tre personer i hvit skjorte, slips og navneskilt! Jeg løp inn, hentet boken og skyndte meg etter dem.

Da jeg tok dem igjen, spurte en av dem: “Kan vi hjelpe deg?”

“Er denne boken fra kirken deres?” spurte jeg.

“Ja, det er boken vår”, svarte han entusiastisk. “Vi er misjonærene.”

Etter flere uker med læring om det gjengitte evangelium, ble jeg døpt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Et år senere ble faren min døpt.

Fordi jeg fortsatt ønsket å tjene Herren – et ønske som hadde vært hos meg siden jeg var ung – begynte jeg å forberede meg til å reise på heltidsmisjon. For en glede jeg følte den dagen jeg fikk mitt eget kall til å være heltidsmisjonær!