For så har Gud elsket oss

“For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Johannes 3:16). Første gang jeg la merke til dette verset, var jeg ikke i kirken eller på familiens hjemmeaften. Jeg så et idrettsarrangement på TV. Uansett hvilken stasjon jeg så på, og uansett hvilken kamp det var, holdt minst én person et skilt hvor det sto “Johannes 3:16”.

Jeg har blitt like glad i vers 17: “For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”

Gud sendte Jesus Kristus, sin eneste Sønn i kjødet, for å legge ned sitt liv for hver og en av oss. Dette gjorde han fordi han elsker oss og utarbeidet en plan for hver enkelt av oss om å vende hjem til ham.

Men dette er ikke en generell, bred eller tilfeldig plan. Den er personlig, fremsatt av en kjærlig himmelsk Fader, som kjenner vårt hjerte, vårt navn og det han trenger at vi gjør. Hvorfor tror vi det? Fordi vi lærer det i de hellige skrifter.

Moses hørte gjentatte ganger vår himmelske Fader uttale ordene “Moses, min sønn” (se Moses 1:6; se også vers 7, 40). Abraham fikk vite at han var et Guds barn, utvalgt til sin misjon allerede før han ble født (se Abraham 3:12, 23). Ved Guds hånd ble Ester satt i en innflytelsesposisjon for å redde sitt folk (se Ester 4). Og Gud stolte på at en ung kvinne, en tjener, skulle vitne om en levende profet slik at Na’aman kunne bli helbredet (se 2 Kongebok 5:1–15).

Jeg er spesielt glad i den gode mannen, kort av vekst, som klatret opp i et tre for å se Jesus. Frelseren visste at han var der, stoppet, så opp i grenene og uttalte disse ordene: “Sakkeus … kom ned” (Lukas 19:5). Og vi kan ikke glemme den 14‑åringen som gikk inn i et skogholt og lærte hvor personlig planen egentlig er: “[Joseph,] dette er min elskede Sønn. Hør ham!” (Joseph Smith – Historie 1:17).

Brødre og søstre, vi er i sentrum av vår himmelske Faders plan og grunnen til vår Frelsers misjon. Hver enkelt av oss, hver for oss, er deres gjerning og deres herlighet.

For meg har ingen bok med hellig skrift illustrert dette tydeligere enn mitt studium av Det gamle testamente har. I kapittel etter kapittel finner vi eksempler på hvordan vår himmelske Fader og Jehova er nært involvert i vårt liv.

Vi har nylig studert om Josef, Jakobs elskede sønn. Fra sin ungdom var Josef rikt begunstiget av Herren, men han opplevde store prøvelser på grunn av sine brødre. For to uker siden ble mange av oss rørt over hvordan Josef tilga brødrene sine. I Kom, følg med meg leser vi: “Josefs liv har mange paralleller til Jesu Kristi liv. Selv om våre synder forårsaket stor lidelse, tilbyr Frelseren tilgivelse og befrir oss alle fra en skjebne som er langt verre enn hungersnød. Enten vi trenger å motta eller gi tilgivelse – på et eller annet tidspunkt må vi alle gjøre begge deler – minner Josefs eksempel oss om Frelseren, den sanne kilde til helbredelse og forsoning.”¹

En lærdom jeg liker i denne beretningen kommer fra Josefs bror Juda, som spilte en rolle i Guds personlige plan for Josef. Da Josef ble forrådt av sine brødre, overtalte Juda dem til ikke å ta Josefs liv, men å selge ham som slave (se 1 Mosebok 37:26–27).

Mange år senere måtte Juda og brødrene hans ta sin yngste bror Benjamin med til Egypt. I utgangspunktet motsatte faren seg dette. Men Juda ga Jakob et løfte – han skulle bringe Benjamin hjem.

I Egypt ble Judas løfte satt på prøve. Unge Benjamin ble feilaktig anklaget for en forbrytelse. Juda, tro mot sitt løfte, tilbød seg å bli fengslet i Benjamins sted. “For,” sa han, “hvordan skulle jeg kunne dra hjem til min far uten at gutten er med meg?” (se 1 Mosebok 44:33–34). Juda var fast bestemt på å holde sitt løfte og bringe Benjamin trygt tilbake. Føler du noen ganger for andre slik Juda følte for Benjamin?

Er ikke dette hva foreldre føler for sine barn? Hva misjonærer føler for dem de tjener? Hva Primær- og ungdomsledere føler for dem de underviser og er glad i?

Uansett hvem du er eller dine nåværende omstendigheter, er det noen som føler akkurat dette for deg. Noen ønsker å vende tilbake til vår himmelske Fader sammen med deg.

Jeg er takknemlig for dem som aldri gir opp, som fortsetter å utøse sin sjel i bønn for oss, og som fortsetter å undervise og hjelpe oss å bli skikket til å vende hjem til vår Fader i himmelen.

Nylig tilbragte en kjær venn 233 dager på sykehuset med covid-19. I løpet av denne tiden fikk han besøk av sin avdøde far som ba om å få gi et budskap til sine barnebarn. Selv fra den andre siden av sløret ønsket denne gode bestefaren å hjelpe sine barnebarn å vende tilbake til sitt himmelske hjem.

I økende grad husker Kristi disipler “Benjaminer” i sitt liv. Over hele verden har de hørt det tydelige kallet fra Guds levende profet, president Russell M. Nelson. Unge menn og unge kvinner deltar i Herrens ungdomsbataljon. Enkeltpersoner og familier rekker ut en hånd i en ånd av omsorgstjeneste – idet de viser kjærlighet, deler og inviterer venner og naboer til å komme til Kristus. Ungdom og voksne minnes og arbeider med flid for å holde sine pakter – fylle Guds templer, finne navn på avdøde familiemedlemmer og motta ordinanser på deres vegne.

Hvorfor omfatter vår himmelske Faders personlige plan for oss å hjelpe andre å vende tilbake til ham? Fordi det er slik vi blir som Jesus Kristus. Til syvende og sist lærer beretningen om Juda og Benjamin oss om Frelserens offer for oss. Gjennom sin forsoning ga han sitt liv for å bringe oss hjem. Judas ord uttrykker Frelserens kjærlighet: “Hvordan skulle jeg kunne dra hjem til min far uten at [du] er med meg?” Som Israels innsamlere kan det også være våre ord.

Det gamle testamente er fullt av mirakler og milde barmhjertigheter som er kjennetegnet på vår himmelske Faders plan. I 2 Kongebok 4 brukes uttrykket “en dag” tre ganger og understreker for meg at viktige hendelser skjer i henhold til Guds tidsplan, og ingen detaljer er for små for ham.

Min nye venn Paul vitner om denne sannheten. Paul vokste opp i et hjem der det noen ganger var vold og alltid intoleranse med hensyn til religion. Mens han studerte på en militærbase i Tyskland, la han merke til to søstre som syntes å ha et åndelig lys. Da han spurte hvorfor de var annerledes svarte de at de tilhørte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Snart begynte Paul å møte misjonærene og ble invitert til kirken. Søndagen etter, da han gikk av bussen, la han merke til to menn kledd i hvite skjorter og slips. Han spurte dem om de var eldster i Kirken. De svarte ja, så Paul fulgte dem.

Under møtet pekte en predikant på folket i forsamlingen og innbød dem til å vitne. På slutten av hvert vitnesbyrd ga en trommeslager en trommevirvel, og forsamlingen ropte: “Amen.”

Da predikanten pekte på Paul, reiste han seg og sa: “Jeg vet Joseph Smith var en profet, og Mormons bok er sann.” Det kom ingen trommevirvel eller amen. Paul innså til slutt at han hadde dratt til feil kirke. Snart fant Paul veien til rett sted og ble døpt.

Den dagen Paul ble døpt, sa et medlem han ikke kjente til ham: “Du reddet livet mitt.” Noen uker tidligere hadde denne mannen bestemt seg for å se etter en annen kirke og deltok i en tjeneste med trommer og amen. Da mannen hørte Paul bære sitt vitnesbyrd om Joseph Smith og Mormons bok, innså han at Gud kjente ham, kjente hans kamper og hadde en plan for ham. For både Paul og mannen skjedde det på “en dag”, ja!

Vi vet også at vår himmelske Fader har en personlig plan for lykke for hver enkelt av oss. Fordi Gud sendte sin elskede Sønn for oss, vil miraklene vi trenger, finne sted på “en dag” som er nødvendig for at hans plan skal bli oppfylt.

Jeg vitner om at i år kan vi lære mer om Guds plan for oss i Det gamle testamente. Denne hellige boken underviser profeters rolle i usikre tider og om Guds hånd i en verden som var forvirret og ofte stridslysten. Det handler også om ydmyke troende som trofast så frem til vår Frelsers komme, akkurat slik vi ser frem til og forbereder oss til hans annet komme – hans lenge profeterte, strålende tilbakekomst.

Inntil den dag ser vi kanskje ikke, med våre naturlige øyne, Guds plan for alle aspekter av vårt liv (se Lære og pakter 58:3). Men vi kan huske Nephis reaksjon da han sto overfor noe han ikke forsto: Selv om han ikke visste hva alle ting betydde, visste han at Gud elsker sine barn (se 1 Nephi 11:17).

Dette er mitt vitnesbyrd denne vakre sabbatsmorgenen. Måtte vi skrive det på vårt hjerte og la det fylle vår sjel med fred, håp og evig glede: Gud elsket oss så høyt at han sendte sin enbårne Sønn – ikke for å fordømme oss, men for å frelse oss. I Jesu Kristi navn. Amen.