Undervisning – en edel gjerning

Vi er en kirke av lærere. I et siste-dagers-hellig hjem kreves det at faren og moren skal undervise i ordet – det kreves uttrykkelig ved åpenbaring fra Herren. Hver hjelpeorganisasjon, hvert quorum består av en gruppe menn og kvinner … som i ordets videste betydning er lærere.³

Jeg er takknemlig for at jeg er medlem av en kirke hvis religion utruster menneskene til kampen med verdens krefter, og som gjør dem i stand til å overleve denne kampen. En av disse virksomme krefter er ansvaret for å undervise og anledningen så mange i denne kirken får til å ta del i dette ansvaret…

Når Kirken gir så mange anledning til å utvikle seg slik en sann lærer gjør, så tenk på hva den gjør for å hjelpe denne hær av lærere som enkeltpersoner til å bli sterke i kampen mot verdens krefter!

For det første blir de forpliktet til å undervise sine medmennesker ved eksempel, og det finnes ikke noe bedre vern for en ærlig mann eller en oppriktig kvinne.

For det annet utvikles den guddommelige egenskapen kjærlighet til andre. Jesus sa til en av sine apostler: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? … Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær… Fø mine lam!» (Johannes 21:15.) Kjærlighet skulle gå forut for dette ansvaret for å fø lammene. Og disse titusener av lærere må ha kjærlighet til undervisning, kjærlighet til sine medmennesker og være villige til å godta dette ansvaret med den guddommelige egenskapen kjærlighet.

Så er det et tredje krav, nemlig et rent liv. Jeg kan ikke tenke meg at en som har besudlet seg selv, kan lykkes i å undervise gutter om renhet. Jeg kan ikke tenke meg at en som tviler på at Gud er til, kan undervise unge gutter og piker kraftfullt om Guddommens eksistens. Han kan ikke gjøre det. Hvis han er hyklersk og prøver å undervise, vil det han er, tale høyere enn det han sier – og dette er faren ved å ha tvilende mennesker som lærere for deres barn. Giften trenger inn, og ubevisst blir de syke i ånden fordi giften fra den personen de har tillit til, har sneket seg inn i deres sjel. Tanken på at lærere forsøker å undervise de unge om tro på Gud når de ikke selv har tro, er selvmotsigende, om ikke helt utenkelig. Så den tredje egenskapen er et rent liv og tro på Jesu Kristi evangelium.

Til slutt – de får anledning til å tjene sine medmennesker og derved foredle det kall de har mottatt, og virkelig vise at de er Kristi sanne disipler.⁴

Foreldrenes innflytelse er størst når det gjelder å forme barns karakter og veilede dem, deretter følger lærerens… «Den mann eller kvinne er virkelig en edel sjel som oppriktig ønsker og streber etter å lede barn bort fra forurensende innflytelse og til omgivelser med høye idealer og edle gjøremål.»⁵

Den store forpliktelse som påhviler en lærer, er å være forberedt til å undervise. En lærer kan ikke undervise andre om noe han ikke vet selv. Han kan ikke få sine elever til å føle noe han ikke selv føler. Læreren kan ikke prøve å lede en ung mann eller ung kvinne til å få et vitnesbyrd om Guds evangelium hvis han eller hun ikke selv har et slikt vitnesbyrd.

Det er tre ting som må lede alle lærere: for det første, sett deg grundig inn i emnet; for det annet, la emnet begeistre deg; for det tredje, prøv å få elevene til å bli begeistret for emnet – ikke ved å tvinge det på dem dem, men ved å lede dem til å forstå det du forstår, å vite det du vet, å føle det du føler.

Enhver lærer må ha forberedt seg til leksjonen når han eller hun møter disse guttene og pikene i klassen. For vær klar over at din presentasjon av leksjonen og din holdning til sannheten i den i stor grad vil bestemme guttenes og pikenes holdning til den og deres holdning til aktivitet i Kirken generelt. Hvis du sender dem bort etter klasseperioden med den følelse i deres ungdommelige hjerte at de ikke har mottatt noe, vil du få problemer med å få dem til å komme tilbake neste uke. Men hvis du på den annen side har begeistret dem, eller om du ikke klarer det, men har gitt dem én tanke som har appellert til dem, vil du finne ut at deres intensjon og ønske om å komme tilbake vil vise seg ved at de er tilstede en uke senere…

Det er ikke tilstrekkelig bare å lese leksjonen i boken før klassetimen. Hvis jeg gjør det slik, mestrer jeg ennå ikke leksjonen, og jeg er ikke forberedt slik Herren har bedt meg forberede meg når han kaller meg til å forkynne hans ord, før jeg mestrer leksjonen, før jeg føler at jeg har et budskap å gi klassens medlemmer. Jeg må mestre den. Det jeg ønsker å gi guttene og pikene, er det som teller når jeg møter dem. Jeg kan lære å mestre denne leksjonen i boken ved studium, tro og bønn.⁶

Å gi en godt forberedt leksjon er som barmhjertighet – det velsigner den som gir og den som mottar. Det gjelder i undervisning som ellers i livet: «Gi verden det beste du har, og du vil motta det beste igjen.» …

… Lærere, begynn tilretteleggelsen av leksjonene med bønn. Undervis med en bønn i hjertet. Be så om at Gud vil berike ditt budskap i barnas sjeler ved sin hellige Ånds innflytelse.⁷

Jeg tror at disiplin i klasserommet, noe som innebærer selvbeherskelse og omtanke for andre, er den viktigste delen av undervisningen…

Den beste lærdom et barn kan få, er selvbeherskelse og forståelse av at han i sin omgang med andre må ha respekt for deres følelser…

Urolige omgivelser, hvor læreren og medelevene vises manglende respekt, vil undertrykke de viktigste karakteregenskaper.⁸

Noen ganger hersker det bråk og forvirring i våre klasserom. Her trenger vi gode lærere. En lærer som kan fremlegge en leksjon på en interessant måte, vil ha god orden, og når han eller hun ser elever som er opprørske, skyter med papirballer, er uoppmerksomme, tumler omkring, sparker hverandre, vet han eller hun at leksjonen ikke blir presentert godt nok. Kanskje den ikke engang ble godt nok forberedt…

I klasserommene skulle barna bli undervist, være fri til å drøfte, til å snakke, til å delta i klassearbeidet, men ikke noe klassemedlem har rett til å forstyrre en annen elev ved å dytte eller komme med vitser og tøysete bemerkninger. Og jeg mener at i denne kirken, i prestedømsquorumene og i klasser og i hjelpeorganisasjonene, bør ikke lærere og [ledere] tillate det. Uorden skader barnet som forårsaker den. Barna skulle lære at når de er sammen med andre, er det visse ting de ikke kan gjøre ustraffet. De kan ikke overskride de andres rettigheter.

La barna lære dette i ungdommen, for når de kommer ut i samfunnet og ikke retter seg etter loven, vil de føle lovens lange arm og trolig bli straffet.

God orden i klasserommet er nødvendig for å lære unge menn og unge kvinner prinsippet selvbeherskelse. De ønsker å prate og de ønsker å hviske, men de kan ikke gjøre det fordi det vil forstyrre andre. Lær selvbeherskelse og hvilken kraft som ligger i det.⁹

Søndagsskolen ser frem til den dag da prinsippene punktlighet, høflighet, selvbeherskelse, respekt for myndighet, flid, interesse og spesielt ærbødighet og tilbedelse vil … [fylle] atmosfæren i alle Søndagsskolens klasser.¹⁰

Hva personlighet og karakteregenskaper angår, var Kristus overlegen. Med personlighet mener jeg alt som utgjør et enkeltmenneske. Personlighet er en gave fra Gud. Det er faktisk en kostelig perle, en evig velsignelse.

Lærerkolleger, dere og jeg kan ikke håpe å legge for dagen, ikke engang i liten grad, vår store lærers, Jesu Kristi personlighet. Hver enkelts personlighet er sammenlignet med Frelserens kanskje bare som en liten solstråle i forhold til selve solen. Men selv om lærerens personlighet er så uendelig meget svakere, skulle den likevel være av samme slag. Når det gjelder karakter, kan hver lærer være overlegen og være en slik magnet som på en ubeskrivelig måte tiltrekker seg dem han skal undervise.

Men uansett hvor tiltrekkende personlighet klassemedlemmene synes læreren har, mislykkes den læreren i sitt arbeid som kun retter barnets kjærlighet mot sin egen person. Det er lærerens plikt å lære barnet å bli glad i ikke bare læreren, men også sannheten. Vi ser alltid og overalt at Kristus underkaster seg Faderens vilje. Slik skulle også læreren, hva vedkommendes personlighet angår, glemme seg selv for den sannhet han ønsker å undervise om.¹¹

Læreren må kjenne dem hun underviser for å kunne forstå, i det minste i en viss grad, klassemedlemmenes mentalitet og evner. Hun skulle være i stand til å lese ansiktsuttrykkene og være mottakelig for den mentale og åndelige holdningen til dem hun underviser. Den store lærer kunne til fullkommenhet oppfatte dette. Han kunne lese skjulte tanker og tyde selv følelsene til personene han underviste. En oppriktig lærer som utvikler denne evnen, kan bare delvis komme opp mot Ham. For få lærere utvikler denne gaven, endog i en nødvendig grad. Likevel har enhver lærer ansvar for å finne ut hvordan han/hun best kan nå frem til klassemedlemmene for å gi dem varig lærdom.¹²

Bruk tingene som finnes rundt deg. Vær som Den store lærer, som satt sammen med sine disipler og så ned på bøndene som sådde korn om våren. Han sa: «Noe falt i god jord, noe på stengrunn.» [Se Markus 4:3-8.] Det var en leksjon fra livet. Kvinnen i Samaria som kom for å slukke tørsten ved brønnen er et annet eksempel. Jesus sa til henne at det vann han ville gi henne, ville bli en kilde med vann som veller frem til evig liv [se Johannes 4:14]. Samle erfaring, og belys så hvert poeng. Jeg tror alle lærere har noe å lære av dette – dere som skal forberede en leksjon – ikke en tale, men et budskap.¹³

Dere er virkelig Kristi verdige tjenere! Lærere! Tilhengere av Den sanne lærer, alles store Forbilde! Fortsett med deres edle arbeid! Det finnes ikke noe større, ikke noe mer rettferdig! Den glede Frelseren lovet, er deres.¹⁴