Min brors valthorn

Jeg vokste opp til lyden av min eldre brors øvelser på valthorn. Dag etter dag, år etter år, strømmet lyden fra hans horn ut fra huset vårt. Jeg kunne til og med høre det flere kvartaler unna når jeg gikk hjem fra barneskolen.

Hvis jeg ble utfordret, ville jeg helt sikkert ha påstått at min bror var den beste valthornspilleren som noen gang hadde levd. Men hans konstante spilling gjorde meg noen ganger flau, og en gang ba jeg min mor om å få han til å holde opp. Han tok til og med hornet med seg på ferie!

Mange år senere deltok min bror og jeg i en musikkonkurranse i det nordlige California ved et stort universitet der jeg aldri hadde vært før. Mens vi var der, fikk min skoles sanggruppe en topplassering, noe som betydde at vi skulle gi et ekstranummer senere samme dag. Vi fikk vite hvor og når vi skulle møte frem, og så gikk alle sin vei. Snart befant jeg meg alene midt ute på universitetsområdet, der jeg betraktet alle de høye bygningene. Jeg så ingen jeg kjente, men jeg husket hva min mor hadde sagt jeg skulle gjøre hvis jeg noen gang gikk meg bort: «Bli værende der du er.»

Jeg ble værende, men var for sjenert til å be om hjelp. Dessuten visste jeg ikke hvor jeg skulle. Jeg husket ingenting av det som var blitt sagt om hvor og når vi skulle møtes. Men plutselig slo det meg at jeg kunne be min himmelske Fader om hjelp. Jeg var ikke medlem av Kirken den gangen, men jeg hadde gått regelmessig i kirken med mine siste-dagers-hellige venner og hadde lært at vår himmelske Fader besvarer bønner.

Så jeg sto der og holdt en stille bønn. Til og med før jeg hadde sagt amen, spisset jeg ørene. Langt borte i det fjerne, hørte jeg veldig, veldig svakt en kjent lyd – en lyd jeg hadde hørt mesteparten av livet. Da jeg begynte å gå i retning av musikken, ble den kraftigere. Kunne det være min brors valthorn? Jeg var sikker på det.

Men så begynte andre horn å lyde. Jeg nølte. Trodde jeg virkelig at jeg kunne si hvilket av alle disse hornene som var min brors? Men hver gang jeg tvilte, hørte jeg hans horn, som om det kalte på meg. Da jeg gikk inn i en bygning, gikk opp trappene og kom nærmere musikken, ble jeg redd. Tanken på å åpne feil dør og finne en jeg ikke kjente, gjorde meg rød i ansiktet. Da jeg kom til fjerde etasje, lyttet jeg en gang til, bestemte meg, pustet dypt inn og åpnet døren. Der var han!

Vår himmelske Fader gir oss sin Ånd så den kan lære oss, vitne for oss, beskytte oss og lede oss i sikkerhet når vi føler oss alene og forlatt. Vi lærer hans røst å kjenne ved å høre den ofte og bli så kjent med den at vi kan gjenkjenne den midt blant andre røster som vil lede oss på avveier.

Vi skulle ikke skamme oss over hans røst eller nøle med å følge den. Hvis vi ber vår himmelske Fader om hjelp og deretter lytter, klar til å adlyde, vet jeg at vi vil høre ham.