Kjærlighet istedenfor frykt

Jeg så ham på bussen hver dag når jeg dro hjem fra universitetet. Han hadde alltid på seg den samme store T-skjorten og utslitte tennissko, og han smilte stort. Han satt alltid for seg selv. Men han var en spesiell passasjer, for han var mentalt funksjonshemmet.

Hver dag tilskyndet Ånden meg til å hilse på ham. Men hver dag hindret stoltheten meg. Jeg var redd noen skulle se at jeg hadde kontakt med en som var annerledes enn andre. Jeg hadde jo et omdømme å ivareta.

En vinterettermiddag, da Ånden var spesielt sterk og jeg var litt modigere, gikk jeg på bussen, så ham på vanlig plass og satte meg ved siden av ham – ikke for nær i tilfelle jeg skulle miste motet. Da jeg var nesten ved holdeplassen min, lukket jeg øynene, holdt en stille bønn og vendte meg mot ham.

«Hei,» sa jeg med usikker, men vennlig stemme, «jeg heter Ashley.»

Da han smilte til meg, forsvant straks min frykt og stolthet.

«Jeg heter Lenny,» svarte han sjenert.

Med disse få ordene ble et vennskapsbånd etablert.

Neste dag satte jeg meg ved siden av Lenny igjen, men det var lettere – vi var venner. Da jeg satte meg, stakk han hånden ned i ryggsekken sin og trakk frem et håndlaget valentinskort. Det var adressert til «Den pene piken jeg ser på bussen hver dag».

Valentinsdag var for lengst forbi, men Lenny hadde laget dette spesielle kortet til meg og hadde ventet tålmodig på en anledning til å gi det til meg. Jeg kunne ikke hindre tårene i å trille nedover kinnene mine. Jeg var så takknemlig for at Ånden ikke hadde gitt meg opp, og at jeg til sist hadde avlagt min stolthet og overvunnet min frykt for å snakke med Lenny.

Nå kommer han til søndagsmiddag hver uke og har blitt som et nytt medlem av familien min. Hver dag hjelper Lenny meg å minnes velsignelsene vi får når vi glemmer stolthet og har mot til å gjøre det rette. Å se ham hver dag minner meg på 1. Johannes 4:18: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.»