Megans lam

“Dyrene må fortjene føden.” Pappas ord lød som et ekko i Megans sinn. Hundene passet sauene, og hønene la egg. Sauene produsert ull å selge. Megan hjalp til med å klippe dem hver vår, og den tykke ullen deres lignet alltid snøen som smeltet på det grønne jordet.

Men Megans lam var annerledes. De var de minste som ble født i fjor, og de var for små til å produsere nok ull til at det lønnet seg ha dem. Pappa hadde ønsket å sende dem til slakteren, men de to små, skrøpelige ungene hadde smeltet Megans hjerte. Hun hadde tryglet om å få beholde dem, og pappa hadde endelig gått med på det. “Men,” hadde han advart henne, “du må ta deg av dem selv.”

Til å begynne med hadde alt gått greit. Megan hadde brukt bursdagspengene sine til å kjøpe høy da lammene begynte å spise. Men nå var bursdagspengene borte, og pappa sa at det var for dyrt å la lammene beite på jordet han leide utenfor byen. Dessuten visste Megan at hun sjelden ville få se dem hvis de skulle være på jordet. Hun sukket da hun så lammene sine spise av den siste ladningen med høy. Den ville være borte i morgen, og hun måtte finne en måte å mate lammene sine på.

Megan klappet den hvite ullen på lammenes hoder idet hun lente seg mot innhegningen. Nede i gaten kunne hun se Mr. Flowers stelle rosene sine. Et par hus lenger nede haltet Mrs. Wilmot langsomt ut for å hente posten. Mrs. Wilmot var en enke som bodde helt alene. Noen ganger raket Megans bror løv for Mrs. Wilmot, men han klaget alltid fordi hun ikke hadde råd til å betale ham.

Megan la merke til hvor langt Mrs. Wilmots gress var. “Jeg skal tilby meg å klippe plenen for henne,” besluttet Megan. “Men ikke nå. Jeg må finne en måte å mate lammene mine på.”

Plutselig fikk Megan en idé. Mrs. Wilmot hadde gress, og Megan hadde sauer som trengte beite – en perfekt kombinasjon! Megan klappet lammene sine raskt på hodet og løp til Mrs. Wilmots hus. Da Mrs. Wilmot åpnet døren, strålte hun til Megan, glad for å få besøk. Ordene ramlet ut av Megans munn idet hun forklarte sin idé.

“Mrs. Wilmot, jeg tror dette kan være bra for oss begge!” avsluttet Megan. Hun holdt pusten og ventet på svar.

“Det tror jeg også!” sa Mrs. Wilmot. “Jeg trenger selskapet, og plenen min trenger hjelpen. Kom med lammene i morgen tidlig.” Megan og Mrs. Wilmot smilte til hverandre, og Megan gliste hele veien hjem.

Neste dag var begynnelsen på et langt og fantastisk vennskap. Megan tok sauene sine med til Mrs. Wilmots hus hver morgen før skolen, og om ettermiddagen besøkte hun henne en stund før hun tok lammene med seg hjem for kvelden. Gresset på Mrs. Wilmots plen holdt perfekt høyde, og Megans lam gjorde seg fortjent til føden.