Tjeneste er guddommelig

Det er Guds vilje [at du]skal tjene dine medmennesker, være til nytte for dem og gjøre denne verden bedre fordi du har levd her. Kristus ga alt for å lære oss dette prinsippet. Og han sa: «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40). Dette er det budskap Gud har gitt oss. Dette er Guds kirke, som er så fullkomment organisert at hver mann, hver kvinne og hvert barn kan få anledning til å gjøre noe godt for andre. Det er våre prestedømsmedlemmers plikt, det er hjelpeorganisasjonenes og hvert medlems ansvar å tjene og gjøre Guds vilje. Hvis vi gjør det, og jo mer vi gjør det, desto mer vil vi bli overbevist om at det er Guds verk, fordi vi setter det på prøve. Ved slik å gjøre Guds vilje, vil vi lære Gud å kjenne og komme ham nær og føle at vi har evig liv. Vi ønsker å være glad i alle mennesker overalt, og vi kan rope ut sammen med oldtidens apostler: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene» (1. Johannes 3:14).³

Det har blitt sagt at «menneskerasen ville utslettes hvis de sluttet å hjelpe hverandre». Jeg siterer en mann som sier at «fra den stund moren svøper inn barnets hode og til det øyeblikk en kjærlig hjelper tørker dødssvetten fra den døendes panne, kan vi ikke eksistere uten gjensidig hjelp.» … Kirken, med alle sine quorumer og organisasjoner, er Guds plan for å yte gjensidig hjelp.⁴

Jeg kommer til å tenke på noen … som jeg ønsker å takke… Det er de menn og kvinner utover hele Kirken som bidrar med sin tid og sine midler for å fremme sannheten – ikke bare ved å undervise, men ved ekte tjeneste på mange måter. Noen av disse strever for å livnære seg. Noen av dem er velstående menn og kvinner, pensjonister som har stor formue… Gud velsigne disse som yter slik tjeneste, og måtte Gud velsigne dere alle, for jeg tror vi kan si for Kirken: «Vi streber etter å være ett, Fader, likesom du og din Sønn er ett.»⁵

Er du villig til å tjene? Har du det klarsyn kong Benjamin hadde da han sa: «… når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste»? (Mosiah 2:17.) Sann kristendom er kjærlighet i handling. Det er ingen bedre måte å vise sin kjærlighet til Gud på enn å vise en uselvisk kjærlighet til sine medmennesker…

… La ditt hjerte fylles med et ønske om å tjene alle mennesker, med tro og vennlighet. Vi føler evangeliets ånd når vi tjener andre.⁶

Lykke er faktisk målet for vår eksistens. En slik lykke oppnås best ved å tjene våre medmennesker.⁷

Alle mennesker ønsker å være lykkelige. Mange streber også oppriktig etter å gjøre sitt beste. Men det er overraskende få som forstår at en sikker veiledning til å oppnå dette, finnes i følgende uttalelse av Jesus fra Nasaret: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» [Matteus 16:25.] Denne viktige uttalelsen inneholder en hemmelighet som er mer verdt å eie enn berømmelse eller makt, noe mer verdifullt enn all verdens rikdom.

Det er et prinsipp som når det blir anvendt, lover å erstatte mismot og tungsinn med håp og glede, å fylle livet med tilfredshet og evigvarende fred. Derfor ville det i sannhet være en velsignelse for denne forvirrede og deprimerte verden i dag å godta dette prinsippet. Hvorfor ignorerer så mennesker og nasjoner noe så dyrebart?

Er sannheten i det paradoksale utsagnet – å miste sitt liv for å finne det – for vanskelig å fatte for menneskene? Eller er det i så stor konflikt med kampen for tilværelsen at man betrakter det som ugjennomførlig?

Men det faktum står fast at han som er «veien og sannheten og livet» [se Johannes 14:6], med dette har fremsatt en uforanderlig lov…

Enkelt sagt lyder denne loven: «Vi gjør livet rikest når vi streber etter å gjøre verden bedre og lykkeligere.» Naturens egen lov, at de sterkeste overlever, er selvoppholdelse på bekostning av alt annet, men i motsetning til denne er det åndelig livs lov å nekte seg selv noe til fordel for andre…

Med dette mål i sikte underviser og veileder [tusenvis av] menn og kvinner, som arbeider villig uten betaling, hver uke [titusener av] barn og unge for å fremme gode karakteregenskaper og åndelig vekst hos dem. I tillegg til denne hæren av funksjonærer og lærere … har menn som er ordinert til prestedømmet, akseptert forpliktelsen til å vie sin tid og sine talenter så langt mulig for å spre solskinn, glede og fred blant sine medmennesker.⁸

Mer åndelighet kommer frem ved å gi enn ved å motta. Den største åndelige velsignelse kommer ved å hjelpe en annen. Hvis du ønsker å føle deg elendig, kan du bare nære hat til en bror, og hvis du ønsker å hate, kan du bare volde din bror skade. Men hvis du vil bli lykkelig, må du gjøre en god gjerning, gjøre en annen glad.⁹

La oppriktige menn og kvinner over hele verden gjøre en samlet ærlig innsats for å erstatte selviskhet, hat, fiendtlighet og grådighet med loven om å tjene andre og derved fremme menneskehetens fred og lykke.¹⁰

Da Frelseren skulle forlate sine apostler, ga han dem et stort eksempel på tjeneste. Dere husker at han bandt et linklede om seg og vasket disiplenes føtter. Peter mente at dette var et arbeid for en tjener, og sa: «… vasker du mine føtter? … Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!»

Frelseren svarte: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!»

«Herre,» sa den ledende apostel, «ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!»

«Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.

Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.» [Se Johannes 13:6-10.]

Og så vasket han hans føtter og også de andres. Han satte fatet tilbake på plass ved siden av døren, tok av seg linkledet og tok på seg kappen. Han gikk så tilbake til sin plass hos De tolv og sa:

«Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det.

Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.» [Johannes 13:13-14.]

Hvilket eksempel på tjeneste for disse gode tjenere, Kristi følgessvenner! La den som er den største blant dere, være den minste. Så vi fornemmer forpliktelsen til å gjøre mer tjeneste for Kirkens medlemmer, å vie vårt liv til Guds rikes fremme på jorden.¹¹

Bare tenk på det! Den eneste grunn til at verden vet noe om dem [Jesu apostler], er at de, etter å ha møtt Frelseren, gjorde ham til sin veileder i livet. Hvis de ikke hadde gjort det, ville ingen nå ha visst at slike menn hadde levd. De ville ha levd og dødd og blitt glemt slik tusenvis av andre mennesker på deres tid levde og døde, og ingen vet noe om dem eller bryr seg om dem, på samme måte som tusener på tusener lever i dag og kaster bort sin tid og energi på unyttige ting, velger feil personer som idealer og slår inn på fornøyelsens og nytelsens vei istedenfor tjenestens vei. Snart vil de nå slutten av sin reise i livet, og ingen kan si at verden er blitt bedre fordi de har levd her. Hver kveld etterlater slike mennesker seg sin vei like tom som de fant den – de planter ingen trær som kaster skygge for andre, heller ingen rosebusker for å gjøre verden vakrere og lysere for dem som følger etter – ingen gode gjerninger, ingen edel tjeneste – bare en tom, ufruktbar, ørkenlignende vei, kanskje beplantet med torner og tistler.

Ikke så med disiplene som valgte Jesus som sin veileder. Deres liv er som rosehaver hvor verden for evig kan plukke vakre blomster.¹²

Det verdigste kall i livet … er det hvor menneskene best kan tjene sin neste… Det edleste mål i livet er å strebe etter å leve for å gjøre andre bedre og lykkeligere.¹³