Profeten Joseph Smiths guddommelige kall

Så vidtrekkende og betydningsfulle var de fantastiske oppdagelsene og oppfinnelsene i siste halvdel av [det nittende] århundre at de overvelder oss… Men ingen av dem har vært svaret på menneskenes største behov og mest brennende ønske. Ingen av dem har ennå åpenbart det som menneskene har søkt etter i alle tidsaldre. Dette behovet – denne alltid tilstedeværende lengsel hos menneskene – er å kjenne Gud og menneskets forhold til ham… Bare én begivenhet i det nittende århundre gjør krav på å gi menneskesjelen dette svar. Hvis menneskene i denne begivenheten finner den sannhet som den menneskelige rase har søkt, da fortjener den sannelig å bli hyllet som den største begivenhet i det nittende århundre!

Denne begivenheten besto i at to himmelske personer viste seg for den unge profeten Joseph Smith og åpenbarte henholdsvis Gud den evige Faders og hans Sønns, Jesu Kristi personlige identitet.⁴

Atten hundre år etter at Jesus døde på korset, erklærte profeten Joseph Smith at den oppstandne Herre viste seg for ham. [Han sa]: «… Jeg så to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» [Joseph Smith – Historie 1:17.]⁵

Hans erklæring var enkel, men klar. Og han ble forbauset da menneskene tvilte på at den var sann. For ham var den bare en uttalelse om en enkel kjensgjerning. For den kristne verden viste den seg å være som et lyn som slo ned og svekket deres religiøse struktur fra øverst til nederst.

To viktige elementer i hans første budskap var: For det første at Gud er en person som meddeler sin vilje til menneskene, og for det annet at ingen trosretning innen kristendommen hadde den sanne frelsesplan.⁶

Det at Faderen og Sønnen viste seg for Joseph Smith utgjør denne kirkes grunnvoll. Her finner vi hemmeligheten bak dens styrke og livskraft. Dette er sant, og jeg bærer vitnesbyrd om det. Denne ene åpenbaring besvarer alle vitenskapens spørsmål om Gud og hans guddommelige personlighet. Forstår dere ikke hva dette betyr? Vi har svaret på hva Gud er. Hans forhold til sine barn er klart. Hans interesse for menneskeheten gjennom myndighet delegert til mennesket er tydelig. Verkets fremtid er sikret. Disse og andre strålende sannheter blir klargjort gjennom dette strålende første syn.⁷

Verden forstår fremdeles ikke dets betydning. Men som et bidrag til menneskenes kunnskap om sitt forhold til Guddommen og sin plass i universet, som et middel til å etablere riktige forhold mellom mennesker som enkeltpersoner og menneskegrupper som nasjoner, som en åpenbaring som peker ut veien til menneskets lykke og fred på jorden så vel som i de kommende evigheter, vil det at Faderen og Sønnen viste seg for Joseph Smith og den påfølgende gjengivelse av prestedømmet og etableringen av Jesu Kristi Kirke i dens fylde fremdeles bli anerkjent ikke bare som den største begivenhet i det nittende århundre, men som en av de største i alle tidsaldre.⁸

Jeg ønsker å tale om Joseph Smith ikke bare som en stor mann, men som en inspirert Herrens tjener… Ja, Joseph Smiths storhet består i guddommelig inspirasjon…

Ingen kan studere Jesu Kristi gjengitte evangelium grundig og intelligent uten å bli sterkt grepet av den overensstemmelse som finnes mellom dets læresetninger og de som ble gitt av Herren og Frelseren selv da han var på jorden sammen med sine disipler. Betrakt for eksempel profetens åpenbaring om Skaperen – Gud som en intelligent person, en som er slik Jesus forkynte: «Vår Fader i himmelen». [Se Matteus 6:9.] …

Joseph Smiths lære om at Jesus Kristus er Faderens enbårne, verdens Frelser, er identisk med det Jesus selv og hans apostler forkynte.

Det er også hans lære om at vår personlighet består etter døden…

Den samme harmoni finnes i læresetningene om andre av evangeliets prinsipper, slik som tro, omvendelse, dåp, håndspåleggelse for Den hellige ånds gave, ordinasjon til prestedømmet, hans læresetninger om «kunnskap, måtehold, gudfryktighet, broderlig vennlighet, kjærlighet» osv. [Se 2. Peter 1:5-7, L&p 4:6.] …

… Talsmennene for barnedåp hevdet om små barn: «Barn som kommer til verden, er ikke bare fullstendig uten kunnskap, rettferdighet og hellighet, men har en naturlig tilbøyelighet til ondskap og kun ondskap.»

… Profeten Joseph sa tydelig og fryktløst som en som er sikker på at han har rett: «Små barn er hellige og er helliggjort gjennom Jesu Kristi forsoning.» [Se L&p 74:7.]⁹

Guddommelig inspirasjon kommer tydelig frem … i [Joseph Smiths] strålende kunngjøring om pakters og seremoniers evige natur og muligheten til frelse for alle mennesker. Kirken ekskluderer ingen, men inkluderer alle som vil akseptere dens prinsipper… Hele menneskeheten vil bli frelst ved lydighet mot evangeliets lover og ordinanser. Selv de som dør uten loven, skal dømmes uten loven. Derfor er frelsens ordinans for de døde åpenbart.

At ekteskapspakten varer evig er en strålende åpenbaring som gir forsikring til personer som er forenet i kjærlighet og beseglet ved det hellige prestedømmets myndighet, om at deres ekteskap er evig.

Andre pakter fortsetter også med evig fremgang gjennom evighetens tidsaldre.

Joseph Smith kunne ikke ha utrettet alt dette av egen visdom, forstand og innflytelse. Han kunne ikke ha gjort det.¹⁰

Herren har åpenbart frelsesplanen i denne tid. Den er hverken mer eller mindre enn veien til det åndelige rike gjennom å utvikle en karakter som gjør en verdig til å tre inn i hans rike. Planen er Jesu Kristi evangelium slik det er gjengitt til profeten Joseph Smith, og den er fullkommen og altomfattende.¹¹

Omkring 1820 fikk en religiøs vekkelse Joseph Smith til å søke etter den sanne kirke, den riktige form for tilbedelse, den riktige måte å leve på. Ønsket om å vite fikk unggutten til å søke Herren i oppriktig bønn. Ett resultat av svaret på hans bønn var at Kirken ble organisert i Peter Whitmers hjem den … 6. april 1830. I denne organisasjonen kan man få forståelse av hele planen for menneskenes frelse.

Nå ønsker jeg å betrakte denne organisasjonen som et bevis på hans inspirasjon… [Den] har overlevd økonomiske kriser, sosiale omveltninger og religiøs uro. Og den er i dag et middel til å dekke menneskenes største behov…

… «Jesu Kristi Kirke ble organisert i overensstemmelse med Kirkens orden slik den er nedtegnet i Det nye testamente,» sa Joseph Smith [se History of the Church, 1:79]. Denne organisasjonens praktiske og nyttige arbeid viser dens guddommelige ekthet.¹²

For mange år siden erklærte Joseph Smith, som var en gutt på mellom fjorten og femten år, at han som svar på bønn hadde mottatt en åpenbaring fra Gud… Resultatet av denne erklæringen var at han straks ble utstøtt fra den religiøse verden. På svært kort tid oppdaget han at han sto alene.

Alene – og ukjent med sin tids lærdom og filosofi!

Alene – og uskolert i håndverk og naturvitenskap!

Alene – uten noen vismann til å lære ham opp, ingen prest til å veilede ham! Enkelt og vennlig hadde han skyndt seg til dem med sitt fantastiske budskap. Med forakt og hån hadde de vendt seg fra ham og sagt at det hele var fra djevelen, at det ikke fantes noe slikt som syner og åpenbaringer i disse dager, at alle slike ting hadde opphørt med apostlene, og at det aldri ville bli mer av den slags [se Joseph Smith – Historie 1:21].

Derfor ble han overlatt til seg selv til å legge ut på religionens hav. Han hadde forkastet alle kjente skip som man kunne seile med, og hadde aldri selv bygget noe skip og ikke engang sett noe bli bygget. Hvis han var en svindler, ville sannelig den barken [skipet] han kunne bygge, bli primitiv.

På den annen side – hvis den han bygget, overgår og utmerker seg fremfor alt det de lærde professorer og filosofer hadde gitt verden i de forgangne århundrer, ville menneskene i det minste bli tvunget til å si i overraskelse: Hvor har denne mannen sin visdom fra!

Da ville det vise seg at selv om han syntes alene, var han bare alene på samme måte som Moses på Sinai, som Jesus på Oljeberget. Som med Mesteren var det med profeten. Hans instruksjoner kom ikke via menneskeopprettede kanaler, men direkte fra Gud, kilden til all intelligens. Han sier: «Jeg er en ujevn sten. Lyden av hammer og meisel hørtes aldri på meg før Herren tok meg ved hånden. Jeg ønsker bare himmelens lærdom og visdom.» [Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 232.] …

Hvis man anerkjenner hans påstand om at han hadde fått åpenbaring fra Gud, levnes det ingen tvil om at han hadde myndighet til å organisere Jesu Kristi Kirke på jorden og til å administrere dens prinsipper og ordinanser. Så helt fra selve begynnelsen til dette store verk i de siste dager ble den urokkelige hjørnesten for Kristi kirke i denne evangelieutdeling lagt, [nemlig] myndigheten til å forrette i Jesu Kristi navn i hans kirke.¹³

Når vi overveier [Joseph Smiths] enestående oppnåelser i løpet av det korte tidsrom på fjorten år mellom Kirkens organisering og hans martyrdød, når vi betrakter det gjengitte evangeliums fullkomne harmoni med den opprinnelige kirke som Jesus og hans apostler opprettet, når vi ser hans dype innsikt i prinsipper og ordinanser, og når vi ser den uforlignelige plan og effektivitet i Kirken som ble opprettet ved inspirasjon fra Kristus, hvis navn den bærer – da finnes svaret på spørsmålet: Hvor har denne mannen sin visdom fra? i følgende gripende linjer:

Store menn har evne til å se klart inn i sakens kjerne. De oppfatter hva som er sant. De tenker selvstendig. De handler edelt. De påvirker sterke mennesker til å følge dem. Ubetydelige mennesker håner dem, latterliggjør dem, forfølger dem, men kritikerne dør og blir glemt, mens den store mannen lever videre for alltid.

Noen av Joseph Smiths samtidige hånet ham. Andre beundret ham, hans tilhengere hedret ham…

Ingen som fordomsfritt bedømmer denne religiøse leder, kan studere hans liv uten å bli grepet av den kjensgjerning at han i stor grad var i besittelse av egenskaper som kjennetegner sann storhet, hvis kilde finnes i et ønske om å kjenne Guds vilje og, når denne finnes, i en beslutning om å følge den.¹⁵

Gjennom alle tidsaldre har noen få heroiske ledere først oppfattet sannhet. Disse har ofte ofret sitt liv for å forsvare den. Menneskehetens fremgang skyldes disse djerve lederes klare oppfatningsevne og mot. På et eller annet tidspunkt har de måttet velge om de skulle fornekte, modifisere eller forsvare sannheten – et valg mellom velvære og forfremmelse, eller utstøtelse, straff eller endog død. Et slikt valg sto Peter og Johannes overfor da de som fanger ble stilt frem for ypperstepresten Annas. Det krevde stort mot av dem å bære vitnesbyrd om Kristus i nærvær av nettopp de mennene som hadde dømt ham til døden. [Se Ap.gj. 4.]

Det krevde mot av Paulus, som lenket sto foran kong Agrippa og hans hoff, å vitne om at Kristus virkelig hadde lidt, og at han var den første som skulle oppstå fra de døde og forkynne lys for folket og for hedningene. [Se Ap.gj. 26.]

Det krevde mot av Joseph Smith å vitne for en vantro og hard verden om den sannhet at Gud og hans elskede Sønn hadde vist seg for ham i et syn.¹⁶

Alle som har forandret verden, har vært mennesker som er trofaste mot sin samvittighet – menn som Peter, Jakob og Paulus og deres brødre blant oldtidens apostler, og også andre. Da de religiøse ledere i Palmyra i New York vendte seg mot den unge Joseph Smith på grunn av det han hadde sett og hørt i Den hellige lund, sa han med et vitnesbyrd om den Herre Jesus i sitt indre: «Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det…» [Joseph Smith – Historie 1:25.]

Joseph Smith var trofast mot sitt vitnesbyrd helt til det siste.¹⁷

Resultatet av [Joseph Smiths] guddommelige veiledning var en visshet om rettferdigheten i det han underviste om, og fryktløshet mens han forkynte det. Når Joseph Smith forkynte en læresetning, gjorde han det med myndighet. Han spurte ikke om det stemte overens med menneskenes tanker eller ei, om det var i overensstemmelse med de ortodokse kirkers læresetninger eller i direkte motsetning til dem. Det han hadde mottatt, ga han til verden uten hensyn til om det stemte overens med andre oppfatninger eller ikke, om det var i harmoni eller ikke med kirkenes tro eller menneskenes rådende normer. Og når vi i dag ser tilbake mer enn hundre år, har vi god anledning til å bedømme kvaliteten i hans læresetninger og trekke en slutning med hensyn til kilden for hans instruksjoner…

Han ikke bare mottok veiledning og instruksjon fra det guddommelige overhode, men straks han hadde mottatt denne, forsvarte han den med uovervinnelig besluttsomhet.¹⁸

Joseph Smith ble utskjelt, hånet, mobbet, arrestert, fengslet, forfulgt og til slutt drept som martyr. I likhet med Peter og Paulus før ham anstrengte han seg alltid til det ytterste for å følge det lys som hadde latt ham «få del i guddommelig natur». [Se 2. Peter 1:4.]¹⁹

Dette landets beste blod ble uskyldig utgytt. [Profeten Joseph] visste at han var uskyldig. Han kjente sine rettigheter. Det gjorde også hans bror Hyrum, John Taylor og Willard Richards som var der sammen med ham. Men på grunn av løgn, blank og fordømmelig løgn, led profeten Joseph og hans bror Hyrum martyrdøden.

… Hva var profetens holdning i alt dette? En rolig, Kristus-lignende holdning. Da han dro til Carthage den kvelden, sa han:

«Jeg går som et lam til slakterbenken, men jeg er rolig som en sommermorgen, min samvittighet er ren for Gud og alle mennesker. Hvis de tar mitt liv, skal jeg dø uskyldig, og det skal bli sagt om meg – han ble myrdet med koldt blod.» [Se L&p 135:4.]²⁰

Livet til profeten, hans bror Hyrum, patriarken, og hundre tusener av andre som har akseptert [Det første syn] som sannhet, bærer vitnesbyrd om at frelsesplanen, slik det hevdes at Jesus Kristus åpenbarte den, i sannhet fører til en Kristus-lignende karakter. Så reell var åpenbaringen til profeten og hans bror, Hyrum, at de uten å nøle beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.²¹