En mektig forandring i hjertet:

Fredag 28. oktober 1588, etter å ha mistet roret og utelukkende blitt styrt av årer, kolliderte skipet La Girona, som tilhørte den store spanske armadaen, med klippene på Lacada Point i Nord-Irland.¹

Skipet kantret. En av de skipbrudne som strevde med å overleve, hadde på seg en gullring som ble gitt ham noen måneder tidligere av hans hustru med inskripsjonen: “Jeg har ikke mer å gi deg.”²

“Jeg har ikke mer å gi deg” – en setning og en ring med en hånd som holder et hjerte, et uttrykk for kjærlighet fra en hustru til sin ektemann.

Da jeg leste denne historien, gjorde den et dypt inntrykk på meg, og jeg tenkte på Frelserens anmodning: “Og som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd.”³

Jeg tenkte også på folkets reaksjon på kong Benjamins ord: “Ja, vi tror alle de ord som du har talt til oss … som har bevirket en stor forandring i oss – eller i våre hjerter – så vi ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt.”⁴

La meg fortelle dere en opplevelse jeg hadde da jeg var 12 år gammel. Effekten av den har vart til denne dag.

Mor sa: “Eduardo, skynd deg. Vi kommer for sent til kirkens møter.”

“Mamma, jeg skal være sammen med pappa i dag,” svarte jeg.

“Er du sikker? Du må delta på prestedømsmøtet,” sa hun.

Jeg svarte: “Stakkars pappa! Han kommer til å bli overlatt til deg selv. Jeg skal være sammen med ham i dag.”

Pappa var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Min mor og mine søstre gikk på søndagsmøter. Så jeg gikk til pappa på verkstedet hans, hvor han likte å være på søndager, og som jeg hadde sagt til mor. Jeg var der en stund, det vil si noen minutter sammen med ham, og så spurte jeg: “Pappa, er alt i orden?”

Han holdt på med hobbyen sin som var å reparere radioer og klokker, og han bare smilte til meg.

Så sa jeg: “Jeg skal gå og leke med vennene mine.”

Uten å se opp, sa pappa til meg: “Det er søndag i dag. Skal du ikke gå i kirken?”

“Jo, men i dag sa jeg til mamma at jeg ikke skulle,” svarte jeg. Pappa fortsatte med sitt, og for meg var det tillatelse til å dra.

Den formiddagen skulle det være en viktig fotballkamp, og vennene mine hadde sagt at jeg ikke måtte gå glipp av den, fordi vi måtte vinne denne kampen.

Min utfordring var at jeg måtte gå forbi kirkebygningen for å komme til fotballbanen.

Bestemt løp jeg mot fotballbanen og stoppet foran den store snublestenen, kirkebygningen. Jeg løp til fortauet på den andre siden hvor det var noen store trær, og jeg bestemte meg for å løpe mellom dem slik at ingen ville se meg siden det var på den tiden medlemmene kom til møtene.

Jeg kom akkurat i tide til begynnelsen av kampen. Jeg kunne spille og dra hjem før mor kom hjem.

Alt hadde gått bra. Laget vårt hadde vunnet, og jeg var begeistret. Men denne godt utførte avstikkeren gikk ikke ubemerket hen av diakonenes quorumsveileder.

Bror Félix Espinoza hadde sett meg løpe raskt fra tre til tre der jeg prøvde å ikke bli oppdaget.

I begynnelsen av uken kom bror Espinoza hjem til meg og ba om å få snakke med meg. Han sa ingenting om det han hadde sett på søndag, og spurte meg heller ikke hvorfor jeg hadde uteblitt fra møtet mitt.

Han bare ga meg en leksjonsbok og sa:“Jeg vil du skal undervise prestedømsklassen på søndag. Jeg har markert leksjonen for deg. Den er ikke så vanskelig. Jeg vil at du skal lese den, og jeg kommer innom om to dager for å hjelpe deg med forberedelsen til leksjonen.” Etter å ha sagt dette, ga han meg leksjonsboken og gikk.

Jeg ønsket ikke å undervise klassen, men jeg kunne ikke få meg til å si nei. Den søndagen hadde jeg planlagt å være sammen med min far igjen, det vil si at det skulle spilles en annen viktig fotballkamp.

Bror Espinoza var en person som unge mennesker beundret.⁵ Han hadde funnet det gjengitte evangelium og forandret sitt liv, eller med andre ord, sitt hjerte.

Da lørdag ettermiddag kom, tenkte jeg: “Kanskje jeg blir syk i morgen, og slipper å gå i kirken.” Det var ikke fotballkampen som bekymret meg lenger. Det var klassen jeg måtte undervise, spesielt leksjonen om sabbatsdagen.

Søndagen kom, og jeg våknet friskere enn noensinne. Jeg hadde ingen unnskyldning – ingen mulighet til å flykte.

Det var første gang jeg holdt en leksjon, men bror Espinoza var der ved min side, og det var den dagen jeg fikk en mektig forandring i hjertet.

Fra da av begynte jeg å holde sabbatsdagen hellig, og med tiden, med president Russell M. Nelsons ord, har sabbatsdagen blitt en lyst.⁶

“Herre, jeg gir deg alt; jeg har ikke mer å gi deg.”

Hvordan kan vi oppnå denne mektige forandringen i hjertet? Den innledes og finner til slutt sted

1. Når vi studerer Skriftene for å tilegne oss kunnskapen som vil styrke vår tro på Jesus Kristus, som vil skape et ønske om forandring.⁷

2. Når vi fremelsker dette ønsket ved bønn og faste.⁸

3. Når vi handler ifølge ordet vi har studert eller mottatt, og vi inngår en pakt om å overgi vårt hjerte til Ham, akkurat som med kong Benjamins folk.⁹

Hvordan vet vi at vårt hjerte forandrer seg?¹⁰

1. Når vi ønsker å behage Gud i alle ting.¹¹

2. Når vi behandler andre med kjærlighet, respekt og omtanke.¹²

3. Når vi ser at Kristi egenskaper blir en del av vår karakter.¹³

4. Når vi føler Den hellige ånds veiledning stadig oftere.¹⁴

5. Når vi holder et bud som har vært vanskelig for oss å adlyde og deretter fortsette å etterleve det.¹⁵

Når vi lytter omhyggelig til våre lederes råd og med glede bestemmer oss for å følge dem, har vi ikke da opplevd en mektig forandring i hjertet?

“Herre, jeg gir deg alt; jeg har ikke mer å gi deg.”

Hvordan opprettholder vi den mektige forandringen?

1. Når vi tar del i nadverden hver uke og fornyer pakten om å påta oss Kristi navn, alltid minnes ham og holde hans bud.¹⁶

2. Når vi vender vårt liv mot tempelet.¹⁷ Regelmessig tilstedeværelse i tempelet vil hjelpe oss å opprettholde et nytt og fornyet hjerte når vi deltar i ordinansene.

3. Når vi har kjærlighet til og tjener vår neste ved hjelp av omsorgsaktiviteter og misjonærarbeid.¹⁸

Så, til vår store glede, blir denne indre forandring styrket og sprer seg til den er rik på gode gjerninger.¹⁹

Denne mektige forandringen i hjertet gir oss en følelse av frihet, tillit og fred.²⁰

Denne forandringen i hjertet er ikke en hendelse. Det kreves tro, omvendelse og konstant åndelig arbeid for at den skal skje. Den begynner når vi ønsker å underkaste oss Herrens vilje, og den materialiserer seg når vi inngår og holder pakter med ham.

Denne individuelle handlingen har en positiv innvirkning både på oss og på menneskene rundt oss.

Med president Russell M. Nelsons ord: “Forestill deg hvor raskt de ødeleggende konfliktene over hele verden – og de i vårt eget liv – ville bli løst hvis vi alle valgte å følge Jesus Kristus og gi akt på hans læresetninger.”²¹ Denne handlingen med å følge Frelserens læresetninger fører til en mektig forandring i hjertet.

Kjære brødre og søstre, unge og barn, når vi deltar på konferansen denne helgen, la våre profeters ord, som vil komme fra Herren, komme inn i vårt hjerte slik at vi kan oppleve en mektig forandring.

For dem som ennå ikke har sluttet seg til Herrens gjenopprettede kirke, oppfordrer jeg dere til å lytte til misjonærene med et oppriktig ønske om å få vite hva Gud forventer av dere og oppleve denne indre forvandlingen.²²

I dag er dagen til å bestemme seg for å følge Herren Jesus Kristus. “Herre, jeg gir deg mitt hjerte; jeg har ikke mer å gi deg.”

Akkurat slik ringen ble gjenfunnet fra forliset, blir vi, når vi gir vårt hjerte til Gud, reddet fra dette livs stormende hav, og i prosessen blir vi lutret og renset gjennom Kristi forsoning og blir “Kristi barn”, åndelig “født av ham”.²³ Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.