Velg å vandre i lydighet

-Adle fornuftsvesener har sin egen handlefrihet, og etter sitt eget valg vil de bli frelst eller fordømt (DBY, 62).

Kan folket forstå at det faktisk er nødvendig at motsatte prinsipper plasseres foran dem, ellers ville denne tilstand ikke vært noen prøvestand, og vi ville ikke få noen anledning til å utøve den handlefrihet vi har fått? Kan de forstå at vi ikke kan få evig liv uten at vi virkelig kjenner og forstår ved egen erfaring prinsippet for godt og prinsippet for ondt, lyset og mørket, sannhet, dyd og hellighet - og også last, ugudelighet og fordervelse?

Mennesket kan frembringe og kontrollere sine egne handlinger, men det har ingen kontroll over resultatene av dem (DBY, 63).

Det finnes intet menneske på jorden som ikke har i seg evnen til å frelse eller tilintetgjøre seg selv, og det samme er tilfelle med nasjonene (DBY, 67).

Det finnes grenser for handlefrihet, og for alle ting og alle vesener, og vår handlefrihet må ikke krenke denne loven. Et menneske må velge liv eller død. [se Helaman 14:31], og hvis han velger død, vil han finne seg selv begrenset og at handlefriheten han har fått er så bundet at han ikke kan utøve den i strid med loven, uten å utsette seg for å bli rettet på og straffet av Den allmektige (DBY, 63).

Et menneske kan gi fra seg sin handlefrihet eller sin fødselsrett, slik som den fordums Esau gjorde, men når den er gitt bort, kan han ikke få den tilbake. Derfor er det best å være forsiktige og ikke forspille den handlefrihet vi har fått. Forskjellen mellom den rettskafne og synderen, evig liv eller død, lykke eller elendighet, er dette at for dem som opphøyes, finnes det ingen grenser for deres privilegier. Deres velsignelser fortsetter og det er ingen ende på deres riker, troner, fyrstedømmer, velde og herredømmer, men de forøkes gjennom hele evigheten, mens de som forkaster tilbudet, som forakter Herrens tilbudte barmhjertighet og forbereder seg til å bli fordrevet fra hans nærhet og bli djevlenes ledsagere, straks får sin handlefrihet avkortet, og det blir satt grenser for hva de kan gjøre (DBY, 63-64).

Herren tvinger ikke noen til å ta imot evangeliet, og jeg tror ikke han vil tvinge dem til å etterleve det etter at de har tatt imot det (DBY, 64).

Han har gitt dem anledning til selv å velge enten godt eller ondt, men resultatet av vårt valg ligger fremdeles hos ham (DBY, 62).

De evige lover hvorved han og alle andre eksisterer i gudenes evigheter, påbyr at skapningens samtykke må innhentes før Skaperen kan regjere fullkomment (DBY, 65).

Jeg kommer ikke til å tvinge noen mann eller kvinne til himmelen. Det er mange som tror at de vil kunne piske mennesker inn i himmelen, men det kan aldri skje, for intelligensen i oss er like uavhengig som gudene. Mennesker skal ikke tvinges, og alle menneskesjeler som er tvunget inn i himmelen av svovelpredikanter, får plass i øyet til en mygg (DBY, 64).

Du kan vite om du blir ledet rett eller feil like godt som du vet veien hjem, for ethvert prinsipp som Gud har åpenbart, bærer med seg en forsikring til menneskets sinn om at det er sant, og Gud gir ikke mennesket på jorden noe kall uten at det har med seg tegn på at det er ekte (DBY, 65).

Er det logisk at noen fratas sine rettigheter fordi han eller hun i sitt hjerte ønsker å gjøre Guds vilje? Må et menneske banne for å bevise at det har handlefrihet? Jeg påstår at det ikke er nødvendig, og heller ikke å stjele eller å gjøre noe galt. Jeg kan tilkjennegi for himmelen og for jordens innbyggere at jeg er født fri og har min frihet for Gud, engler og mennesker, når jeg kneler ned for å be, i hvertfall like mye som om jeg gikk ut og bannet. Jeg har rett til å sammenkalle min familie til bestemte tider for å be, og jeg tror dette viser at jeg har handlefrihet, like mye som om jeg stjal, bannet, løy eller drakk meg full (DBY, 65).

Blir vi slaver når vi viser slik streng lydighet? Nei, det er den eneste mulighet på jorden for dere og meg til å bli fri… Å si at jeg ikke har min frie vilje like mye når jeg ber som hvis jeg bannet, er et feilaktig prinsipp. … Den som viser streng lydighet mot himmelens krav, bruker sin frie vilje og utøver sin frihet like mye som om han var slave av sine lyster… Alt Herren krever av oss er streng overholdelse av livets lover. Alt Herren krever av sitt folk er streng overholdelse av våre egne pakter som vi har inngått med vår Gud, og det er å tjene ham av hele vårt hjerte (DBY, 225).

Lydighet er et av de tydeligste, mest dagligdagse og praktiske prinsipper som man kan tenke seg eller vet noe om (DBY, 220).

Velsignet er de som er lydige når Herren gir et direkte bud, men enda mer velsignet er de som er lydige uten et direkte bud (DBY, 220).

Hvis vi lytter til råd, blir vi det beste folk i verden. Vi vil bli som et sterkt lys på et fjell som ikke kan skjules, eller som et lys i en lysestake (DBY, 219).

Hvis dere ønsker å få og ha vår himmelske Faders gunst, så gjør hans vilje (DBY, 223).

Hvis vålt hjerte er fylt av sannhetens ånd, av Herrens ånd, skulle alle hans undersåtter, uansett hva de sanne ord fra himmelen er, når Gud taler, rope: «Halleluja, pris Herren! Vi er rede til å ta imot disse ord, for de er sanne» (DBY, 219).

Hvor jeg lengter etter å se brødrene, når de hører sannhetens ord utøst over dem, rede til å ta imot disse ord fordi de er i fullstendig i samsvar med hva de føler, og alle sjeler utbryte: «Disse ord smaker av Ånden som er i meg, de er min fiyd, min mat og mitt drikke. De er kilden med levende vann. Hvor de samsvarer med mine følelser, istedenfor å gå imot dem» (DBY, 219).

Hvis dere alltid kunne stoppe opp og si: Jeg har ikke noe råd til dere, jeg har ikke noe svar til dere om dette emne, for Ånden har ikke tilkjennegitt det, og være villige til å la alle i verden vite at dere ikke vet når dere ikke gjør det, vil dere bli vise langt raskere enn om dere gir råd etter egen bedømmelse, uten åpenbaringens ånd (DBY, 219).

Enhver i Guds rike ville gi det samme råd i forbindelse med hvert emne, hvis han venter til han har Herrens sinn angående det. Da ville alle ha ett ord og sinn, og alle mennesker ville se øye til øye (DBY, 219).

Dette folk må bli av ett hjeite og ett sinn. De må kjenne Guds vilje og gjøre den, for det er en ting å kjenne Guds vilje, og å få vår vilje, våre tilbøyeligheter underlagt det som vi forstår som Guds vilje, er noe annet (DBY, 221).

Om de siste-dagers-hellige som lytter til Herrens ord som gis dem angående deres politiske, sosiale og økonomiske virksomhet, sier jeg, og jeg sier det rett ut, at de vil få visdom som langt overgår visdommen til mørkets barn, eller denne verdens barn. Jeg vet dette fra den Herre Jesu Kristi åpenbaringer og på grunn av resultatene av mine egne handlinger. De som har lyttet til rådene de har fått i timelige saker, har uten unntak bedret sin stilling timelig og åndelig (DBY, 219-20).

Alle som oppnår evig liv og frelse, vil ikke få det på noen annen betingelse enn at de tror på Guds Sønn og etterlever de prinsipper han har fastsatt. Kan vi tenke ut noe annet middel eller noen annen plan for frelse? Det kan vi ikke (DBY, 223-24).

Den mest effektive måte å opprette himmelens religion på er å etterleve den fremfor å dø for den. Jeg tror jeg trygt kan si at det er mange av de siste-dagers-hellige som er mer villige til å dø før sin religion enn å etterleve den trofast. Intet større bevis kan fremføres for Gud, engler og mennesker enn at folk trofast etterlever sin religion, enn at de virkelig omvender seg fra sine synder, etterkommer loven om dåp til syndenes forlatelse og deretter fortsetter å gjøre rettferdige gjerninger dag for dag (DBY, 221).

Tror dere folk vil rette seg etter sannheten fordi den er sann, hvis de ikke elsker den? Nei, det vil de ikke. Man retter seg etter sannheten når man elsker den. Kun streng etterlevelse av sannheten vil gjøre folk i stand til å leve i Den allmektiges nærhet (DBY, 220).

Er det noen spesiell kunst å få dette folket til å bli lydig? Det er bare én. Hvis dere, Israels eldster, kan få kunsten å forkynne Den hellige ånd inn i folkets hjerter, vil dere ha et lydig folk. Dette er den eneste kunst som kreves. Lær folket sannheten, lær dem riktige prinsipper, vis dem hva som er det beste for dem, og tror dere ikke de vil følge den veien? Det vil de (DBY, 226).

De hellige som etterlever sin religion, vil bli opphøyet, for de vil aldri fornekte noen åpenbaring som Herren har gitt eller måtte komme til å gi, men når de får en læresetning som de ikke fullt ut kan forstå, kan de komme til å si: «Herren sender meg denne, og jeg ber om at han må fri meg fra og bevare meg mot å fornekte noe som kommer fra ham, og gi meg tålmodighet til å vente til jeg selv kan forstå det» (DBY, 224).

Slike mennesker vil aldri fornekte noe, men vil la emnene som de ikke forstår, ligge der til deres sinns øyne blir åpnet. Dette er den kurs som jeg uten unntak har fulgt, og hvis det har kommet noe som jeg ikke forsto, har jeg bedt til jeg kunne forstå det (DBY, 224).

Forkast ikke noe fordi det er nytt eller fremmed, og hån eller spott ikke det som kommer fra Herren, for gjør vi det, setter vi vår frelse i fare (DBY, 224).

Jeg tror det er et uutholdelig helvete for et folk, en familie eller en enkeltperson å strebe etter å ta tak i sannhet med én hånd og villfarelse med den andre, å hevde å vandre i lydighet mot Guds bud og samtidig i hjerte og handlinger blande seg med de ugudelige (DBY, 223).

Herren har sendt sine lover, bud og ordinanser til menneskenes barn, og krever at de skal følge dem strengt, og vi ønsker ikke å overtre disse lover, men å holde dem. Vi ønsker ikke å forandre hans ordinanser, men å holde dem i akt. Vi ønsker ikke å bryte den evige pakt, men holde den overfor våre fedre, overfor Jesus, overfor vår Fader i himmelen, overfor hellige engler, og å leve i overensstemmelse med dem (DBY, 220).

Hvordan kan vi vite at vi er lydige mot ham? Det er bare én metode hvorved vi kan vite det, og det er ved at Herrens ånds inspirasjon vitner for vår ånd at vi tilhører ham, at vi elsker ham og han elsker oss. Det er ved åpenbaringens ånd vi vet dette. Vi får intet vitnesbyrd inni oss selv uten åpenbaringens ånd. Vi får ikke noe ytre vitnesbyrd, kun ved å leve opp til ordinansene (DBY, 224).

Alt som er urent, må før eller senere gå til grunne, uansett om det finnes i troen og handlingene til en enkeltperson, en by, en nasjon eller myndigheter. Det rike, det fyrstedømme, den makt eller den person som ikke kontrolleres ved prinsipper som er rene og hellige, må til syvende og sist dø og gå til grunne (DBY, 227).

Når frelse gis meg, kan jeg forkaste den eller ta imot den. Når jeg tar imot den, går jeg underforstått med på å være lydig mot dens store opphavsmann og underkaste meg ham gjennom hele livet, og også dem som han utpeker til å undervise meg. Når jeg forkaster den, følger jeg min egen viljes krav fremfor min Skapers vilje (DBY, 390).

Gud har satt inn i oss en vilje, og vi skulle være tilfreds med å få den kontrollert av Den allmektiges vilje (DBY, 264).

Vi vil som et folk bli tuktet til vi fullt ut kan underkaste oss Herren og virkelig være hellige (DBY, 226).

Jeg vet at det er hardt å bli tuktet, for ingen tuktelse er til glede, men til sorg når den blir gitt [se Hebreerbrevet 12:11], men hvis en person vil ta imot tuktelsen og be om at Den hellige ånd må hvile på ham så han kan ha sannhetens ånd i sitt hjerte, og klynge seg til det som er behagelig for Herren, vil Herren gi ham nåde til å utholde tuktelsen, og han vil underkaste seg og ta imot den og vite at den er til beste for ham (DBY, 227).

• Hvorfor er det «faktisk … nødvendig at motsatte prinsipper plasseres foran» Guds barn og at de har «sin egen handlefrihet»?

• President Young forkynte at «mennesket kan frembringe og kontrollere sine egne handlinger, men det har ingen kontroll over resultatene av dem». (Se også L&p 101:78.) På hvilke måter krever enkelte mennesker valgfrihet samtidig som de forsøker å unngå konsekvensene av sine valg?

• Hvordan definerer president Young «forskjellen mellom den rettskafne og synderen»? Hvordan kan vi begrense eller beskjære vår handlefrihet? President Young forkynte at de «opphøyde» har «ingen grenser for [sine] privilegier». På hvilken måte øker streng lydighet faktisk vår frihet?

• Hvorfor vil ikke Gud «tvinge … noen til å ta imot evangeliet … [eller] til å etterleve det etter at de har tatt imot det»? (Se også L&p 88:22-25, 32.)

• Hvorfor understreker president Young at lydighet i like stor grad er en utøvelse av handlefrihet som ulydighet er? Hvorfor er «streng lydighet … den eneste mulighet på jorden for dere og meg til å bli fri»? (Se også Mosiah 2:22-24.)

• Hvorfor er lydighet «et av de tydeligste, mest dagligdagse og praktiske prinsipper»? Hvorfor gjør lydighet oss i stand til å «få og ha vår himmelske Faders gunst»?

• Hva vil det si å bli av «ett hjerte og ett sinn»? Hvordan hjelper lydighet oss å gjøre dette?

• Hva sier president Young er vår plikt når vi ikke forstår en læresetning eller åpenbaring? (Se også Predikantens bok 12:13, Johannes 7:17, Ether 12:6, L&p 11:20.)

• Hvordan kan vi vite at vi følger Guds vilje og hvordan kan vi kan lære bort lydighet?

• Hvordan kan vilje til å underlegge vår vilje Den allmektiges vilje hjelpe oss å bli mer som Frelseren? Hva betyr det å «fullt ut … underkaste [seg] Herren»?

• Å tukte er å rette på og rense. Hvorfor er det ofte så vanskelig å ta imot tuktelse? (Se også Hebreerbrevet 12:11.) Hva forkynte president Young om hvordan vi kan utholde tuktelse? Hva kan tuktelse føre til?