Min bror trodde på meg

Bilde

boy with a microphone

Illustrasjon: Guy Francis

Jeg var 15 da jeg oppdaget sannheten om mine talenter – eller mer presist, min mangel på sådan – på ett bestemt område: Jeg kunne ikke synge.

Jeg hadde prøvespilt til en revy, og min a cappella-solo låt så ille at halvveis gjennom kom en akkompagnatør opp og begynte å spille med av medlidenhet. Etter dette, sverget jeg at ingen skulle få høre meg synge igjen. Det var på tide å gå videre og finne en annen hobby fordi én ydmykende opplevelse var nok.

Min storebror Dan, som var en fantastisk sanger, hadde imidlertid andre planer. Måneder etter min audition, spurte han hvorfor jeg hadde vært så livredd for å synge i det siste.

“Jeg er håpløst dårlig,” sa jeg. “Jeg kan ikke synge!” Dan trodde meg ikke. Til tross for mine protester, overtalte han meg til å synge noe der og da. Jeg var nervøs.

Jeg kan ikke huske hva jeg sang, men det var kort, knapt hørbart og syntes å være bevis på at jeg ikke hadde noe merkbart sangtalent. Det Dan sa etterpå, vil jeg huske resten av mitt liv. “Der ser du,” sa han: “Jeg visste at du hadde en god stemme. Du trenger bare å øve.”

I Lære og pakter 38:25 lærer vi å “la enhver akte sin bror som seg selv”. Hvis Dan hadde gjort narr av meg og sangen min, slik mange eldre søsken kunne ha gjort, ville han ganske sikkert ha sørget for å ha stilnet min sang, kanskje resten av mitt liv. I stedet løftet Dan meg opp. Han oppmuntret meg.

Til slutt fulgte jeg hans råd og øvde. Til min overraskelse ble jeg gradvis bedre. Sang ble en stor glede i livet mitt. Jeg sang i mange kor gjennom hele videregående og deretter på universitetet og videre. Sang er fortsatt en av mine største gleder.

Frelseren sa: “Se, tenner vel menneskene et lys og setter det under en skjeppe? Nei, men i lysestaken, og det lyser for alle som er i huset” (3 Nephi 12:15). Jeg har vært i stand til å la dette lyset skinne ved å nyte og dele musikk i mange år nå, men jeg kunne aldri ha gjort det uten oppmuntringen fra min bror Dan.