Forlat festen!
Sonrisa Oles Hasselbach, California, USA
For mange år siden fikk jeg anledning til å representere staten Utah ved et nasjonalt stevne i Ohio for svømmere fra videregående skoler.
Det ble også holdt fester for utøverne. Da jeg gikk på en fest den første kvelden, trodde jeg det ville være som de morsomme festene vi hadde hjemme – med mineralvann og leker. Men straks jeg kom inn i rommet, gikk virkeligheten opp for meg.
Jeg forsto straks hva artiklene i Kirkens tidsskrifter handlet om når det sto: «Du vil skille deg ut når du er det eneste medlem av Kirken.» På en eller annen måte hadde de andre utøverne allerede funnet ut at jeg var siste-dagers-hellig. Det ble stille i rommet, og det syntes som alle stirret på meg da jeg forsynte meg fra snacks-bollen.
«Hei,» var det en som sa, «du er mormon, ikke sant?»
Jeg smilte stolt og sa: «Ja, det er sikkert, og det er jeg glad for.»
Festen fortsatte, men jeg følte mange øyne på meg som voktet hver eneste bevegelse jeg gjorde. Etter en stund begynte det å gå vilt for seg. Jeg visste ikke hvor vilt det ville bli, men ønsket ikke å delta i det. Hvis jeg ble værende, var jeg redd folk kunne få et galt inntrykk av mine normer. Dessuten tilskyndet Ånden meg til å gå. Da jeg grep svømmebagen min og gikk mot døren, ropte en av guttene: «Hei, skremmer vi deg avgårde?»
Jeg smilte bare og sa: «Ses i morgen, gutter.» Jeg gikk ut og følte godt for at jeg hadde vist meg der og forsvart Herrens normer.
Under et møte for delegatene neste dag reiste en av delegatene seg og sa alvorlig: «Det skjedde noe i går kveld som jeg aldri vil skal skje igjen. Dere er her for å representere delstaten deres, så gjør det bra, og oppfør dere skikkelig!»
Så tilføyde han: «Noen av dere gikk derfra og deltok ikke i det som skjedde. Takk skal dere ha.»
Resten av uken ble jeg vist mer respekt og fikk flere vennlige ord enn jeg noen gang før hadde fått. Mange trenere fra hele USA oppfordret meg til å gå inn for å bli idrettsrepresentant for de vestlige delstater siden jeg hadde representert Utah så godt.
Jeg fant aldri ut hva som skjedde på festen, men jeg er takknemlig for at Ånden tilskyndet meg til å forlate den.
Da jeg grep svømmebagen min og gikk mot døren, ropte en av guttene: «Hei, skremmer vi deg avgårde?»