Prestedømmet – ansvar for å representere Gud

Når prestedømmet blir delegert til en mann, blir det aldri overdratt ham som en personlig hedersbevisning, selv om det blir det når han ærer det, men som myndighet til å representere Guddommen og en forpliktelse til å hjelpe Herren å tilveiebringe menneskene udødelighet og evig liv [se Moses 1:39].⁴

Dere er menn som har Guds prestedømme, som har guddommelig myndighet til å representere Guddommen i hvilken som helst stilling dere har blitt tildelt. Når en mann, en vanlig mann, blir innsatt som sheriff på sitt hjemsted, blir han tillagt noe. Når en politikonstabel i disse gatene står i et veikryss og holder opp hånden, stanser dere. Det er noe mer ved ham enn bare selve personen, man merker den myndighet han er gitt. Og slik er det gjennom livet. Ingen kan få en stilling uten å få noe i tillegg. Det er slik det er. Slik er det også med prestedømmets kraft.⁵

Prestedømmet er uløselig forbundet med Guddommen. Det er myndighet og kraft som ene og alene den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus er opphav til…

Når vi søker prestedømmets kilde, … kan vi ikke tenke oss noen tilstand utover den Gud selv befinner seg i. I ham har den sitt sentrum. Fra ham må den utgå. Siden prestedømmet altså er en naturlig del av Faderen, følger det at bare han kan gi det til en annen. Derfor må prestedømmet, slik menn har det, alltid delegeres ved myndighet. Det har aldri vært et menneske i verden som har hatt rett til selv å [tilta seg] prestedømmets makt og myndighet. Det har vært noen som har ønsket [å tilta] seg denne retten, men Herren har aldri anerkjent det. På samme måte som en ambassadør for et land bare kan utøve den myndighet som regjeringen har gitt ham, slik kan en mann som har fått myndighet til å representere Guddommen, bare gjøre dette i henhold til de krefter og rettigheter som er delegert til ham. Men når slik myndighet er gitt, medfører den, med visse begrensninger, alle fullmaktens privilegier, som man er gitt av en annen for å handle på vegne av en annen. All offisiell handling som utføres i overensstemmelse med slik fullmakt, er like bindende som om personen selv hadde utført den…

Når man anerkjenner det faktum at Skaperen er den evige og evigvarende kilde til denne makt, at han alene kan styre den, og at å eie den er å ha rett til – som en bemyndiget representant – å ha direkte samfunn med Gud, hvor fornuftige og likevel opphøyde er da ikke de privilegier og velsignelser som det er mulig å oppnå gjennom Det melkisedekske prestedømmes makt og myndighet – de er de mest storslagne som det menneskelige sinn kan tenke seg.

En mann som på denne måten har samfunn med sin Gud, vil finne sitt liv bedre, sin dømmekraft skjerpet så han hurtig kan skjelne mellom rett og galt, sine følelser ømme og medfølende, men ånden sterk og tapper i forsvar av det som er rett. Han vil finne at prestedømmet er en kilde til lykke som aldri svikter – en brønn med levende vann som springer frem til evig liv.⁶

Strengt talt er prestedømmet som delegert makt noe den enkelte oppnår. Men ved guddommelig forordning samles menn som er utpekt til spesielle embeder i prestedømmet, i quorumer. Slik kommer denne makt til uttrykk gjennom quorumer så vel som enkeltpersoner. Quorumet gir menn med samme mål anledning til å kjenne, elske og hjelpe hverandre.⁷

Hvis prestedømmet bare betydde personlig ære, velsignelse eller den enkeltes utvikling, ville det ikke være behov for grupper eller quorumer. Bare det at det finnes slike grupper, opprettet ved guddommelig myndighet, viser at vi er avhengige av hverandre, absolutt avhengige av gjensidig hjelp og assistanse. Med guddommelig rett er vi sosiale vesener.⁸

[Herren] forsto at disse [prestedømsbærere] trengte fellesskap, den styrke gruppen er. Derfor organiserte han quorumer og fastsatte antallet i hvert av dem, fra diakoner til syttier.

Disse gruppene kommer for det første sammen for å belære og oppbygge hverandre, for å vokse i kunnskap generelt, og spesielt for å instruere i moral og religiøs kunnskap, i tro og hellighet, men også for å oppnå felles styrke og handle i rettferdighet. Disse grupper dekker et behov som menneskeheten generelt har… Prestedømsquorumer … vil dekke ethvert behov for fellesskap, brorskap og tjeneste hvis mennene bare vil gjøre sin plikt.⁹

Medlemmer av Det aronske prestedømme og medlemmer av quorumene i Det melkisedekske prestedømme, det er vår plikt å bygge opp våre quorumer. La oss ikke svekke dem ved at vi ikke er tilstede på [prestedøms]møtet eller ved manglende forberedelse eller ved at vi forsømmer vår plikt. La oss alle føle, hver eneste en av oss, … at det er vår plikt å gjøre noe for å bygge opp Kirken, slik det er Kirkens plikt å bygge på sannhet og forløse menneskeheten fra synd. Menn i prestedømmet, la oss være ett i denne oppbyggingen. La oss være velgjørere. Og la ingen mann i denne store prestedømsbevegelsen, fra høyprest til diakon, … bli misdedere [slike som gjør ondt] eller slike som murrer.¹⁰

Prestedømme er myndighet til å representere Gud. En mann som har fått prestedømmet, er Herrens bemyndigede representant på et hvilket som helst område som han har fått tildelt. En representant for en enkelt gruppe eller organisasjon har plikt til å strebe etter å representere denne gruppen eller organisasjonen på en ærefull måte. Den beste måte å være verdige representanter på er å leve slik at hver enkelt kan være mottakelig for tilskyndelser fra Herren, som han representerer. Tenk hva det betyr med hensyn til et dydig liv.

«… min Ånd skal ikke alltid streve med mennesket» (L&p 1:33) sier Herren. Derfor skulle enhver som har dette prestedømme, leve slik at han blir berettiget til Herrens inspirasjon. Og la meg si i denne sammenheng at kommunikasjon med Den hellige ånd er like reell som deres forbindelse via radio med de røster og den musikk som fyller luften. Svingningene er der.

Slik er det med Guds ånd. Han er alltid rede til å veilede og instruere dem som er på riktig bølgelende ved å leve rettferdig og som oppriktig søker ham. Jeg gjentar – enhver mann som har fått myndighet til å representere ham, har plikt til å leve slik at han er mottakelig for denne Ånd.¹¹

Å ha Guds prestedømme ved guddommelig myndighet er en av de største gaver som kan gis en mann, og verdighet er av største viktighet. Prestedømmets grunnleggende natur er evig. Han er storlig velsignet som føler ansvaret forbundet med å representere Guddommen. Han skulle føle det i den grad at han vil være seg bevisst sine handlinger og ord i alle situasjoner. Ingen mann som har det hellige prestedømme, skulle behandle sin hustru respektløst. Ingen mann som har dette prestedømmet, skulle unnlate å be Herren velsigne hans mat eller unnlate å knele sammen med sin hustru og sine barn og be om Guds veiledning. Et hjem blir forvandlet fordi en mann har og hedrer prestedømmet. Vi skal ikke bruke det diktatorisk, for Herren har sagt at «når vi forsøker å skjule våre synder eller å tilfredsstille vår stolthet, vår forfengelige ærgjerrighet eller utøve kontroll, herredømme eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den trekker seg tilbake, amen til den manns prestedømme eller myndighet». (L&p 121:37.)

Denne åpenbaringen, som Herren ga til profeten Joseph Smith, er en av de vakreste leksjoner i pedagogikk eller psykologi og styresett som noensinne er gitt, og vi skulle lese den om og om igjen i det 121. kapittel i Lære og pakter.¹²

Intet medlem av denne kirke, ingen ektemann eller far, har rett til å ytre en ed i sitt hjem eller noensinne uttrykke et tvert ord til sin hustru eller sine barn. På grunn av din ordinasjon og ditt ansvar kan du ikke gjøre det som prestedømsbærer og samtidig være tro mot den ånd som bor i deg. Du bidrar til et ideelt hjem ved din karakter, ved å styre dine følelser og ditt temperament og ved å vokte din tale, for slike ting vil gjøre ditt hjem til det det er, og være avgjørende for hva det vil utstråle til nabolaget. Gjør alt du kan for å fremme fred og harmoni, uansett hva det måtte koste.¹³

Jeg ber om at vi må … forstå prestedømmets verdi, og at enhver diakon i denne kirke vil forstå at når han får Det aronske prestedømme, blir han satt i en særstilling blant sine kamerater, at han skiller seg ut fra andre. Han kan ikke ustraffet banne som andre gutter kanskje gjør, han kan ikke delta i fantestreker i nabolaget som andre gutter kanskje begår, han skiller seg ut. Dette er hva det betyr for en tolv år gammel gutt, og, biskoper, det er nettopp dette dere skulle forklare dem når dere godtar at de skal bli diakoner. Kall dem ikke bare frem og ordiner dem, men ha en samtale med dem og la dem forstå hva det betyr å motta Det aronske prestedømme. I gutteflokken skulle disse guttene som er valgt og instruert, øve god innflytelse…

… Når vi aksepterer prestedømmet, er vi forpliktet til å være et verdig eksempel som våre medmennesker kan ta etter. Det er ikke det vi sier som vil påvirke dem. Det er det vi gjør. Det er det vi er.¹⁴

Så lenge prestedømsbærere fortjener Kristi veiledning ved å være hederlige og samvittighetsfulle overfor sine medmennesker, ved å stå imot alle former for ugudelighet og ved trofast å utføre sin plikt, er det ingen motstridende makt i denne verden som kan hindre Jesu Kristi Kirkes fremgang.¹⁵

Vi kan forestille oss prestedømmets kraft som en stor oppdemning av et vannreservoar. En slik kraft blir dynamisk og frembringer gode resultater først når den frigjorte kraften blir aktiv i daler, på marker, i hager og lykkelige hjem. Slik blir kraftprinsippet først tilkjennegitt når det blir aktivt i menneskenes liv og vender deres hjerter og ønsker til Gud, og tilskynder dem til å yte tjeneste for sine medmennesker.¹⁶

Vårt liv er innfiltret i andres liv. Vi er lykkeligst når vi yter noe i andres liv. Dette sier jeg fordi det prestedømme dere har, betyr at dere skal tjene andre. Dere representerer Gud på det område dere har fått tildelt. «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt. 16:25).¹⁷

Dere eldster har kanskje en blant dere som er syk, og avlingen hans trenger å høstes. Kom sammen og høst den. Et av deres medlemmer har en sønn på misjon, og han har lite penger igjen. Spør rett og slett om dere kan hjelpe ham. Han vil aldri glemme deres omtenksomhet. Det er slike gjerninger Frelseren hadde i tankene da han sa: «Alt dere gjør mot én av disse mine minste brødre, det gjør dere mot meg.» (Se Matt. 25:40.) Det er ingen annen måte å tjene Kristus på. Du kan knele ned og be til ham, det er fint. Du kan trygle ham om å gi deg veiledning gjennom Den hellige ånd – ja, vi gjør det og må gjøre det. Det er nødvendig å gjøre det. Men det er denne praktiske, daglige kontakten, det er det å styre vår tunge og ikke tale ondt om en bror, men tale godt om ham, som Frelseren betrakter som sann tjeneste.¹⁸

«Det du er, vær fullt og helt.» Hvis du er diakon, så utfør diakonens plikter godt. Er du lærer, så gjør ditt arbeid godt. En prest våker over Kirken og besøker medlemmene – unge menn i denne kirke, om vi bare kunne utføre lærerens og prestens plikter og lære folket deres plikt, hvilken kraft til det gode det ville være for unge menn på atten og nitten år. Ikke uforbederlige [uvillige til å bli korrigert], ikke feiginger [troløse kujoner], men ledere. Brødre, det er ingenting i verden som er så viktig når det gjelder å lede de unge, som å få dem til fullt og helt å gjøre sin del i prestedømmet.¹⁹

I Efeserbrevet, fjerde kapittel, står det at Kristus ga noen til apostler og noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme». [Efeserbrevet 4:12.] [Hjemme]lærerne i Kirken er pålagt det store ansvar å fullkommengjøre de hellige og oppbygge Kristi legeme. Derfor mener jeg at det ikke er for mye å si at det er deres plikt, deres plikt, å bringe med seg til ethvert hjem nettopp en slik guddommelig ånd som vi har opplevd her under disse konferansemøtene. Intet større ansvar kan påhvile noe menneske enn å være lærer for Guds barn.

… Noen av [hjemmelærerne] føler at deres kall er av liten betydning, at det ikke er mye verdighet knyttet til det, mens det i virkeligheten ikke finnes noe viktigere arbeid i Kirken. Vi kan ikke si om noe kall i Kirken at det er viktigere enn et annet, for alle er viet utvikling, belæring og frelse for Guds barn. Slik er det også med lærerens kall. Men hvis det skulle gis noen preferanse på grunn av større muligheter til å føre disse menneskene til frelse, ville den gjelde de menn som har Guds prestedømme og som kommer i direkte kontakt med Kirkens enkelte medlemmer…

Det første som må gjøres, mine brødre, er å betrakte dere selv, å se om dere er beredt til å undervise eller ikke. Ingen kan undervise om det han selv ikke vet. Det er din plikt å undervise om at Jesus Kristus er verdens Forløser, at Joseph Smith var en Guds profet, og at Gud Faderen og hans Sønn personlig viste seg for ham i denne siste evangelieutdeling. Tror du det? Føler du det? Utstråler ditt vesen dette vitnesbyrdet når du kommer inn i hjemmet? Hvis det gjør det, vil utstrålingen gi liv til de menneskene du går for å undervise. Hvis ikke, vil det være hungersnød, tørke og mangel på den åndelige atmosfære som de hellige vokser i…

… Brødre, budskapet, og spesielt måten å fremlegge budskapet på, trenger ikke være det samme når det gis til en som har tilbragt sitt liv i trofast tjeneste i Kirken, som når det gis til noen som nylig har blitt medlemmer. Slik alle familier er forskjellige …, kan også våre budskap og våre metoder, spesielt vår presentasjon, variere. Jeg nevner dette bare for å understreke den tanke at det er vår plikt å kjenne dem vi skal undervise.²⁰

[Hjemme]lærerens plikt er ikke utført når han bare går en gang i måneden til hvert hus. Jeg husker da en biskop gjorde det til en plikt for [hjemme]læreren straks å dra til et hjem som var blitt berøvet en av sine kjære, og se hva som kunne gjøres for å trøste de sørgende og gjøre forberedelser til begravelsen. Det er [hjemme]lærerens plikt å se til at det ikke mangler noe, og hvis det er sykdom der, dra dit og salve den syke – og alltid våke over disse familiene.²¹

Jeg tror at [hjemme]lærervirksomhet er en av de største anledninger i hele verden til å vekke til fornyet liv og et ønske om å komme tilbake til aktivitet i Jesu Kristi Kirke hos dem som er likegyldige, mismodige, nedbrutte og bedrøvet. Ved slik aktivitet vil de ledes tilbake til den åndelige atmosfære som vil oppløfte deres sjel og gi dem kraft til å overvinne svakheter som nå hindrer dem.

Det er [hjemme]lærernes store ansvar og privilegium å gi hjelp, oppmuntring og inspirasjon til hver enkelt.²²