Generalkonferanse
Vårt inderlige alt
Generalkonferansen april 2022


Vårt inderlige alt

Hvis vi ønsker at Frelseren skal løfte oss opp mot himmelen, kan ikke vår forpliktelse til ham og hans evangelium være tilfeldig eller sporadisk.

Et offer til Ham

Bare noen dager før han ga sitt liv for oss, var Jesus Kristus i tempelet i Jerusalem og så folk gi bidrag i tempelkisten. “Mange rike ga mye,” men så kom en fattig enke, “og la to skjerver.” Beløpet var så lite, det ville neppe være verdt å føre opp.

Bilde
En enke som gir to skjerver

Men dette tilsynelatende ubetydelige bidraget vekket Frelserens oppmerksomhet. Det gjorde så stort inntrykk på ham at “han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.

For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.”1

Med denne enkle observasjonen lærte Frelseren oss hvordan offergaver måles i hans rike – og det er ganske forskjellig fra måten vi vanligvis måler ting på. For Herren ble bidragets verdi målt, ikke ved virkningen det hadde på tempelkisten, men ved virkningen det hadde på giverens hjerte.

Da han priste denne trofaste enken, ga Frelseren oss en norm for å måle vårt disippelskap i alle dets mange uttrykk. Jesus underviste at vårt offer kan være stort eller det kan være lite, men uansett må det være vårt inderlige alt.

Dette prinsippet gjentas i bønnen til profeten Amaleki i Mormons bok: “[Kom] til Kristus, som er Israels Hellige, og ta del i hans frelse og hans forløsnings kraft. Ja, kom til ham, ofre hele deres sjel som et offer til ham.”2

Men hvordan er dette mulig? For mange av oss virker en slik norm for helhjertet forpliktelse utenfor rekkevidde. Vi har allerede strukket oss så langt. Hvordan kan vi balansere livets mange krav med vårt ønske om å ofre hele vår sjel til Herren?

Vår utfordring er kanskje at vi tror balanse innebærer å fordele vår tid jevnt mellom konkurrerende interesser. Når vi ser det på denne måten, vil vår forpliktelse til Jesus Kristus være en av mange ting vi må passe inn i vår travle timeplan. Men kanskje det finnes en annen måte å se på det på.

Balanse: Som å sykle

Min hustru Harriet og jeg er veldig glad i å sykle sammen. Det er en fantastisk måte å få litt mosjon, samtidig som vi tilbringer tid sammen. Mens vi sykler, og jeg ikke puster og peser for mye, nyter vi den vakre verden rundt oss og har til og med en hyggelig samtale. Vi må sjelden være spesielt oppmerksomme på å holde balansen på syklene våre. Vi har syklet lenge nok til at vi ikke engang tenker på det – det har blitt normalt og naturlig for oss.

Men når jeg ser noen lære å sykle for første gang, blir jeg påminnet om at det ikke er lett å balansere på de to smale hjulene. Det krever tid. Det krever øvelse. Det krever tålmodighet. Det krever til og med å falle en gang eller to.

Mest av alt lærer de som lykkes med å balansere på en sykkel, disse viktige tipsene:

Ikke se på føttene dine.

Se fremover.

Hold blikket på veien foran deg. Fokuser på målet ditt. Og tråkk på pedalene. Å holde balansen handler om å bevege seg fremover.

Lignende prinsipper kan anvendes når det gjelder å finne balanse i vårt liv som Jesu Kristi disipler. Hvordan du skal fordele din tid og energi blant dine mange viktige oppgaver vil variere fra person til person og fra en tid av livet til en annen. Men vårt felles, overordnede mål er å følge vår Mester Jesu Kristi vei og vende tilbake til vår kjære Faders nærhet i himmelen. Dette målet må forbli konstant og konsekvent, uansett hvem vi er og hva som helst annet som skjer i vårt liv.3

Løft: Som å fly et fly

For dem som er ivrige syklister, kan det å sammenligne disippelskap med å sykle være en nyttig analogi. For dem som ikke er det, er det ingen grunn til bekymring. Jeg har en annen analogi som jeg er sikker på at enhver mann og kvinne og ethvert barn vil være i stand til å forholde seg til.

Disippelskap, som de fleste ting i livet, kan også sammenlignes med å fly et fly.

Har du noen gang stoppet opp og tenkt på hvor fantastisk det er at et stort passasjerfly faktisk kan ta av fra bakken og fly? Hva er det som holder disse flyvende maskinene svevende elegant over himmelen, der de krysser hav og kontinenter?

For å si det enkelt, et fly flyr bare når luften beveger seg over vingene. Denne bevegelsen skaper forskjeller i lufttrykket som gir flyet løft. Og hvordan får du nok luft til å bevege seg over vingene for å skape løft? Svaret er fremdrift.

Flyet får ingen høyde når det står på rullebanen. Selv på en vindfull dag blir det ikke skapt nok løft med mindre flyet beveger seg fremover, med nok fremdrift til å motvirke kreftene som holder det tilbake.

Akkurat som fremdriften holder en sykkel balansert og oppreist, vil det å bevege seg fremover hjelpe et fly med å overvinne tyngdekraften og lette.

Hva betyr dette for oss som Jesu Kristi disipler? Det betyr at hvis vi ønsker å finne balanse i livet, og hvis vi ønsker at Frelseren skal løfte oss opp mot himmelen, kan ikke vårt engasjement for ham og hans evangelium være tilfeldig eller sporadisk. I likhet med enken i Jerusalem, må vi ofre hele vår sjel til ham. Vårt offer kan være lite, men det må komme fra vårt hjerte og vår sjel.

Å være en Jesu Kristi disippel er ikke bare én av mange ting vi gjør. Frelseren er den motiverende kraft bak alt vi gjør. Han er ingen hvilestopp på vår reise. Han er ikke en naturskjønn vei eller et stort landemerke. Han er “veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved [Jesus Kristus].”4 Det er veien og vårt endelige mål.

Balanse og løft kommer når vi “streve[r] fremover med standhaftighet i Kristus og ha[r] et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker.”5

Offer og innvielse

Og hva med de mange gjøremål og ansvarsoppgaver som gjør livet så travelt? Å tilbringe tid med sine kjære, gå på skole eller forberede seg til et yrke, tjene til livets opphold, ta vare på familien, tjene i lokalsamfunnet – hvor passer alt dette inn? Frelseren forsikrer oss:

“Deres himmelske Fader vet at dere trenger alt dette.

Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette lagt til.”6

Men det betyr ikke at det er lett.7 Det krever både offer og innvielse.

Det krever å gi slipp på enkelte ting og la andre ting vokse.

Offer og innvielse er to himmelske lover som vi inngår pakt om å adlyde i det hellige tempel. Disse to lovene ligner hverandre, men er ikke identiske. Å ofre betyr å gi opp noe til fordel for noe mer verdifullt. I oldtiden ofret Guds folk de førstefødte av sin hjord til ære for den kommende Messias. Gjennom hele historien har trofaste hellige ofret personlige ønsker, bekvemmeligheter og til og med sitt liv for Frelseren.

Vi har alle ting, store og små, vi må ofre for å kunne følge Jesus Kristus mer fullstendig.8 Våre ofre viser hva vi virkelig verdsetter. Ofre er hellige og hedres av Herren.9

Innvielse er forskjellig fra offer på minst én viktig måte. Når vi innvier noe, lar vi det ikke fortæres på alteret. I stedet bruker vi det i Herrens tjeneste. Vi vier det til ham og hans hellige hensikter.10 Vi mottar de talenter Herrens har gitt oss og arbeider med flid for å forøke dem, mangfoldiggjøre dem, til å bli enda mer hjelpsom med å bygge opp Herrens rike.11

Svært få av oss vil noensinne bli bedt om å ofre vårt liv for Frelseren. Men vi er alle oppfordret til å innvie vårt liv til ham.

Ett verk, én glede, én hensikt

Når vi prøver å rense vårt liv og se hen til Kristus i enhver tanke,12 begynner alt annet å innrette seg deretter. Livet føles ikke lenger som en lang liste med adskilte anstrengelser i en iherdig balanse.

Med tiden blir alt ett verk.

Én glede.

Én hellig hensikt.

Det er arbeidet med å elske og tjene Gud. Det er å elske og tjene Guds barn.13

Når vi ser på vårt liv og ser hundre ting vi må gjøre, føler vi oss overveldet. Når vi ser én ting – å elske og tjene Gud og hans barn, på hundre forskjellige måter – kan vi arbeide med disse tingene med glede.

Det er slik vi ofrer hele vår sjel – ved å ofre alt som holder oss tilbake og innvie resten til Herren og hans hensikter.

Et ord til oppmuntring og vitnesbyrd

Mine kjære brødre og søstre og mine kjære venner, det vil være stunder da dere ønsker dere kunne gjøre mer. Din kjærlige Fader i himmelen kjenner ditt hjerte. Han vet at du ikke kan gjøre alt ditt hjerte ønsker at du skal gjøre. Men du kan elske og tjene Gud. Du kan gjøre ditt beste for å holde hans bud. Du kan vise kjærlighet og tjene hans barn. Og din innsats renser ditt hjerte og forbereder deg til en strålende fremtid.

Det var dette enken ved tempelkisten syntes å forstå. Hun visste sikkert at hennes offer ikke ville forandre Israels formuer, men det kunne forandre og velsigne henne – for selv om det var lite, var det hennes alt.

Så, mine kjære venner og kjære Jesu Kristi meddisipler, la oss ikke bli “trette av å gjøre godt,” for vi “legger grunnvollen til et stort verk.” Og ut av våre små ting kommer “det som er stort.”14

Jeg vitner om at dette er sant, slik jeg også vitner om at Jesus Kristus er vår Mester, vår Forløser og vår eneste vei tilbake til vår kjære Fader i himmelen. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.

Noter

  1. Markus 12:41–44.

  2. Omni 1:26.

  3. Våre barn og unge oppfordres til å vokse på en balansert måte når de følger Jesus Kristus, da han som ung mann “gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker” (Lukas 2:52).

  4. Johannes 14:6.

  5. 2 Nephi 31:20.

  6. 3 Nephi 13:32–33; se også Matteus 6:32–33. Joseph Smith Oversettelse, Matteus 6:38 gir ytterligere innsikt: “Søk ikke denne verdens ting, men søk først å bygge opp Guds rike, og å opprette hans rettferdighet” (i Matteus 6:33, fotnote a).

  7. Ett eksempel kommer fra vår profet, president Russell M. Nelson. Da han var på høyden av sin yrkeskarriere som hjertekirurg, ble han kalt som stavspresident. Eldste Spencer W. Kimball og eldste LeGrand Richards ga kallet. Idet de anerkjente kravene i hans yrkesliv, sa de til ham: “Hvis du føler at du har det for travelt og ikke burde ta imot kallet, da er det ditt privilegium.” Han svarte at hans avgjørelse om hvorvidt han skulle tjene når han ble kalt, ble tatt for lenge siden, da han og hans hustru inngikk tempelpakter med Herren. “Vi forpliktet oss da,” sa han, “til å ‘søke … først Guds rike og hans rettferdighet’ [Matteus 6:33], med tillit til at alt annet ville bli gitt oss i tillegg, slik Herren lovet” (Russell Marion Nelson, From Heart to Heart: An Autobiography [1979], 114).

  8. President Nelson talte nylig om “behovet hver enkelt av oss har for å fjerne, med Frelserens hjelp, gammelt rusk i vårt liv … [Jeg] innbyr deg til å be,” sa han, “for å finne ut hva slags rusk du burde fjerne fra ditt liv slik at du kan bli mer verdig” (“Velkommen”, Liahona, mai 2021, 7).

  9. Skriftene sier at for Gud er våre ofre mer hellig enn våre prestasjoner (se Lære og pakter 117:13). Dette kan være én grunn til at Herren verdsatte enkens skjerver mer enn de rikes bidrag. Den førstnevnte var et offer som har en rensende virkning på giveren. Det sistnevnte, selv om det kunne ha utrettet noe større, var ikke et offer, og det gjorde giveren uforandret.

  10. Svært få av oss vil noensinne bli bedt om å ofre vårt liv for Frelseren. Men vi er alle oppfordret til å innvie vårt liv til ham.

  11. Se Matteus 25:14–30.

  12. Se Lære og pakter 6:36.

  13. På denne måten ser vi i vårt liv en oppfyllelse av apostelen Paulus’ profeti: “Et felleshushold i tidenes fylde [vil Gud] samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden” (Efeserne 1:10).

  14. Lære og pakter 64:33.