Handlefrihet og ansvar

Handlefrihet er drivkraften til sjelens fremgang. Det er Herrens hensikt at menneskene skal bli ham lik. For at menneskene skulle kunne oppnå dette, var det nødvendig for Skaperen først å gjøre dem fri.³

Det er en viktig henvisning i [Johannes’ åpenbaring] til «en strid i himmelen». (Joh.åp. 12:7.) Den er ikke bare viktig, men tilsynelatende selvmotsigende, for vi tenker på himmelen som et lykkelig celestialt sted, hvor det ikke kan finnes krig og strid. Skriftstedet er betydningsfullt fordi det impliserer at det eksisterer frihet til å velge og til å handle i åndeverdenen. I Den kostelige perle finner vi følgende beretning: «Derfor, fordi Satan gjorde opprør mot meg og søkte å ødelegge menneskets handlefrihet som jeg, Gud Herren, hadde gitt det, og også ville at jeg skulle gi ham min egen makt, bød jeg at han ved min Enbårnes makt skulle kastes ned.

Og han ble Satan, ja, djevelen, all løgnens far, for å bedra og forblinde menneskene, og for å føre dem fanget etter sin vilje, ja, så mange som ikke ville lytte til min røst.» (Moses 4:3-4, uthevelse tilføyd.)

Dere vil legge merke til to ting i disse versene. Den første er at Satan var fast bestemt på å ødelegge menneskets handlefrihet. Handlefrihet er en gave fra Gud. Den er en del av hans guddommelighet. Den andre er at han ønsket å ta Guds plass. Jeg siterer: «Gi meg din herlighet.» [Se Moses 4:1.]

Verden forstår ikke betydningen av denne guddommelige gave til hvert menneske. Den er like iboende hos mennesket som intelligens, som vi er blitt fortalt aldri ble skapt og heller ikke kan bli det [se L&p 93:29].⁴

Valgfrihet og ansvaret forbundet med denne er grunnleggende sider ved Jesu læresetninger. Gjennom hele sitt virke understreket han den enkeltes verdi og var et eksempel på det som nå i nyere åpenbaring kalles Guds gjerning og herlighet – «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv». [Moses 1:39.] Kun ved den guddommelige gave som sjelens frihet er, er slik fremgang mulig.

I motsetning til dette utgår tvang fra Lucifer selv. Selv i menneskenes [førjordiske] tilstand søkte Satan makt til å tvinge den menneskelige familie til å gjøre hans vilje ved å foreslå at de skulle fratas handlefriheten. Hvis hans plan var blitt godtatt, ville menneskene blitt som marionetter i en diktators hender, og hensikten med at menneskene skulle komme til jorden, ville blitt kullkastet. Derfor ble Satans foreslåtte styreform forkastet, og prinsippet handlefrihet etablert.⁵

Selv om Gud har skapt universet og alt i det, er «mennesket Guds juvel». Dette er bare en annen måte å si at jorden ble skapt for menneskets skyld og ikke mennesket for jordens skyld. Gud ga mennesket en del av sin guddommelighet. Han ga mennesket evnen til å velge, og ingen annen skapning i verden har den. Han påla den enkelte forpliktelsen til å oppføre seg som en evig skapning. Vi kan ikke tenke oss noen større gave menn eller kvinner kunne få, enn frihet til å velge. Du alene er ansvarlig, og ved å bruke og utøve denne frihet til å velge vokser du i karakter og intelligens, du nærmer deg det guddommelige, og til slutt kan du oppnå en slik opphøyelse. Det er en alvorlig forpliktelse. Svært få verdsetter den. Veiene er tydelig merket – den ene tilbyr et liv på dyrenivå, den andre et rikt liv. Ja, Guds største skaperverk – mennesket – er ofte tilfreds med å kravle på dyrenivå.⁶

Nest etter livets gave er retten til å bestemme over vårt eget liv Guds største gave til mennesket… Valgfrihet bør skattes høyere enn noen eiendel som jorden kan gi. Den er en iboende del av menneskets ånd. Den er en guddommelig gave… Enten man er født i den ytterste fattigdom eller fra fødselen av er hemmet av arvet rikdom, har alle denne mest dyrebare av alle livets gaver – handlefrihetens gave, menneskets arvede og uavhendelige rett.⁷

Henvisninger i Skriftene viser at [handlefrihet] er (1) nødvendig for menneskets frelse og (2) kan bli et mål som menneskers, organisasjoners og nasjoners handlinger kan dømmes etter.

«Lys derfor opp i deres hjerter, og husk at dere er fri til å handle på egenhånd, til å velge veien til evig død eller veien til evig liv» (2. Nephi 10:23).⁸

Hver især er vi ansvarlige for å velge rettferdighetens og trofasthetens sti og gjøre vår plikt mot våre medmennesker. Hvis man [velger] noe annet og derfor til sist blir konfrontert med fiasko, elendighet og død, har man bare seg selv å takke. President [Brigham] Young sa ved en anledning:

«Hvis bror Brigham skulle komme på feil kurs og bli utestengt fra himmelens rike, vil ingen annen enn bror Brigham være skyld i det. Jeg er det eneste vesen i himmelen, på jorden eller i helvete som kan få skylden.

Dette vil på samme måte gjelde enhver siste-dagers-hellig. Frelse er en individuell sak… Når frelse gis meg, kan jeg forkaste den eller ta imot den. Når jeg tar imot den, er det i underforstått lydighet mot og underkastelse under dens store opphavsmann gjennom hele mitt liv, og under dem som han vil utpeke til å undervise meg. Hvis jeg forkaster den, følger jeg min egen viljes tilskyndelser fremfor min Skapers vilje.» [Se Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe (1954), 390.]⁹

Med handlefrihet følger ansvar. Hvis menneskene skal belønnes for rettferdighet og straffes for ondskap, da krever alminnelig rettferdighet at de får makt til å handle selvstendig. Kunnskap om godt og ondt er av største betydning for menneskenes fremgang på jorden. Hvis de ble tvunget til å gjøre rett til enhver tid eller hjelpeløst lokket til å begå synd, ville de hverken fortjene velsignelse for det første eller straff for det andre…

… Menneskenes ansvar er tilsvarende virksomt når det gjelder deres handlefrihet. Handlinger som er i harmoni med guddommelig lov og naturlovene, vil bringe lykke, og de som er i opposisjon til guddommelig sannhet, elendighet. Menneskene er ansvarlige ikke bare for hver gjerning, men også for hvert unyttig ord og hver tanke. Frelseren sa:

«Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag.» (Matteus 12:36.)¹⁰

Jorden i all sin storhet og herlighet er ikke skapelsens sluttprodukt og hensikt. «… Min herlighet,» sier Herren selv, «(er) å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.» (Moses 1:39.) Og når menneskene bruker den guddommelige gave handlefrihet er, skulle de føle seg moralsk forpliktet til å hjelpe Skaperen i å oppnå denne guddommelige hensikt.

Livets sanne mål er ikke bare å eksistere, ikke fornøyelse, berømmelse eller rikdom. Livets egentlige hensikt er at menneskeheten skal bli fullkommen gjennom individuelle anstrengelser og under veiledning av Guds inspirasjon.¹¹

Det er noen enkle, men fundamentale ting alle kan gjøre. Én er at enhver arbeider på sin egen frelse. En fremstående lære i Kirken er at hver enkelt har dette ansvar, og at menneskenes frelse er en gradvis utviklingsprosess… Vi skulle søke Guds styrke og nåde for å bli inspirert til å vinne den endelige seier.

Men å arbeide på sin frelse er ikke å sitte makelig henslengt og drømme og lengte etter at Gud på en mirakuløs måte skal sende sine velsignelser i rikt mål ned i fanget vårt. Det innebærer at vi hver dag, hver time og på stående fot, om nødvendig, påtar oss de nære oppgaver og plikter som foreligger, og med glede fortsetter å gjøre dette etter hvert som årene kommer og går, og at vi overlater til en rettferdig og velgjørende Fader å bestemme hvordan fruktene av slikt arbeid skal fordeles, enten på oss selv eller på andre.

Jeg er fullt klar over det skriftsted som lyder: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» [Se Efeserbrevet 2:8.] Det er helt riktig, for da mennesket kom til jorden, hadde det [ingen kraft] til å frelse seg selv. Overlatt til å famle i en naturlig tilstand ville menneskene ha blitt – og det ble de også – «kjødelige, sanselige og djevelske av natur». [Alma 42:10.] Men ved sin nåde viste Herren seg for menneskene, ga dem evangeliet eller den evige plan hvorved de kunne heve seg over livets kjødelige og egoistiske ting og oppnå en åndelig fullkommenhet.

Men menneskene må heve seg ved egen anstrengelse, og de må vandre ved tro.¹²

Etterlevelse av Herrens ord eller lov vil uvegerlig bidra til menneskenes lykke og frelse. De som ikke gjør det Herren befaler, vil bli underkastet rettferdighet og dom, blir vi fortalt. I den moralske verden er med andre ord alltid en lov for belønning og straff i virksomhet – belønning som er proporsjonal med etterlevelse av loven, straff som svarer til graden av ulydighet.¹³

Vi oppnår ikke Kristi fred ved å søke livets overfladiske ting, heller ikke uten at den strømmer ut fra vårt hjerte. Jesus sa til sine disipler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere.» [Johannes 14:27.] Slik ga Menneskesønnen som sin egen testamentsfullbyrder sine disipler og menneskeheten den «første av alle menneskenes velsignelser». Det var en testamentarisk gave betinget av lydighet mot prinsippene i Jesu Kristi evangelium. Den er således testamentert til hver enkeltperson. Intet menneske har fred med seg selv som er utro mot sitt bedre jeg, som overtrer rettmessighetens lov enten ved å hengi seg til lidenskap og begjær og ved å gi etter for fristelser mot sin anklagende samvittighet, eller ved behandlingen av sine medmennesker og ved å svikte deres tillit. Fred blir ikke den til del som overtrer loven. Fred får man ved å være lydig mot loven, og det er dette budskap som Jesus vil vi skal forkynne blant menneskene.¹⁴

Jesus Kristus, verdens Frelser, har gitt oss midlene hvorved menneskene kan oppnå evig lykke og fred i vår Faders rike, men menneskene må arbeide på sin egen frelse ved lydighet mot evangeliets evige prinsipper og ordinanser.¹⁵

Talefrihet, frihet til å handle innenfor grenser som ikke krenker andres frihet, er … guddommelige gaver «som er nødvendige for menneskets verdighet og lykke».¹⁶

Frihet kan enten være nyttig eller ødeleggende, avhengig av hvordan den brukes… «Frihet er en atmosfære i et høyere liv… Frihet? – Det er respekt… Menneskene må bli i stand til å bruke sin [frihet] og være verdige til den, ellers blir det umulig å leve i samfunnet.»¹⁷

Sann frihet for enkeltmennesker består i å nyte enhver rett som vil bidra til ens fred og lykke, så lenge utøvelsen av et slikt privilegium ikke krenker det samme privilegium for andre. Det består ikke i å gjøre det man liker å gjøre, men å gjøre det man bør gjøre. Det er enhvers rett å være herre over sin egen tid og sine egne handlinger når de er rettskafne og rettferdige overfor medmenneskene og i harmoni med Guds lover… Det er frihet til å velge, en guddommelig gave, en nødvendig dyd i et fredfullt samfunn.¹⁸

I disse usikre og urolige tider er frihetselskende menneskers største ansvar og aller viktigste plikt å bevare og forkynne den enkeltes frihet, menneskets forhold til Guddommen og … nødvendigheten av lydighet mot Jesu Kristi evangeliums prinsipper – bare slik vil menneskeheten finne fred og lykke.¹⁹

Hvis vi ønsker å gjøre verden bedre, la oss da fremme større iver for og verdsettelse av … frihet.²⁰