Oppstandelsens betydning

For omkring to tusen år siden … var det noen temmelig nedtrykte apostler. Peter var tung om hjertet, Johannes sørget. Det gjorde også Maria, Kristi mor. De andre apostlene hadde flyktet. Judas hadde innsett hvilken forbrytelse han hadde begått. For en dyster natt!

Neste morgen sto Kristus opp… Fordi dette er et faktum, fastslår denne hendelse at sjelen er udødelig, og at kjære som er gått over til den andre siden, lever der og har sin personlighet i behold. De er like virkelige i dette åndenes rike som Kristi ånd var da han preket for åndene i varetekt.³

Det faktum at apostlene var vitne til det som skjedde [Jesu oppstandelse], gjør at deres vitnesbyrd kan tillegges stor verdi. En større verdsettelse av deres vitnesbyrd ligger i det faktum at da Jesus var død, ble apostlene rammet av mismot og tungsinn. I to og et halvt år hadde de blitt oppløftet og inspirert ved å være sammen med Kristus. Men nå var han borte. De var overlatt til seg selv, og de syntes forvirret og hjelpeløse…

«Hva var det som plutselig forandret disse disiplene til tillitsfulle, fryktløse, heroiske forkynnere av Jesu Kristi evangelium? Det var den kjensgjerning at Kristus hadde stått opp fra graven. Han hadde holdt sine løfter og oppfylt sin messianske misjon.» …

Markus beretter ikke selv at den oppstandne Herre viste seg. Men han vitner om at engelen ved graven kunngjorde oppstandelsen og lovet at Herren ville møte sine disipler. Fra Markus hører vi den strålende kunngjøring om den første tomme grav i hele verden. For første gang i menneskenes historie ble ordene «Her hviler» fortrengt av det guddommelige budskap «Han er oppstått». Ingen kan tvile på at Markus ikke var overbevist i sin sjel om at den tomme graven var en virkelighet. Hos ham hersket ingen tvil om oppstandelsen – den var reell, og at hans Herre og Mester viste seg for mennesker var et faktum som ble innprentet i hans sinn utover enhver skygge av tvil. Han viet sitt liv til å forkynne denne sannhet, og hvis vi kan stole på tradisjonen, beseglet han sitt vitnesbyrd med sitt blod.

En annen som beretter om øyenvitners vitnesbyrd, var Lukas, en av hedningefolkene eller, som noen mener, en tilhenger fra Antiokia i Syria, hvor han praktiserte som lege. (Kolosserbrevet 4:14.) Selv noen av hans strengeste kritikere i dag har plassert ham i første rekke som historiker, og hans personlige kontakt med de tidlige apostler gjør at hans uttalelser er av uvurderlig verdi.

Det han skrev, var et resultat av personlig etterforskning og undersøkelse, og det ble hentet fra alle tilgjengelige kilder. Han intervjuet og nedtegnet spesielt uttalelser fra dem «som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere». Han forsikrer at han har «gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av», så han kunne «skrive det ned i sammenheng». [Se Lukas 1:1-4.] Dette betyr at Lukas fikk disse «øyenvitners» vitnesbyrd direkte fra dem selv og ikke fra tidligere beretninger.

Ifølge alle pålitelige vitnesbyrd har vi Lukas’ evangelium slik det kom fra hans hånd. I kapittel 24 vitner Lukas om det guddommelige budskap: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått!» [Lukas 24:5-6.]

Med samme sikkerhet med hensyn til nøyaktighet kan vi akseptere hans uttalelser og vitnesbyrd om Peters og Paulus’ og andre apostlers vitnesbyrd om oppstandelsen. «For dem fremstilte [Kristus] seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.» [Se Ap.gj. 1:3.] Hvem kan tvile på Lukas’ absolutte tillit til at oppstandelsen var en realitet?

Det er riktig at hverken Markus eller Lukas vitner om at de personlig har sett den oppstandne Herre, og derfor hevder noen at deres nedskrevne vitnesbyrd ikke kan betraktes som førstehåndsbevis. At de ikke vitner slik og likevel var overbevist om at andre så ham, viser hvor uomtvistelig oppstandelsens realitet var blant apostlene og andre disipler.

Men heldigvis finnes et dokument som gir et øyenvitnes personlige vitnesbyrd om at Jesus viste seg for ham etter sin død og begravelse. Dette personlige vitnesbyrd understøtter vitnesbyrdet ikke bare til de to mennene jeg har sitert, men også andres. Jeg sikter til Saulus, en jøde fra Tarsus, som var opplært ved Gamaliels føtter, en streng fariseer som før sin omvendelse var en bitter forfølger av alle som trodde på Jesus fra Nasaret og at han hadde oppstått fra de døde. Så, i det eldste autentiske dokument som finnes og som beretter eller vitner om Kristi oppstandelse, oppdager vi at Paulus sier følgende til korinterne:

«For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» [1. Korinterbrev 15:3-8.]⁴

Altfor mange er i dag lik menneskene på Areopagos som for to tusen år siden reiste et alter for «en ukjent Gud», men som visste lite eller ingenting om ham. Vi leser at Paulus på sin vei opp til Areopagus hadde sett praktfulle statuer som var reist for forskjellige guder… Her samlet ofte filosofer og dommere seg, de største tenkere, den gamle verdens største vismenn. De overveiet og drøftet livets mysterier og den menneskelige rases fremtid.

Midt blant all denne verdslige visdom sto en ensom, liten brunøyd mann som utfordret dem og sa at meget av deres filosofi var falsk og deres tilbedelse av gudebilder en stor feil – den eneste mannen i denne store byen av intellektuelle som visste av egen erfaring at et menneske kan gå gjennom dødens porter og leve… Mens Paul veltalende la ut om Guds personlighet, lyttet filosofene nysgjerrig, men oppmerksomt, inntil han vitnet om at Gud hadde oppvekket Jesus fra de døde.

Da de hørte om oppstandelsen, var det noen som hånte ham, og alle unntatt noen få vendte seg bort og forlot ham som hadde forkynt sannheten, enda mer ensom enn før. [Se Apostlenes gjerninger 17:22-33.] I dag, som på Areopagos, når vi snakker om oppstandelse fra de døde, er det noen som spotter og andre som tviler og snur seg bort. I dag, som den gang, har altfor mange menn og kvinner andre guder som de tenker mer på enn på den oppstandne Herre…

La det være en kjensgjerning at Kristus tok opp sitt legeme og viste seg som en herliggjort, oppstanden person. Da kan du besvare spørsmålet som er stilt i alle tidsaldre: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» [Se Job 14:14.]

At Kristi bokstavelige oppstandelse fra graven var en realitet for disiplene som kjente ham svært godt, er helt sikkert. I deres sinn hersket absolutt ingen tvil. De var øyenvitner til dette faktum. De visste fordi deres øyne hadde sett, deres ører hørt og deres hender følt den oppstandne Forløsers legemlige nærvær.⁵

At menneskets ånd seierrikt går gjennom dødens portaler og inn til evigvarende liv, er ett av de strålende budskap som Kristus, vår Forløser, har gitt. For ham er dette jordiske liv bare en dag og dets avslutning bare livets solnedgang. Døden, som er kun en søvn, etterfølges av en strålende oppvåkning neste morgen i et evig rike. Da Maria og Marta så sin bror kun som et dødt legeme i den mørke og tause graven, betraktet Kristus ham fremdeles som en levende person. Dette faktum uttrykte han med tre ord: «Lasarus er sovnet…» (Johannes 11:11). Hvis alle … visste at den korsfestede Kristus virkelig oppsto på den tredje dag – at hans ånd etter å ha hilst på andre og blandet seg med andre i åndeverdenen igjen ga liv til hans gjennomborede legeme, og at han etter å ha vært blant menneskene i et tidsrom av 40 dager steg opp til sin Fader som en herliggjort sjel – hvilken herlig fred ville da ikke komme over de sjeler som nå uroes av tvil og usikkerhet!

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige står sammen med Peter, Paulus, Jakob og med alle de andre tidlige apostler som aksepterte oppstandelsen ikke bare som en realitet, men som fullbyrdelsen av Kristi guddommelige misjon på jorden.⁶

Den seneste og største bekreftelse på at Jesus oppsto fra graven, fant sted da Faderen og Sønnen viste seg for profeten Joseph Smith, nitten hundre år etter oppstandelsen… Dette livets mirakel er betydningsfullt ikke bare i seg selv, men på grunn av det dette innebærer for alle de grunnleggende prinsipper i sann kristendom.⁷

I mer enn fire tusen år hadde menneskene sett inn i graven og ikke sett annet enn livets slutt. Av alle de millioner som hadde gått der inn, var det ikke en eneste som noensinne hadde vendt tilbake som en oppstanden, udødelig person. «På hele jorden fantes ingen tom grav. Intet menneskehjerte trodde, ingen menneskerøst forkynte at det var noen slik grav – en grav som var blitt røvet ved makten til en seierherre som var sterkere enn menneskenes store fiende, døden.»

Det var derfor et nytt og strålende budskap engelen ga til kvinnene som fryktsomt og kjærlig hadde nærmet seg graven hvor Jesus var blitt gravlagt: «… Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham» (Markus 16:6).

Hvis et mirakel er en overnaturlig hendelse forårsaket av krefter som overgår menneskenes begrensede visdom, da er Jesu Kristi oppstandelse det mest utrolige mirakel i alle tider. Ved dette åpenbares Guds allmakt og menneskets udødelighet.

Men oppstandelsen er et mirakel bare i den forstand at den overgår menneskenes fatteevne og forståelse. For alle som aksepterer den som et faktum, er den kun en tilkjennegivelse av en av livets generelle lover. Fordi menneskene ikke forstår loven, kaller de den et mirakel.⁸

Oppstandelse blir med glede forbundet med våren, ikke fordi det er noe i naturen som er en nøyaktig parallell til oppstandelsen, men det er så mye som får en til å tenke på Å VÅKNE. I likhet med dødens stillhet har VINTEREN holdt alt planteliv i sitt grep, men når VÅREN nærmer seg, tvinger varmens og lysets sarte livgivende kraft ham til å løsne grepet, og det som ser ut til å ha vært dødt, kommer frem til nytt liv, fornyet, forfrisket og styrket etter en fredfull søvn.

Slik er det også med menneskene. Det vi kaller død, omtalte Jesus som søvn. «Lasarus er sovnet,» sa han til sine disipler [se Johannes 11:11]. «Hun sover,» var hans trøstende ord til de sørgende foreldrene til en liten pike [se Markus 5:39]. Ja, for verdens Frelser finnes ikke noe slikt som død – bare liv – evig liv. Han kunne i sannhet si: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» [Johannes 11:25.]

Med denne forsikring skulle lydighet mot evige lover være en glede, ikke en byrde, for livet er glede, livet er kjærlighet… Lydighet mot Kristus og hans lover bringer liv. Måtte påsken hvert år understreke denne sannhet og fylle vår sjel med den guddommelige forsikring om at Kristus virkelig er oppstått, og på grunn av ham er menneskenes udødelighet sikret.⁹

Det er ingen grunn til å frykte døden. Den er bare en episode i livet. Den er like naturlig som fødselen. Hvorfor skulle vi frykte den? Noen frykter den fordi de tror det er livets slutt, og livet er ofte det kjæreste vi har. Evig liv er menneskenes største velsignelse.

Hvis menneskene bare ville «gjøre hans vilje» [se Johannes 7:17] istedenfor å se uten håp på den mørke og dystre graven, ville de vende sine øyne mot himmelen og vite at Kristus er oppstått!

Intet menneske kan akseptere oppstandelsen og være konsekvent i sin tro uten også å akseptere at det finnes en personlig Gud. Gjennom oppstandelsen seiret Kristus over døden og ble en udødelig sjel. «Min Herre og min Gud!» (Johannes 20:28) var ikke bare tomme ord Tomas utbrøt da han så sin oppstandne Herre. Når vi først aksepterer Kristus som guddommelig, er det lett å se for seg at hans Fader er like personlig som ham. For Jesus sa: «Den som har sett meg, har sett Faderen…» (Johannes 14:9).¹⁰

På samme måte som Kristus levde etter døden, skal alle mennesker leve. Hver enkelt inntar den plass i den neste verden som de gjør seg fortjent til. Budskapet om oppstandelsen er derfor det mest trøsterike og strålende budskap menneskene noensinne har fått, for når døden tar en av våre kjære fra oss, finner våre sørgende hjerter lindring i håpet og den guddommelige forsikring som uttrykkes med disse ord:

«Han er ikke her, han er oppstått!» [Se Matt. 28:6.] Fordi vår Forløser lever, skal vi leve. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at han virkelig lever. Jeg vet det og håper også dere kjenner denne guddommelige sannhet.¹¹

Jesus gjennomgikk all den jordelivets erfaring som dere og jeg gjør. Han opplevde lykke, og han opplevde smerte. Han frydet seg sammen med andre, så vel som sørget sammen med dem. Han opplevde vennskap. Han opplevde også den sorg som skyldes forrædere og falske anklagere. Han døde på jorden slik dere kommer til å gjøre. Fordi Kristus levde etter døden, skal også dere og jeg leve…

Jesus var det eneste fullkomne menneske som noen gang har levet. Ved å oppstå fra de døde seiret han over døden og er nå jordens Herre. Hvor ytterst svak, hvor ekstremt tåpelig er ikke den som bevisst forkaster Kristi levevis, spesielt i lys av det faktum at det bare fører til sorg, elendighet og endog død å forkaste det! …

Når kristne over hele verden har denne troen [på Kristus] i sitt blod, når de føler en indre lojalitet til den oppstandne Kristus og de tilhørende prinsipper, vil menneskeheten ha tatt det første store skritt mot den uopphørlige fred som vi daglig ber om.¹²

Det er mange såkalte kristne som ikke tror på en bokstavelig oppstandelse, og ansvaret hviler på deres skuldre og skuldrene til … andre i denne kirke for å forkynne for verden at han er Guds Sønn, at han virkelig oppsto fra graven, og at han viste seg personlig i Faderens nærvær for profeten Joseph Smith.¹³