Herren plasserte ham i vår vei

Det var en varm solskinnsdag i Shìlín, Taipei, Taiwan, og min ledsager, søster Verhagen, og jeg syklet for å besøke et medlem. Som vanlig var det tett trafikk. Biler, scootere og sykler fylte gatene og kjørte i mange retninger.

Som alltid syklet jeg tett inntil veikanten så andre kjøretøy kunne komme forbi. Plutselig krasjet jeg og ble slengt i bakken. Da jeg så opp, så jeg en mann som stadig gjentok at han beklaget. Han hadde tydeligvis sittet i sin parkerte bil på siden av veien. Da han åpnet døren for å gå ut, krasjet jeg i den. Jeg så ham ikke, og han så ikke meg.

Da jeg så ned på høye ben, så jeg hvor jeg var blitt truffet. Benet hadde fått en stor flenge og var hovent og blått. En ambulanse som hadde vært rett bak oss, stanset, undersøkte meg og kjørte meg direkte til sykehuset. Leggen min ble undersøkt, og det ble tatt røntgenbilde for å se om den var brukket. Mannen som var med i ulykken, kom også til sykehuset for å se om jeg var OK.

Mens søster Verhagen og jeg ventet på resultatene, snakket vi med mannen, Chung Wei. Han spurte gang på gang hvordan det gikk med meg, og ba om unnskyldning. Jeg ba også om unnskyldning og sa at jeg var glad for at det bare var benet mitt som ble skadet.

Vi fikk vite at Chung Wei var student og studerte til fiolinist. Da vi hadde snakket med ham en stund, sa vi: «Vi ønsker ikke å presse deg, men hvis du har lyst til å høre vårt budskap, vil vi gjerne avtale en tid for deg da du kan møte eldstene.» Han tenkte seg om et øyeblikk og gikk så med på det. Vi utvekslet informasjon og bestemte en tid da han skulle møte eldstene.

Så fikk vi røntgenresultatene. Heldigvis var ikke benet brukket. Det var bare veldig vondt og så stygt ut.

Senere i uken fortalte eldste Criddle meg at han og hans ledsager hadde undervist Chung Wei. Leksjonen hadde gått bra. Et par uker senere fant jeg ut at han hadde vært i kirken to ganger og planla å bli døpt. Jeg var så glad og spent.

27. april 2002 ble Chung Wei døpt og var det nyeste medlem av Tien Mu menighet. Jeg kunne ikke være tilstede ved dåpen, for jeg ble forflyttet, men jeg hørte at det gikk bra.

Senere traff jeg misjonæren, eldste Packer, som hadde hatt dåpsintervjuet med Chung Wei. Eldste Packer hadde spurt ham hvorfor han begynte å høre diskusjonene og bestemte seg for å bli døpt. Chung Wei fortalte at han ble imponert over søster Verhagens og min holdning overfor ham. Siden vi var vennlige mot ham og ikke sinte på grunn av ulykken, sa han at han visste dette måtte være den sanne kirke. Senere, under diskusjonene, følte han Ånden, og vitnesbyrdet begynte å utvikles.

Jeg er så takknemlig for at Chung Wei var forberedt. Jeg er glad for at han fulgte Åndens tilskyndelser, ble døpt og nå har Jesu Kristi evangelium.

Jeg visste ikke at vår himmelske Fader plasserte Chung Wei i min vei den dagen. Jeg visste ikke at han var beredt til å høre evangeliet. Men jeg vet at vi alltid må være Kristi disipler og prøve å gjøre det han ville gjøre. Jeg vet at vi må dele evangeliet med dem vi kommer i kontakt med, for vi vet aldri hvem Herren har forberedt til å høre vårt budskap.