Bosetningen i vest

Jeg ønsker ikke at menneskene skal forstå det slik at jeg hadde noe å gjøre med at vi ble flyttet hit [til Saltsjødalen], Det var Den allmektiges forsyn, det var Guds kraft som utarbeidet frelse for dette folk. Jeg kunne aldri ha tenkt ut en slik plan (DBY, 480).

Jeg tenkte ikke ut den store plan da Herren åpnet veien for å sende dette folk til disse fjellene. Joseph tenkte på flyttingen i mange år før den fant sted, men han kunne ikke komme hit (DBY, 480).

På Josephs tid satt vi mange timer i strekk og snakket om nettopp dette landet. Joseph har ofte sagt: «Bare jeg hadde vært i Rocky Mountains med hundre trofaste menn. Da ville jeg vært lykkelig og ikke måttet be mobberne om nåde» (DBY, 480).

Vi bodde i Illinois fra 1839 til 1844, da lyktes det igjen [Kirkens fiender] å tenne forfølgelsens ånd mot Joseph og de siste-dagers-hellige. Forræderi, forræderi, forræderi, ropte de og kalte oss mordere, tyver, løgnere, horkarer og det verste folk på jorden… De tok Joseph og Hyrum, og for å garantere deres sikkerhet, ga guvernør Ford et løfte på vegne av delstaten Illinois. De ble satt i fengsel [i Carthage i Illinois], under påskudd av å skulle være trygge der, for mobben var rasende og voldelig. Guvernøren overlot dem i mobbens hender, og de gikk inn i fengslet og skjøt og drepte dem. John Taylor, som er sammen med oss i dag, var også i fengslet. Han ble også skutt og var sengeliggende i flere måneder etterpå. Etter at mobben hadde begått disse mordene, kom de over oss og brente våre hus og vårt korn. Når brødrene dro ut for å slukke ilden, lå mobben gjemt under gjerder, og i nattemørket skjøt de dem (DBY, 473).

I året 1845 sendte jeg brev til alle guvernører i delstater og territorier i unionen og ba dem om asyl for de siste-dagers-hellige innenfor deres grenser. De nektet oss dette privilegium, enten ved taus forakt eller ved direkte avslag i hvert enkelt tilfelle. De var alle enige om at vi ikke kunne komme innenfor grensene til deres territorium eller delstat (DBY, 474).

Tre medlemmer av kongressen kom [til Nauvoo] høsten 1845 og hadde en konferanse med De tolv og andre. De ønsket at vi skulle forlate De forente stater. Vi sa til dem at vi ville gjøre det. Vi hadde vært lenge nok sammen med dem. Vi gikk med på å forlate delstaten Illinois på grunn av de religiøse fordommer mot oss som gjorde at vi ikke fikk være i fred lenger. Disse menn sa at folket hadde fordommer mot oss. Stephen A. Douglas, en av de tre, hadde blitt kjent med oss. Han sa: «Jeg kjenner dere. Jeg kjenner Joseph Smith, han var en god mann,» og dette folk er et godt folk. Men fordommene til de … ugudelige er så sterke, sa han. «Mine herrer, dere kan ikke bli her og leve i fred.» Vi gikk med på å dra. Vi forlot Nauvoo i februar 1846 (DBY, 473).

Jeg dro over Mississippi-elven sammen med mine brødre uten på den tiden å vite hvor vi skulle hen, men med en fast overbevisning om at Herren hadde et godt sted for oss i fjellene, og at han ville lede oss direkte til det (DBY, 482).

Vi ble truet på alle kanter av de grusomme forfølgelsene fra våre inngrodde fiender. Hundrevis av familier, som hadde blitt tvunget fra sine hjem og til å etterlate seg alt de eide, vandret som landsforviste i den største fattigdom. (DBY, 482).

Vi flyttet, vi visste ikke hvor, bare at det var vår hensikt å dra utenfor våre fienders rekkevidde. Vi hadde ikke noe annet hjem enn våre vogner og telt, og ingen lagre av proviant og klær, men måtte tjene til det daglige brød ved å etterlate våre familier på isolerte steder der de kunne være trygge, og dra ut blant våre fiender og arbeide (DBY, 478).

Vi dro vestover, stoppet på steder og bygget bosetninger der vi [midlertidig] etterlot stakkarene som ikke greide å dra lenger sammen med kompaniet (DBY, 474).

Mens vi befant oss midt iblant indianere som ble sagt å være fiendtlige, ble 500 mann kalt til å dra til Mexico for å slåss [i Mexico-krigen, 1846-48] (DBY, 476).

Jeg dro selv, sammen med noen av mine brødre, mellom l600 og 3200 kilometer langs flere reiseruter. Vi stoppet ved hver liten leir og brukte vår innflytelse til å skaffe frivillige, og på den dag som var fastsatt til samling [16. juli 1846 i Council Bluffs i Iowa] var det nødvendige antall på plass, og alt dette ble gjort på ca. 20 dager fra anmodningen ble gjort kjent (DBY, 479).

Denne bataljonen begynte marsjen fra Fort Leavenworth via Santa Fe på den vanskelige ørkenruten og etablerte seg i den sydlige del av California, til glede for alle offiserer og menige som var lojale. Da de kom frem, befant general [Stephen W.] Kearny seg i en [vanskelig] stilling, og oberst P. St. George Cooke [bataljonens nye leder] marsjerte straks med bataljonen til assistanse og sa til ham: «Vi har nå guttene her som kan ordne alt.» Guttene i denne bataljonen gjorde trofast sin plikt. Jeg tenker aldri på den lille gruppen av menn uten at den neste tanke er: «Gud velsigne dem for evig og alltid.» Alt dette gjorde vi for å vise myndighetene at vi var lojale (DBY, 477).

Vår bataljon dro dit kamphandlingene foregikk, ikke i komfortable køyer på dampbåter, og heller ikke for noen måneders fravær, men til fots over 3 000 kilometer over veiløse ørkener og golde sletter og opplevde alle grader av savn, strabaser og lidelser de ca. to årene de var borte fra sine familier. Vår utfrielse ble igjen påvirket av inngripen fra det allvise vesen som kjenner enden fra begynnelsen (DBY, 479).

Under … vanskelige forhold ble det krevet av oss at vi fra våre leirer underveis skulle avstå 500 av våre beste menn og etterlate de gamle, de unge og kvinnene så de som ble igjen skulle støtte og ta seg av dem (DBY, 478).

De av oss som var igjen, arbeidet og skaffet alt vi trengte for å brødfø oss i villmarken. Vi måtte betale våre egne skolelærere, skaffe vårt eget brød og lage oss klær, eller gå uten, vi hadde ikke noe valg (DBY, 476).

Det var noen svært fattige, syke og gamle tilbake som igjen ble utsatt for mobbens vold. De ble pisket og slått og fikk sine hus brent (DBY, 473-74).

[Disse] brødre som oppholdt seg langs veien [ved elvebredden ovenfor Montrose i Iowa], slet seg gjennom fattigdom og nød. Ved en anledning, fikk jeg vite, ville de ha sultet ihjel hvis ikke Herren hadde sendt vaktler til dem. Disse fuglene fløy mot vognene, der de enten ble drept eller svimeslått, og brødrene og søstrene samlet dem sammen, og dermed fikk de mat for flere dager, til de dro ut i villmarken. [Brigham Young sendte unnsetningskompanier for å få disse hellige videre så de kunne slutte seg til slektninger og venner i leirer lengre frem på veien.] (DBY, 474.)

En del av tiden fulgte vi indianerstier, en del av tiden kjørte vi etter kompass. Da vi forlot Missouri-elven, fulgte vi Platte-lelven]. Og vi drepte klapperslanger i mengdevis enkelte steder, og vi lagde veier og bygde broer til ryggen verket. Der vi ikke kunne bygge broer over elvene, ferget vi vårt folk over (DBY, 480).

Da vi møtte herr Bridger [eieren av Fort Bridger i Wyoming] ved Big Sandy River [28. juni 1847], sa han: «Herr Young, jeg ville gitt tusen dollar hvis jeg visste at en maiskolbe kunne modnes i [disse fjellene].» Jeg svarte: «Vent 18 måneder og jeg skal vise deg mange av dem.» Sa jeg dette ut av kunnskap? Nei, det var min tro. Men vi fikk ikke den minste oppmuntring - fra sunn fornuft og alt vi kunne finne ut om dette landet - om dets ufruktbarhet, dets kulde og frost, som kunne gi oss tro på at vi kunne dyrke noe som helst… Vi hadde tro på at vi kunne dyrke korn. Gjorde det noen skade? Ikke i det hele tatt. Hva skulle det ha blitt av oss hvis vi ikke hadde hatt tro? Vi ville ha bukket under i vantro, sperret for enhver ressurs til underhold og ville aldri ha dyrket noe som helst (DBY, 481).

[Den 30. juni 1847], da pionerkompaniet kom til Green River [ca. 130 kilometer øst for Saltsjødalen], møtte vi Samuel Brannan og noen andre fra [San Francisco] California, og de ville at vi skulle dra dit. Jeg sa: «Drar vi til California, kan vi ikke bli der mer enn fem år, men slår vi oss ned i fjellene og kan dyrke våre egne poteter og spise dem, regner jeg med at vi kan bli her.» Vi sitter ennå på ryggen av dyret, der det er bein og sener, og vi har til hensikt å bli her, og hele helvete kan ikke gjøre noe med det (DBY, 475).

Sammen med andre kom jeg ut av det vi kalte Emigration Canyon. Vi dro over Big og Little Mountain og kom nedover dalen ca. en kilometer sydover herfra. [Orson Pratt og Erastus Snow kom til Saltsjødalen 21. juli 1847. Det første kompaniet og hovedkompaniet kom 22. juli. Siste kompani med Brigham Young, som led av en febersykdom, kom inn i dalen 24. juli.] Vi slo oss ned og vi så oss om, og til slutt kom vi og slo leir mellom de to grenene av City Creek. Den ene rant sydvestover og den andre vestover. Her plantet vi vårt banner i tempelkvartalet og kvartalet ovenfor. Her satte vi opp våre telt og bestemte oss for at her skulle vi stoppe og slå oss ned og bli værende (DBY, 474).

Vi kom hit, hvor vi fant noen … indianere, noen ulver og harer, og massevis av gresshopper. Men med hensyn til grønne trær eller frukttrær, eller noen grønn mark, så fant vi ikke noe slikt, med unntak av noen popler og piletrær langs bredden av City Creek. Nesten 2 000 kilometer bar vi alt vi hadde av proviant da vi kom hit. Da vi dro hjemmefra, tok vi med oss alt som ikke mobben stjal av hester, okser og kalver, og noen kvinner kjørte sine egne oksespann hit. Istedenfor 166 kilo brødmel da de startet fra Missouri-elven, var det ikke halvparten av dem som hadde halvparten så mye. Vi måtte ha med såkornet, jordbruksredskaper, kommoder, skrivebord, anretningsbord, sofaer, pianoer, store speil, fine stoler, tepper, fine skyfler og tenger og andre fine møbler, med alle stuemøbler, komfyrer osv., og dette måtte vi frakte, stablet sammen med noen kvinner og barn, hulter til bulter, med sprengte hester, … okser med bare tre ben og kuer med én spene. Dette var vårt eneste transportmiddel, og hadde vi ikke tatt våre egne eiendeler med oss på denne måten, ville vi ikke hatt dem, for det var ikke noe her (DBY, 480).

De hellige var fattige da de kom til denne dalen (DBY, 475).

De samlet noen hjorteskinn, antilopeskinn, saueskinn og bøffelskinn og sydde leggvarmere og mokasiner av dem, og pakket bøffelkappene rundt seg. Enkelte hadde ulltepper og andre ikke. Noen hadde skjorter, og jeg antar at noen ikke hadde det. En mann fortalte meg at han ikke hadde en eneste skjorte til seg eller familien (DBY, 475-76).

jeg våger å påstå at ikke én av fire i min familie hadde sko på bena da vi kom til denne dalen (DBY, 476).

Vi har tro, vi lever ved tro. Vi kom til disse fjellene ved tro. Jeg sier ofte, selv om uttrykket kanskje virker primitivt på enkelte, at vi kom hit nakne og barbent, og relativt sett er dette sant. (DBY, 481).

Vi ba for landet og innviet det og vannet, luften og alt forbundet med det til Herren, og himmelens gunst hvilte over landet og det ble produktivt, og i dag gir det oss beste sort korn, frukt og grønnsaker (DBY, 483).

Før de siste-dagers-hellige kom hit var det ikke en eneste av alle pelsjegere og oppdagelsesreisende som hadde reist hit, så langt som vi kunne finne ut, som trodde at en maiskolbe kunne bli moden i disse dalene. Vi vet at mais og hvete gir store avlinger her, og vi vet at vi har en ypperlig region for oppdrett av kveg, hester og alle slags husdyr som vi trenger (DBY, 485).

Det har aldri vært noe land, fra Adams tid og til nå, som har blitt mer velsignet enn dette landet har blitt velsignet av vår Fader i himmelen, og det vil enda bli velsignet mer og mer, hvis vi er trofaste og ydmyke og takknemlige overfor Gud for hveten og maisen, havren, frukten, grønnsakene, kveget og alt som han gir oss, og forsøker å bruke det til å bygge opp hans rike på jorden (DBY, 483).

Vi er pionerene i dette landet (DBY, 474).

Vi trykte de første avisene, bortsett fra to, anla de første frukthagene, dyrket den første hveten, drev de første skolene og gjorde de første forbedringer ved vår pionervirksomhet, i stor grad, mellom Mississippi-elven og Stillehavet, og hit kom vi til slutt, så vi om mulig ikke skulle være i veien for noen. Vi tenkte vi skulle dra så langt som mulig bort fra menneskene, vi ønsket å komme til et fremmed land, som Abraham, så vi kunne være et sted hvor vi ikke hele tiden kom i konflikt med noen (DBY, 476).

Vi vil at fremmede skal forstå at vi ikke kom hit av eget valg, men fordi vi ble tvunget til å dra et sted, og dette var det beste sted vi kunne finne. Det var umulig for noen å bo her uten å arbeide hardt og streve og kjempe mot elementene, men det var et førsteklasses sted å oppdra sistedagers- hellige, og vi vil bli velsignet ved å bo her, og vil endog gjøre det til en Edens have, og Herren, Den allmektige, vil beskytte sine hellige og forsvare og bevare dem hvis de gjør hans vilje. Det eneste jeg frykter for, er at vi ikke skal gjøre rett. Hvis vi gjør [rett], vil vi bli som en by som ligger på et fjell. Vårt lys vil ikke skjules (DBY, 474).

Det er bare syv år siden vi dro fra Nauvoo, og vi er nå rede til å bygge et nytt tempel. Jeg ser tilbake på vårt arbeid med glede. Her er hundretusener av mennesker som ikke har vært så privilegerte som enkelte av oss har vært. Spør dere hvilke privilegier? Det å få løpe spissrot og med nød og neppe slippe unna. De har ikke fått det privilegium å bli robbet og plyndret for sin eiendom, å befinne seg midt iblant mobber og død, slik som mange av oss har (DBY, 482).

Dere spør om vi skal bli i disse fjellene. Jeg svarer ja, så lenge som vi behager å gjøre Gud vår himmelske Faders vilje. Hvis vi behager å vende oss bort fra den Herre Jesu Kristi hellige bud, som det fordums Israel gjorde, og hver av oss går sin egen vei, skal vi bli adspredt og avkledd, drevet foran våre fiender og forfulgt, helt til vi lærer å huske Herren vår Gud og er villige til å vandre på hans veier (DBY, 483).

Mange vil kanskje spørre: «Hvor lenge skal vi bli her?» Vi skal bli her akkurat så lenge som vi bør. «Skal vi bli drevet ut når vi drar?» Hvis vi lever slik at vi er tilfreds med oss selv og ikke driver oss selv bort fra våre hjem, skal vi aldri bli drevet bort fra dem. Søk den beste visdom dere kan få, lær hvordan dere skal utnytte deres arbeidskraft, bygge gode hus, opparbeide fine gårder, plante eple- og pæretrær og andre frukttrær som vil blomstre her, også alperips- og bringebærbusker, plante jordbærhager og bygge opp og utsmykke en vakker by (DBY, 483-84).

Legg merke til våre bosetninger over 960 kilometer i disse fjellene, og legg deretter merke til reisen vi foretok for å komme hit, der vi bygde broer og anla veier over prærier, fjell og kløfter! Vi kom hit pengelense i gamle vogner, for våre venner … ba oss «ta med all proviant dere kan, for dere kan ikke få tak i mer! Ta med alt såkorn som dere kan, for dere kan ikke få noe der!» Dette gjorde vi, og i tillegg til alt dette har vi samlet alle de fattige som vi kunne, og Herren har plantet oss i disse dalene og lovet at han ville gjemme oss en kort tid inntil hans vrede og harme skulle gå over nasjonene. Vil vi sette vår lit til Herren? Ja (DBY, 475).

Ved himmelens gunst har vi blitt i stand til å overvinne alle disse vanskelighetene og kan samles her i dag i disse fjells kammer, der det ikke er noen som skremmer oss, langt fra våre forfølgere, langt fra den gamle verdens tummel og forvirring (DBY, 482).

• Hvem tilla president Young anerkjennelse for planen om å flytte de hellige til Rocky Mountains og Saltsjødalen?

• Hvilke omstendigheter påskyndet de helliges forvisning fra Illinois? Hvordan kunne president Young vite hvor han skulle føre de hellige?

• Hvorfor oppmuntret Kirkens ledere 500 frivillige til å slutte seg til mormon-bataljonen og forlate sine familier på et slikt kritisk tidspunkt under flyttingen vestover?

• Mormon-bataljonen måtte aldri kjempe i krigen, for slaget var over da de kom frem til sitt bestemmelsessted. Hva led de hellige på grunn av myndighetenes krav om en bataljon? Tror dere det var viktig for dem å gi dette offer? Hvilket utbytte ga denne erfaringen?

• Hvordan lindret Herren de helliges sult for en tid? Hvordan har Herren hjulpet dere i vanskelige tider?

• Lære og pakter 136 inneholder «Herrens ord og vilje angående Israels leir på deres vandring mot Vesten» (vers 1). Denne åpenbaringen ble gitt til president Young i Winter Quarters 14. januar 1847. Hvilke andre råd, i tillegg til organiseringen som beskrives i dette kapitlet, ble gitt de hellige på vei vestover?

• Hvilken bekymring ga Jim Bridger uttiykk for overfor president Young? Hva var grunnlaget for president Youngs fyndige svar til herr Bridger?

• Hvorfor valgte president Young å bli i Rocky Mountains istedenfor å fortsette til California?

• På hvilke måter søkte de hellige å finne løsninger på sin fattigdom?

• President Young sa: «Det har aldri vært noe land, fra Adams tid og til nå, som har blitt mer velsignet enn dette land har blitt velsignet av vår Fader i himmelen.» Flva kreves av de hellige uansett hvor de bor for å sikre at disse velsignelser fortsetter? Hva vil det si å leve ved tro? Hva kan vi gjøre for mer fullstendig å leve ved tro på Jesus Kristus?

• Hva utrettet de hellige som pionerer i Rocky Mountains? Hva kan dere gjøre for å bygge opp Kirken der dere bor?

• President Young kom med denne uvanlige uttalelsen: «Her er hundretusener av mennesker som ikke har vært så privilegert som enkelte av oss har vært… De har ikke fått det privilegium å bli robbet og plyndret for sin eiendom, å befinne seg midt iblant mobber og død, slik som mange av oss har.» Hva tror dere han mente? Hvorfor var Saltsjødalen «et førsteklasses sted å oppdra siste-dagers-hellige»? Hvordan har vanskeligheter blitt til velsignelse for dere? Hva kan vi gjøre for å snu selv den mest utfordrende prøvelse til en sjanse til å vokse?