Han kjenner mitt navn

I 2007 ble jeg invitert av University of Washington til en bankett til ære for dets kvinnelige idrettsutøvere. Jeg hadde spilt tennis ved universitetet 44 år tidligere, og min tennispartner og jeg hadde vunnet Northwest-mesterskapet i tennis double. Under banketten ville jeg motta anerkjennelse for min prestasjon.

På vei til middagen hentet min mann og jeg Lynda, en venninne fra studietiden. Det var også hun som hadde gjort meg kjent med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige da jeg var 33 år. Sammen gledet vi oss over å se igjen vårt tidligere universitet og gamle venner.

Men da jeg gikk for å hente en pakke og et navneskilt før banketten, ble jeg skuffet da jeg oppdaget at navnet «Sharon Krull», og ikke Sherry Krull, var skrevet på dem. «Å, greit,» tenkte jeg og krysset over Sharon og skrev Sherry i stedet. Men feilen gikk igjen hele kvelden. Senere på kvelden, da verten introduserte meg som en prisvinner, kalte han meg «Sharon». Plaketten han overrakte meg, hadde også feil navn.

Det var ikke noe stort problem. Jeg var takknemlig for å ha blitt invitert til banketten, og de som hadde ansvaret for begivenheten, lovet å erstatte plaketten med en som hadde riktig navn.

Neste dag var påskesøndag. Min mann og jeg hadde tilbragt langfredag i templet og hadde brukt mye tid gjennom uken på å overveie Frelserens siste dager på jorden. Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg i påsken det året, fant sted under nadverdsmøtet da biskopen erklærte: «Jeg er så takknemlig for at Herren kjenner mitt navn.»

Jeg følte at jeg ble fylt av stor glede. Enda så meget jeg hadde gledet meg over kveld før, overgikk den gleden jeg følte over denne sannhet, langt alt jeg følte da jeg mottok menneskers ære.

Også jeg er takknemlig for at Herren kjenner mitt navn, men det som er mer viktig, er at jeg i en alder av 33 år ble kjent med hans. Jeg er evig takknemlig for at Lynda, da to misjonærer spurte henne om hun kjente noen de kunne besøke, ikke var redd for å fornærme meg ved å gi dem mitt navn.

Jeg fikk en sikker tro på Frelseren ved å lese Mormons bok, som vitner om ham. Og da jeg ble kjent med Frelseren og sluttet meg til hans kirke, ble jeg et nytt menneske i ham.

Mitt liv forandret seg da, ved min dåp og bekreftelse, og det forandret seg igjen den strålende påskemorgenen da jeg mottok et vitnesbyrd om at vår himmelske Fader og Frelseren virkelig kjenner vårt navn. Jeg kan ikke fullt ut gi uttrykk for den glede det er å kjenne vår himmelske Fader og Frelseren – og vite at de kjenner meg.