Ti, vær stille!

En dag for noen år siden etter at jeg hadde tatt meg av saker på kontoret, følte jeg meg sterkt tilskyndet til å besøke en eldre enke som var pasient ved et pleiehjem i Salt Lake City. Jeg kjørte straks dit.

Da jeg kom til rommet hennes, fant jeg det tomt. Jeg spurte en av de ansatte hvor hun var, og ble vist til et stort oppholdsrom. Der fant jeg denne gode enken i samtale med sin søster og en annen venninne. Vi hadde en hyggelig samtale.

Mens vi snakket, kom en mann inn døren for å hente en boks mineralvann i brusautomaten. Han kikket på meg og sa: “Men, er ikke du Tom Monson?”

“Jo,” svarte jeg. “Og du ser ut som en Hemingway.”

Han bekreftet at han var Stephen Hemingway, sønn av Alfred Eugene Hemingway som hadde vært min rådgiver da jeg var biskop for mange år siden, og som jeg kalte Gene. Stephen fortalte meg at hans far var der på det samme hjemmet og lå for døden. Gene hadde sagt mitt navn, og familien hadde ønsket å kontakte meg, men hadde ikke funnet noe telefonnummer til meg.

Jeg avsluttet samtalen, sa takk for meg, og gikk så sammen med Stephen til rommet til min tidligere rådgiver, hvor også andre av hans barn var samlet. Hans hustru var gått bort noen år tidligere. Familiemedlemmene betraktet det at jeg traff Stephen i oppholdsrommet som svar fra vår himmelske Fader på deres sterke ønske om at jeg skulle besøke deres far før han døde, og besvare hans anmodning. Jeg følte også at dette var tilfellet, for hvis ikke Stephen hadde kommet inn i rommet hvor jeg satt og pratet akkurat på det tidspunktet han kom, ville jeg ikke engang ha visst at Gene var der.

Vi ga ham en velsignelse. Det rådet en fredens ånd. Vi pratet litt hyggelig sammen, og så gikk jeg.

Neste morgen fikk jeg en telefon med beskjed om at Gene Hemingway hadde gått bort – bare 20 minutter etter at han hadde mottatt velsignelsen fra sin sønn og meg.

Jeg holdt en stille bønn med takk til min himmelske Fader for at hans veiledning og innflytelse hadde fått meg til å besøke pleiehjemmet og ført meg til min kjære venn, Alfred Eugene Hemingway.

Jeg liker å tenke at Gene Hemingways tanker den kvelden – mens vi gledet oss over Åndens innflytelse, deltok i ydmyk bønn og uttalte en prestedømsvelsignelse – var som ordene i salmen “Mester, se uværet truer”:

Jeg er fremdeles glad i den salmen og vitner om den trøst den gir:

Gjennom tårer og prøvelser, gjennom frykt og sorg, gjennom hjertesorg og ensomhet etter å ha mistet sine kjære, har vi forsikringen om at livet er evigvarende. Vår Herre og Frelser er det levende vitne om at det er slik.² Hans ord i Den hellige skrift er tilstrekkelig: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!” (Salmene 46:10). Jeg vitner om denne sannheten.