Foreldres edle kall

Et nyfødt barn er den mest hjelpeløse skapning i verden. For at det skal overleve og utvikle seg, er det helt avhengig av foreldre som beskytter og pleier det… Våre mest dyrebare eiendeler, våre evige skatter, er våre barn. Disse fortjener og skulle få vår største og mest konstante omsorg og veiledning…

Å sette barn til verden medfører et stort ansvar og gir anledning til å forstå livets edleste hensikt, nemlig sammen med Guddommen «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39).⁶

Hele menneskehetens Fader forventer at foreldre, som hans representanter, bistår ham i å forme og veilede menneskers liv og udødelige sjeler. Dette er det største oppdrag Herren kan gi mennesker.⁷

Foreldrerollen … skulle betraktes som en hellig forpliktelse. Det finnes noe dypt i menneskets sjel som gjør opprør mot at foreldrerollen forsømmes. Gud har innpodet den sannhet i foreldrenes sjel at de ikke ustraffet kan forsømme sitt ansvar for å beskytte barndom og ungdom.

Det synes å være en økende tendens til å flytte dette ansvaret fra hjemmet til innflytelser utenfor, som skolen og Kirken. Så viktige disse ytre innflytelser enn er, kan de aldri erstatte en mors og fars innflytelse. For at vi skal holde våre hjem intakte, er det nødvendig at vi hele tiden lærer våre barn opp, er årvåkne og er deres kamerater og voktere.⁸

Guds inspirasjon sees i kravet om at de siste-dagers-hellige skal holde sine hjem intakte og lære sine barn Jesu Kristi evangeliums prinsipper. «Og de skal også lære sine barn å be og vandre rettskaffent for Herren.» Denne befalingen som Herren har gitt oss i Lære og pakter, kapittel 68, vers 28, levner ingen tvil om foreldrenes ansvar for å undervise sine barn – et ansvar som altfor ofte overføres til Kirkens skuldre, offentlige skoler og rettsvesen.⁹

Tre grupper har ansvar for å undervise barn – for det første, familien; for det annet, Kirken; for det tredje, landets myndigheter. Den viktigste av disse er familien. Ved guddommelig forordning har Herren pålagt foreldre ansvaret for for det første å undervise i læren om omvendelse, for det andre om tro på Kristus, den levende Guds Sønn, for det tredje om dåp og bekreftelse, for det fjerde å lære barn å be, for det femte å lære barn å vandre rettskaffent for Herren [se L&p 68:25-28]. Foreldre som unndrar seg dette ansvaret, vil måtte svare for sin forsømmelse.¹⁰

Den største tillit som kan vises en mann og en kvinne, er at et lite barn blir overlatt i deres varetekt. Hvis en mann som er betrodd andres pengemidler, misligholder sin forpliktelse, enten han er ansatt i en bank eller i stat eller kommune, vil han bli anholdt og trolig satt i fengsel. Hvis en person som er betrodd en statlig hemmelighet, avslører denne og forråder sitt land, kalles han en landsforræder. Hva må så Herren mene om foreldre som, på grunn av sin forsømmelse eller sitt bevisste ønske om å nyte sitt eget liv, unnlater å oppdra sine barn riktig og derved viser seg utro mot den største tillit som er vist mennesker? Som svar har Herren sagt: «… [da] skal synden være på foreldrenes hoder» (L&p 68:25).¹¹

Det er intet midlertidig i en siste-dagers-helligs hjem. Det er ikke noe element av forgjengelighet i familieforholdet. For en siste-dagers-hellig er hjemmet virkelig samfunnets grunnleggende enhet, og det å være foreldre kommer nest etter det å være Gud. Hemmeligheten ved å være en god borger skal finnes i hjemmet. I hjemmet skal man vite hvordan man innpoder tro på Gud, tro på hans Sønn, verdens Forløser, tro på Kirkens organisasjoner. Det er der dette er samlet. Gud har gitt foreldre ansvaret for å innpode disse prinsippene i barnas sinn. Våre skoler, våre organisasjoner i Kirken og noen verdige samfunnsinstitusjoner er alle hjelpemidler når det gjelder å oppbygge og veilede de unge, men ingen av disse – hvor store og viktige de enn er for våre unge – kan erstatte foreldrenes stabilitet og innflytelse i hjemmet.¹²

Et av de største behov i verden i dag er intelligente og bevisste mødre…

Moderskapet er den største potensielle innflytelse på godt og ondt i menneskenes liv. Morens bilde er det første som tegnes på det ubeskrevne blad på det lille barnets sinn. Det er hennes kjærtegn som først vekker en følelse av trygghet. Hennes kyss vekker den første følelse av hengivenhet. Hennes medfølelse og ømhet vekker den første forsikring om at det er kjærlighet i verden.¹³

Det edleste kall i verden er å være mor. Sant moderskap er den vakreste av alle kunstarter, det største av alle yrker. Hun som kan male et mesterverk eller skrive en bok som vil påvirke millioner, fortjener menneskehetens beundring og bifall. Men hun som mestrer å oppdra en flokk med sunne, vakre sønner og døtre, hvis udødelige sjeler vil øve innflytelse gjennom tidsaldre lenge etter at malerier har falmet og bøker og statuer har forfalt eller blitt tilintetgjort, fortjener den høyeste heder mennesket kan gi, og Guds mest utsøkte velsignelser.¹⁴

Mødre sår de frøene i barndommen som i stor grad avgjør livets innhøstning i voksen alder. En mor som lærer sine barn å ha respekt for hverandre og gir dem kjærlighet til mors- og farsrollen, yter en stor tjeneste for Kirken og for menneskeheten generelt. Barn fra slike hjem drar ut i verden som gode borgere – borgere som vil yte tjeneste på samme måte som deres foreldre har gjort, og utkjempe de kamper som deres fedre og mødre har utkjempet…

Av alle ting her i verden er det å være mor det som i størst grad viser de Gud-gitte dyder som det å skape og ofre er. Selv om den kan føre kvinnen til dødens rand, fører morsrollen henne også til selve livets kilde og gjør henne til medarbeider med Skaperen når det gjelder å gi evige ånder et jordisk liv.

I alle årene gjennom spedbarnsalder, barndom og ungdom, ja, selv etter at pikene hennes selv er blitt mødre og sønnene fedre, gir moren dem ømt og kjærlig av sin tid, sin trøst, sine gleder, sin nødvendige hvile og avkobling og, om nødvendig, sin helse og selve livet. Det finnes ikke ord som kan gi uttrykk for den kraft og skjønnhet og det heltemot som utgjør en mors kjærlighet…

… Blant mine mest dyrebare skatter er minnet om mors bønner ved sengekanten, hennes kjærlige berøring når hun la teppene godt rundt min bror og meg og ga oss begge et kjærlig godnatt-kyss. Vi var for unge og skøyeraktige til å verdsette fullt ut en slik ømhet, men ikke for unge til å forstå at mor var glad i oss.

Det at jeg visste om mors kjærlighet, sammen med lojalitet overfor en eksemplarisk fars forskrifter, vendte mine steg mer enn en gang gjennom de hektiske ungdomsårene bort fra fristelsens stup.¹⁵

Ingen mor kan utføre noe edlere arbeid i denne verden enn å oppdra og elske de barna som Gud har velsignet henne med. Det er hennes plikt.¹⁶

Rundt klokken fem en ettermiddag kjørte fire brødre ned Main Street [i Salt Lake City, Utah] i en bil. Like før de passerte First South Street, hørte de et svakt, klagende rop: «Pappa! Pappa! Pappa, vent!» Faren var sjåføren, og hans velvillige øre gjenkjente sønnens stemme. Han stoppet straks bilen helt. Da mennene så ut, så de en liten ni år gammel gutt komme løpende gjennom trengselen og det travle menneskemylderet. Han var andpusten, peste og gråt av anstrengelse for å ta igjen bilen…

Faren sa: «Hvor har du vært, gutten min?»

«Jeg har sett etter deg.»

«Forlot du stedet hvor vi var enige om å møtes?»

«Ja, jeg gikk for å se hvor du var.»

Gutten hadde forstått det slik at de skulle møtes foran Tabernaklet. Faren mente tydeligvis at han skulle møte barnet lenger nede i gaten. På grunn av denne misforståelsen hadde sønnen kommet bort fra sin far, og det lille barnet ble kastet ubeskyttet ut i menneskemylderet.

Jeg tror dette illustrerer grunnprinsippet i den advarsel som vi ofte hører. Fedre, finnes det noen misforståelse mellom dere og deres sønner? Er det en som vandrer i livets mylder, omgitt av alle slags fristelser, og som dere venter å møte på et avtalt sted som han ikke vet hvor er? Han kommer kanskje ikke ut fra denne trengselen og roper: «Far, far!» Og om han skulle gjøre det, kan du være døv for dette ropet fordi du er så konsentrert om alt som skjer i livet. Så du kan komme til å kjøre forbi ham og forlate ham blant all ondskapen, så han selv må finne veien hjem. Ta dine sønner med deg på livets vei, så du kan ha dem sammen med deg i det evige hjem hvor det er evigvarende fred og tilfredshet.¹⁷

Den far som på grunn av forretninger eller politiske eller samfunnsmessige ansvarsoppgaver unnlater å ta del med sin hustru i ansvaret med å oppdra sine sønner og døtre, er utro mot sine ekteskapelige forpliktelser, han er et negativt element i det som kunne og skulle være en gledens hjemmeatmosfære, og er en mulig bidragsyter til uenighet og forsømmelse.¹⁸

Ærbødighet og lydighet mot loven skulle begynne i hjemmet. Det kan faktisk ikke understrekes sterkt nok det ansvar foreldre har for å lære sine barn å ha ærbødighet for Gud i alt som er hellig, og hedre og oppholde loven.¹⁹

Lydighet er himmelens første lov, og det er hjemmets lov. Det kan ikke være sann lykke i hjemmet uten lydighet – lydighet som ikke oppnås gjennom fysisk tvang, men ved det guddommelige element kjærlighet. Det er ikke noe hjem uten kjærlighet. Du kan ha et slott og likevel ikke noe hjem, og du kan bo i en tømmerhytte med jordtak og jordgulv og ha det mest fantastiske hjem i hele verden der, hvis kjærlighetens guddommelige prinsipp finnes innen disse fire tømmerveggene, [og skaper] denne velsignede lydighet og hengivenhet som gjør livet verdt å leve.²⁰

Det har vært utbredt noen ville teorier om barns selvbestemmelsesrett og bevaring av deres individualitet. Noen av disse teoretikere mener at barn skulle få løse sine egne problemer uten veiledning fra foreldrene. Det er noe godt i dette, men det er mer galt…

… Barnet skulle lære at det er grenser for dets handlinger, at det er visse grenser det ikke kan passere ustraffet. Gjennom vennlighet og fasthet kan barnet lett lære å rette seg etter hjemmets krav. «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.» [Se Ordspråkene 22:6.]²¹

De unge [trenger] rettledning, veiledning og riktige grenser. «La ditt barns første leksjon være lydighet, så kan den neste være det du ønsker,» sa Benjamin Franklin… Barna skulle tidlig lære at verden ikke er skapt bare for dem, at de har en forpliktelse overfor andre…

Foreldre har også et ansvar i denne opplæringen for ikke å vekke barnas vrede [se Efeserbrevet 6:4]. De skulle være hensynsfulle så de ikke irriterer dem med besværlige ordrer eller med urette beskylder dem for noe. Så ofte som mulig skulle de gi dem oppmuntring istedenfor innsigelser eller irettesettelse.²²

Det hviler et ansvar på alle, og spesielt på fedre og mødre, med hensyn til å være et slikt eksempel for barn og ungdom som det er verdt å ta etter. Foreldre må oppriktig følge loven og støtte prestedømmet i sitt hjem, slik at barna kan se et godt eksempel.²³

Det er foreldrenes og Kirkens plikt ikke bare å undervise, men også vise de unge at å leve et liv i sannhet og moralsk renhet bringer glede og lykke, mens brudd på moralloven og samfunnets lover bare fører til utilfredshet og sorg, og når det skjer i et ekstremt omfang, til fornedrelse.²⁴

Det er vår plikt som voksne og [våre barns] foreldre å være et godt eksempel for dem i hjemmet og i samfunnet. Det er vårt ansvar å la våre barn forstå at vi er oppriktige i vår tro på Jesu Kristi evangelium. Foreldre skulle aldri si én ting om evangeliet og så gjøre noe annet. Barn er svært følsomme for uoppriktighet.²⁵

Familien gir barnet dets navn og omdømme i samfunnet. Barna ønsker at deres familie skal være like god som vennenes. De ønsker å kunne peke på sin far med stolthet og alltid føle seg inspirert når de tenker på sin mor.²⁶

Måtte Gud hjelpe oss å forsvare sannheten – og enda bedre, å etterleve den, å være eksempler på den i våre hjem… Måtte Gud gi dere kraft til å øve en slik innflytelse at deres barn kan være trofaste til det siste, til døden om nødvendig, mot Jesu Kristi evangeliums sannhet.²⁷

La oss gå mer inn for å skape [rettferdige] hjem, å være bedre ektemenn, mer omtenksomme hustruer, bedre eksempler for våre barn, og gå mer inn for at vi i våre hjem skal ha en liten forsmak på himmelen her på jorden.²⁸