Oppdra standhaftige barn

Den opprinnelige definisjonen av ordet standhaftighet hadde å gjøre med et materiales evne til å gjenoppta sin form eller stilling etter å ha blitt bøyd, strukket eller komprimert. I dag bruker vi vanligvis ordet til å beskrive vår evne til å reise oss etter motgang.

Vi vet to ting om motgang og standhaftighet: For det første: “Det finnes motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11). For det annet: Å oppnå noe av stor verdi krever ofte store ofre.

Når barn blir standhaftige, forstår og godtar de disse kjensgjerningene. De ser livet som utfordrende og stadig skiftende, men de tror at de kan takle disse utfordringene og forandringene. De ser på feil og svakheter som muligheter til å lære, og de aksepterer at de kanskje må tape før de kan vinne.

Etter hvert som barn utvikler standhaftighet, tror de at de kan påvirke og til og med kontrollere utfallet i sitt liv gjennom innsats, forestillingsevne, kunnskap og ferdigheter. Med denne holdningen fokuserer de på hva de kan gjøre, istedenfor på hva som er utenfor deres kontroll.

Et annet kjennetegn på standhaftighet er å se stor hensikt med og mening i livet og i mennesker. En følelse av hensikt vil hjelpe våre barn å unngå å gi opp, til tross for tilbakeslag og press til å gjøre det. Hvis våre barn blir mer standhaftige, vil de utvikle dype verdier som styrer dem: kjærlighet, dyd, integritet, ærlighet, arbeidsmoral og tro på Gud. De vil engasjere seg i det som skjer rundt dem, og velge å forplikte seg til verdier, snarere enn å føle seg fremmedgjort og unngå kamp.

Evangeliet lærer oss, og forsterker, disse verdiene og oppfatningene.

En ting som hindrer utviklingen av standhaftighet, er en misforståelse av befalingen om å være fullkommen (se Matteus 5:48). Denne misforståelsen er den vanligste faktoren jeg har sett undergrave standhaftighet i nye misjonærer. De ønsker å være fullkomne i alt fordi de elsker vår himmelske Fader og Jesus Kristus og ikke ønsker å skuffe dem. De forstår imidlertid ikke at Herren virker gjennom svake, enkle tjenere (se L&p 1:19-23), og at å strebe etter å være fullkommen ikke betyr at vi aldri gjør feil, men snarere at vi blir fullt utviklet eller fullendte gjennom Kristi forsoning når vi gjør vårt ytterste for å følge ham (se Matteus 5:48, fotnote b).

Denne misforståelsen kan også stamme fra det samfunnet lærer våre unge: At deres verdi avhenger av talent og prestasjoner. I skoler og lokalsamfunn, og noen ganger også i kirken eller hjemme, ser ungdom sine jevnaldrende få aksept, beundring, anerkjennelse og ros for å være dyktige i noe. Så de prøver å måle seg med dem. Når de gjør det, begynner de å frykte nederlag og feil. De velger hva de vil gjøre basert på hvor flinke de tror de vil være. De nøler når de ikke føler seg trygge. De bekymrer seg for hva andre vil tenke hvis de gjør feil. De frykter tap av anerkjennelse. De ser på sine resultater som målet på deres verdi. Deres perfeksjonisme blir en hard slavedriver, og den sliter ned deres standhaftighet.

For eksempel, ettersom misjonærer på MTC ikke kan velge hva de skal gjøre eller ikke gjøre som en del av sin opplæring, gjør de feil når de lærer å snakke et nytt språk, undervise i evangeliet og utføre andre misjonæroppgaver. De gjør disse feilene foran fremmede, og hvis de ikke har oppnådd en viss standhaftighet, blir de stresset og overveldet.

Hvordan hjelper vi så våre barn å utvikle standhaftighet? Vår Fader i himmelen gir modellen. Han behandler oss med stor kjærlighet og respekt, også når vi gjør feil. Han minner oss på våre muligheter (se Moses 1:39) og vår store verdi (se L&p 18:10), som er basert på vår identitet som hans sønn eller datter. Han gir oss lover, slik at vi vet hva han forventer (se L&p 107:84), lar oss ta valg (se 2 Nephi 2:15-16) og respekterer våre valg (se L&p 130:20). Han åpner for læring og undervisning for å rette feil (se L&p 1:25-26), og for omvendelse og vederlag for å korrigere synd (se L&p 1:27-28).

Her er noen anbefalinger for hvordan vi kan anvende disse prinsippene i vårt hjem:

• Be om å forstå barnas sterke sider og hvordan du kan hjelpe dem med deres svakheter.

• Vær tålmodig og innse at barn trenger tid til å utvikle standhaftighet.

• Bestreb deg på å forstå at feil og nederlag er muligheter til å lære.

• La naturlige, logiske konsekvenser sørge for disiplineringen.

• Respekter barns beslutninger, selv om deres dårlige valg fører til tapte privilegier.

• Avstå fra å irettesette barn for å bryte reglene.

• Motvirk ikke innsats ved å kritisere hardt.

• Istedenfor å gi ros for resultatet, skulle du oppmuntre og rose innsats.

• “Ros dine barn mer enn du irettesetter dem. Ros dem selv for de minste prestasjoner” (president Ezra Taft Benson [1899-1994], “Kvinnens ærefulle plass,” Lys over Norge, april 1982, 191).

Når vi ydmykt utfører det krevende arbeidet med å oppdra standhaftige barn, vil Herren velsigne oss med den veiledning og inspirasjon vi trenger for å hjelpe dem å få den emosjonelle og åndelige styrke til å takle livets utfordringer.