Fordi han lever

Watoy stoppet under det fargerike filippinske flagget utenfor skolen før han gikk inn.

“God morgen, klasse,” sa læreren hans. “På tide med morgenbønn.”

På alle kanter berørte Watoys venner sin panne, sitt bryst og sine skuldre for å gjøre korsets tegn. Så resiterte de den samme bønnen som de alltid gjorde i begynnelsen av timen. Som vanlig, deltok ikke Watoy sammen med dem. I stedet lukket han øynene, bøyde hodet og holdt sin egen stille bønn. Han ba om forskjellige ting hver gang, slik han hadde lært å be hjemme og i Primær.

Da han var ferdig og så opp, så han at hans lærer så på ham med et forvirret ansiktsuttrykk.

“Kan jeg få snakke med deg etter skolen?” sa hun.

Watoy svelget og nikket. Var han i trøbbel?

Da skoledagen var slutt, kom Watoys lærer bort til ham.

“Jeg ser at du aldri gjør korsets tegn eller deklamerer vår morgenbønn,” sa hun. “Vil du fortelle meg hvorfor?”

Watoy pustet lettet ut. Læreren var ikke sint, bare nysgjerrig! Han tenkte på hvordan han skulle svare.

“Vel,” begynte han, “når vi ber i min kirke, snakker vi med vår himmelske Fader om mange forskjellige ting. Og korset minner oss om da Jesus døde. Men Jesus er ikke død. Han lever!”

Læreren hans tenkte på dette en stund, og nikket deretter sakte.

“Takk for at du fortalte meg dette,” sa hun.

Da Watoy gikk til fotballtreningen, følte han seg varm og god innvendig. Han likte å undervise andre om Jesus Kristus.