Én av familien

Når jeg omgås andre unge enslige voksne, har jeg lagt merke til at det noen ganger kan være lett å være så fokusert på vår ekteskapelige status at vi ikke legger merke til personene rundt oss. Da jeg eksempelvis begynte å gå i en familiemenighet istedenfor en menighet for unge voksne, mente jeg at jeg fortjente ekstra oppmerksomhet, medlidenhet og tilsyn fordi jeg var enslig. Jeg har ennå til gode å finne et tilfelle da en slik innstilling gjorde meg noe godt.

I løpet av det første året i menigheten ble jeg overrasket over at mange av mine andre ideer viste seg å være myter. Jeg lærte at gifte personer kan være venner med enslige, og at jeg kunne bety noe for andre. Noen mødre er overlykkelige hvis en venninne stikker innom når mannen er på jobb eller er opptatt med kall i Kirken. Foreldre er ofte takknemlige når en voksen kan sørge for litt personlig oppmerksomhet for deres barn, og de fleste er svært villige til å «låne ut» sine barn til kino eller andre aktiviteter.

Jeg lærte også at jeg ikke var den eneste enslige. Andre medlemmer i menigheten har «tomme reder», er skilt eller har mistet sin ektefelle og strever også med livet på egen hånd. Og til tross for min tro på at gifte personer er lykkeligere, traff jeg noen som strevde med depresjon, med tap av arbeid eller funksjonshemmede eller opprørske barn. Personer med slike problemer verdsetter alltid et lyttende øre.

Men det var ikke gjort på et øyeblikk å forstå dette og finne disse vennene. Det krevde tid og anstrengelse etter hvert som jeg konsekvent gikk på møtene i Kirken, utførte mine kall og så etter anledninger til å hjelpe. Da biskopen ba meg undervise seksåringene, følte jeg meg utilstrekkelig. Men etter den første måneden takket flere foreldre meg og sa at deres barn gledet seg til å komme til klassen. Til denne dag er noen av mine nærmeste venner i menigheten familiemedlemmer til disse barna.

Jeg prøver alltid å være tilgjengelig og hjelpe andre i menigheten, men det har hendt at jeg har vært den som har trengt hjelp. En gang da jeg trengte å male et rom hjemme før jeg skulle flytte, var jeg midt oppe i en avsluttende eksamen og måtte også reise til et bryllup utenbys. Da jeg nevnte situasjonen for en søster i menigheten, sa hun at hun ville få med seg noen andre søstre og male rommet. Deres tjeneste sparte meg for mye tid og mange penger.

Medlemmene i menigheten synes ikke å definere meg etter ekteskapelig status, for jeg gjør det ikke selv. I samtaler nevner jeg ikke at jeg ikke har noen ektefelle. I stedet snakker jeg om arbeidet mitt, om studier, hobbyer og nær familie. Ved å fokusere på disse emnene forstår folk ofte at jeg har mer enn jeg mangler.

En klok venn sa en gang til meg at vennskap er som en toløps-vei. Man kan ikke gi noe uten å motta noe igjen. Jeg innser at alle mine venner aldri kan gi meg de samme erfaringer som en ektefelle og barn ville gjøre, men jeg vet også at vår himmelske Fader elsker alle sine barn. Uansett omstendigheter i livet er det mulig å føle seg elsket og akseptert.