Takknemlighet brolegger veien til “nådens trone”

Før jeg ble kalt som områdesytti, opplevde jeg en av de mest utfordrende fasene av min trosreise. Økonomiske vanskeligheter gjorde oss ute av stand til å kjøpe mat, noe som førte til salg av alle våre eiendeler. Å bivåne min hustru ta avskjed med kjære minner etter hennes bestemor og mor var spesielt gripende. Siden bilen var tom for drivstoff, gikk jeg gjennom byen vår og lette etter en pantelåner.

Mens jeg gikk, mintes jeg en samtale med en veldig god venn som selv gjennomgikk store utfordringer. I mitt forsøk på å hjelpe, rådet jeg ham til å utvikle takknemlighet. Svaret hans gjorde inntrykk på meg: “For at jeg skal være takknemlig, må jeg tenke på noen som opplever større vanskeligheter enn meg! Det er veldig vanskelig å finne en slik person.” Jeg kjente meg veldig igjen i det han sa, og følte meg følelsesmessig fanget mellom min hustrus lidelse og mine barns tristhet. Til tross for at jeg hadde satt min lit til Frelseren. Han hadde fortalt meg: “Du er min”¹. Han hadde utvalgt meg med sine løfter om å gjøre meg til “hans eiendomsfolk”² og “sette [meg] høyt over alle folk han har skapt”³. Jeg hadde trofast praktisert overholdelse av tiende, faste, bønn og tempelarbeid, men de lovede “himmelens luker”⁴ forble lukket og jeg følte meg forlatt.

I stunder med intense plager, begynte jeg vanen med å stille Den allmektige to grunnleggende spørsmål: “O Herre, hva ønsker du at jeg skal gjøre? Hva ønsker du at jeg skal lære?” Nesten umiddelbart dukket det opp en tanke: “Og det skjedde at han bygget et alter av stener, ofret til Herren og takket Herren vår Gud.”⁵ Dette førte til en overveielse av Lehis vanskelige situasjon som, ikke på grunn av sine egne feil, ble tvunget til å forlate sitt hjem, og etterlot seg sine eiendeler, herunder “sitt hus og sitt arveland, sitt gull og sølv og sine kostelige ting, og han tok ikke noe med seg.”⁶ Etter å ha tilbragt hele sitt liv i Jerusalem og etterlatt seg livslange drømmer og fruktene av sitt arbeid, sto Lehi overfor en tilsynelatende uoverstigelig utfordring. Likevel var takknemlighetens prinsipp det han etterlevde og søkte frelse gjennom. “Store og vidunderlige er dine gjerninger, Herre, allmektige Gud!”⁷

For Lehi var ikke takknemlighet betinget av omstendighetene. Det var en avgjørelse med et konkret fokus: Jesus Kristus. Jeg oppdaget med takknemlighet at “farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.”⁸ Midt i mine egne prøvelser innarbeidet jeg vanen med å daglig bygge altere av takknemlighet gjennom bønn. Målet mitt var å være takknemlig uten å sammenligne, ha forventninger, eller avhengighet av ytre omstendigheter – en dyptgripende endring av perspektiv.

I begynnelsen av hver bønn rettet jeg bevisst mine tanker til min Frelsers liv og misjon. Prosessen var transformerende. Jo mer oppriktig jeg uttrykte takknemlighet, desto mer vitnet Ånden om sannheten i barmhjertighet og nåde. Ved denne praksisen fikk jeg et vitnesbyrd om “hensikten med [min Frelsers] siste offer”⁹ og at hans “indre er fylt av medlidenhet med (oss)”¹⁰.

Han kjente meg fullkomment i sitt barmhjertighets indre. Da min takknemlighet kom til uttrykk, ble min tro dypere og min sjel frydet seg. Jeg begynte å forstå at disse daglige altere av takknemlighet brolegger veien til “nådens trone”¹¹. I dagene som fulgte ble vi velsignet både materielt og åndelig. Men, med alt jeg har vært gjennom, ville jeg ikke ønske å bytte plass med noen konge. Mine prøvelser førte meg nærmere, og til å kjenne min Frelser Jesus Kristus. Han lever!