I ærefrykt for Kristus og hans evangelium

Jeg har en kjær venn som er en fremragende, pensjonert universitetsprofessor, en produktiv forfatter og fremfor alt en engasjert Jesu Kristi disippel. Han har besøkt Det hellige land mange ganger for å delta på konferanser, drive akademisk forskning og lede omvisninger. Ifølge ham, undrer han seg hver gang han besøker landet der Jesus vandret, fordi han utvilsomt lærer noe nytt, forbløffende og fascinerende om Frelseren, hans jordiske virke og hans kjære hjemland. Ærefrykten min venn viser når han snakker om alt han lærer i Det hellige land, er smittsom, og denne forundringen har vært grunnleggende i hans store prestasjoner og akademiske sysler.

Når jeg har lyttet til hans opplevelser og følt hans entusiasme, har jeg reflektert over hvor mye mer åndelig undring, så og si, vi kan og burde føle for Jesu Kristi evangelium og den forskjell det kan utgjøre i vårt disippelskap og på vår reise mot evig liv. Den undring jeg omtaler, er følelsen av ærefrykt eller forundring som er felles for alle som helhjertet sentrerer sitt liv om Frelseren og hans læresetninger og ydmykt anerkjenner hans nærvær i sitt liv. En slik følelse av undring, inspirert av Den hellige ånds innflytelse, stimulerer entusiasmen til med glede å etterleve Kristi lære.¹

Skriftene inneholder flere eksempler på hvordan denne følelsen tilkjennegis. Profeten Jesaja uttrykte for eksempel dybden av sin takknemlighet for Herren gjennom sin glede i ham.² De som hørte Jesus forkynne i synagogen i Kapernaum, ble forbauset over hans lære og den styrke han underviste med.³ Det var den samme følelsen som gjennomtrengte ethvert fiber av unge Joseph Smiths hjerte da han leste fra Bibelen, i første kapittel av Jakobs brev, som ledet ham til å søke visdom fra Gud.⁴

Mine brødre og søstre, når vi virkelig har ærefrykt for Jesus Kristus og hans evangelium, er vi lykkeligere, vi har større entusiasme for Guds verk, og vi anerkjenner Herrens hånd i alle ting. I tillegg er vårt studium av Guds ord mer meningsfylt. Våre bønner er mer bevisste. Vår gudsdyrkelse er mer ærbødig og vår tjeneste i Guds rike er mer flittig. Alle disse handlingene medvirker til at Den hellige ånds innflytelse er hyppigere i vårt liv.⁵ Derfor vil vårt vitnesbyrd om Frelseren og hans evangelium bli styrket, vi vil holde Kristus levende i oss⁶ og vi vil leve vårt liv “rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen … rike på takk.”⁷ Når vi lever på denne måten, blir vi mer åndelig robuste og beskyttet mot å falle i den åndelige apatiens felle.

En slik apati kjennetegnes ved gradvis tap av vår begeistring for å engasjere oss fullt ut i Herrens evangelium. Det begynner vanligvis når vi føler at vi allerede har oppnådd all nødvendig kunnskap og alle velsignelser for lykke i dette livet. Denne selvtilfredsheten får oss derfor til å ta evangeliets gaver for gitt, og fra da av risikerer vi å forsømme både vår regelmessige fordypning i det viktigste i Jesu Kristi evangelium⁸ og paktene vi har inngått. Følgelig distanserer vi oss gradvis fra Herren, svekker vår evne til å “høre ham”,⁹ og blir likegyldige og ufølsomme for storheten i hans verk. Tvil med hensyn til de sannheter vi allerede har mottatt, kan komme inn i vårt sinn og hjerte, og gjør oss sårbare for fiendens fristelser.¹⁰

Pastor Aiden Wilson Tozer, en anerkjent forfatter og tapper kristen, skrev: “Selvtilfredshet er en dødelig fiende av all åndelig vekst.”¹¹ Var ikke dette nøyaktig det som skjedde med Nephis folk kort tid etter Kristi fødsel? De “ble stadig mindre forbauset over et tegn eller et under fra himmelen … og begynte å tvile på alt de hadde hørt og sett.” Slik “forblindet [Satan] deres øyne og villedet dem til å tro at læren om Kristus var noe tåpelig og meningsløst.”¹²

Mine kjære brødre og søstre, i sin fullkomne og uendelige kjærlighet og kunnskap om vår menneskelige natur,¹³ har Frelseren gjort det mulig for oss å unngå å falle i den åndelige apatiens felle. Frelserens innbydelse gir oss et bredere perspektiv, spesielt med tanke på den komplekse verden vi lever i: “Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg.”¹⁴ Når vi tar imot Frelserens innbydelse, viser vi vår ydmykhet, vårt ønske om å være lærevillig og vårt håp om å bli ham mer lik.¹⁵ Denne innbydelsen innbefatter også å tjene ham og yte tjeneste til Guds barn “av hele [vårt] hjerte, og av all makt, sinn og styrke.”¹⁶ Sentralt i vår innsats på denne reisen står naturligvis de to store bud: å elske Herren vår Gud og elske vår neste som oss selv.¹⁷

Denne oppførselen er en del av Jesu guddommelige karakter og var tydelig i alt han gjorde under sitt jordiske virke.¹⁸ Derfor, når vi bevisst og virkelig vier oss til å se hen til ham og lære av hans fullkomne eksempel,¹⁹ blir vi bedre kjent med ham. Vi vokser i entusiasme og ønske om å innlemme i vårt liv den ultimate norm for hvordan vi skulle leve, det eksempel vi skulle sette og budene vi skulle følge. Vi får også ytterligere forståelse, visdom, guddommelig karakter og nåde overfor Gud og vår neste.²⁰ Jeg kan forsikre dere om at vår evne til å føle Frelserens innflytelse og kjærlighet vil bli forsterket i vårt liv. Det vil foredle vår tro, vårt ønske om å handle rettferdig og vi vil få større motivasjon til å tjene ham og andre.²¹ I tillegg vil vår takknemlighet for velsignelsene og utfordringene vi opplever i jordelivet, bli styrket og bli en del av vår sanne tilbedelse.²²

Mine kjære venner, alle disse tingene styrker vår åndelige undring angående evangeliet og beveger oss til å holde paktene vi inngår med Herren med glede – selv midt i prøvelsene og utfordringene vi opplever. For at disse tingene skal skje, må vi naturligvis fordype oss i Frelserens læresetninger med tro og ærlig hensikt,²³ og strebe etter å innlemme hans egenskaper i vår måte å være på.²⁴ I tillegg må vi komme nærmere ham gjennom vår omvendelse,²⁵ søke hans tilgivelse og hans forløsende kraft i vårt liv og holde hans bud. Herren selv lovet at han ville veilede oss hvis vi ville stole på ham av hele vårt hjerte, anerkjenne ham på alle våre veier og ikke stole på vår egen forstand.²⁶

Bilde

Eldste Jones med Wes

En mann jeg nylig møtte, hans navn er Wes, og han er tilstede på konferansen i dag, tok imot Kristi oppfordring om å lære om ham og hans evangelium, og begynte å oppleve ærefrykt for hans kjærlighet etter 27 år med distansering fra paktens sti. Han fortalte meg at han en dag ble kontaktet via Facebook av en misjonær, eldste Jones, som midlertidig ble sendt til Wes’ område før han dro til sin opprinnelig tildelte misjon i Panama. Da eldste Jones kom over profilen til Wes, uten engang å vite på forhånd at han allerede var medlem av Kirken, følte han Den hellige ånds veiledning og visste at han straks skulle kontakte Wes. Han handlet raskt ifølge denne tilskyndelsen. Wes ble overrasket over denne uventede kontakten, og begynte å innse at Herren var oppmerksom på ham til tross for hans avstand fra paktens sti.

Fra da av begynte Wes og misjonærene å kommunisere ofte. Eldste Jones og hans ledsager bidro med ukentlige tjenestegjerninger og åndelige budskap som hjalp Wes å gjenvinne sin ærefrykt for Frelseren og hans evangelium. Det tente på nytt flammen i hans vitnesbyrd om sannheten og om Frelserens kjærlighet til ham. Wes følte den fred som kommer fra Trøsteren, og fikk den styrke han trengte for å vende tilbake til hjorden. Han fortalte meg at denne opplevelsen bragte ham åndelig og følelsesmessig tilbake til livet, og hjalp ham å fjerne den bitterhet som hadde samlet seg i årenes løp på grunn av de vanskelige erfaringene han hadde hatt.

Som min tidligere nevnte professorvenn har opplevd, er det alltid noe fantastisk og fascinerende å lære om Jesus Kristus og hans evangelium.²⁷ Herren har gitt fantastiske løfter til alle dem, også oss, som søker å lære av ham og innlemme hans ord i sitt liv. Til Enok sa han: “Se, min Ånd hviler på deg, derfor vil jeg rettferdiggjøre alle dine ord, og fjellene skal vike for deg, og elvene skal forandre sine løp, og du skal bli i meg og jeg i deg.”²⁸ Gjennom sin tjener kong Benjamin erklærte han: “Og nå, på grunn av den pakt dere har inngått, skal dere kalles Kristi barn, hans sønner og hans døtre, for se, i dag har han født dere åndelig, for dere sier at deres hjerter er forandret gjennom tro på hans navn. Derfor er dere født av ham og er blitt hans sønner og hans døtre.”²⁹

Derfor, når vi oppriktig og kontinuerlig streber etter å lære om Frelseren og følge hans eksempel, lover jeg dere, i hans navn, at hans guddommelige egenskaper vil bli skrevet i vårt sinn og hjerte,³⁰ at vi vil bli mer lik ham, og at vi vil vandre med ham.³¹

Mine kjære brødre og søstre, jeg ber om at vi alltid må stå i ærefrykt for Jesus Kristus og hans fullstendige, uendelige og fullkomne kjærlighet. Måtte minnet om det våre øyne har sett, og vårt hjerte har følt, øke vår forundring over Frelserens sonoffer, som kan helbrede oss for våre åndelige og følelsesmessige sår og hjelpe oss å komme nærmere ham. Måtte vi undre oss over de store løfter Faderen har i sine hender, og som han har forberedt til dem som er trofaste:

“Riket er deres, rikets velsignelser er deres, og evighetens rikdommer er deres.

Og den som mottar alle ting med takknemlighet, skal bli forherliget.”³²

Jesus er verdens Forløser, og dette er hans kirke. Jeg bærer vitnesbyrd om disse sannhetene i vår Frelser Jesu Kristi, ærefryktinngytende, hellige og opphøyde navn. Amen.