En klem til Jennifer

Jennifer lukket døren til rommet sitt og kastet seg på sengen. Hun tørket de varme, våte tårene bort fra kinnene og prøvde å slutte å gråte.

Hun hadde nettopp kranglet med sin eldre bror og søster. Mor og far hadde nettopp dratt til matbutikken, og det føltes som de aldri ville komme hjem.

Jennifer følte seg elendig. Hun prøvde hardt å få leppene til å slutte å skjelve, men følte seg fremdeles veldig ulykkelig. «Hvis mor og far var hjemme, ville alt vært mye bedre,» tenkte hun.

Da husket Jennifer noe hun hadde lært om bønn i Primær. «Dere kan be når som helst,» hadde Primær-læreren sagt. «Dere kan be når dere er glade og når dere er bedrøvet.»

Jennifer knelte ned ved sengen. Hun la teppet over hodet slik at hun ikke skulle bli forstyrret hvis noen åpnet døren. Hun tørket tårene igjen, foldet armene og begynte å be.

«Himmelske Fader,» sa hun, «vær så snill å tilgi meg for å ha kranglet med min bror og søster i dag. Og vær så snill å hjelpe meg å føle meg bedre. I Jesu Kristi navn. Amen.»

Nå hadde ikke Jennifer trang til å gråte mer. Langsomt forandret den vonde følelsen seg til en varm og fredelig følelse. Hun følte så godt og følte seg så elsket som om noen ga henne en klem.

Da foreldrene kom hjem senere, hadde Jennifer bedt om unnskyldning og lekte med broren og søsteren igjen. Da mor kom inn gjennom døren, løp Jennifer og hilste på henne med en klem. En klem fra mor var herlig, men Jennifer hadde lært at også når mor ikke var hjemme, kunne hun føle vår himmelske Faders trøst og kjærlighet.