Du er fri

Min tante Adena Nell Gourley fortalte om en opplevelse for mange år siden sammen med sin far – min bestefar, Helge V. Swenson, nå avdød – som illustrerer hva jeg mener. Hun fortalte:

“Min datter og jeg var på besøk i mine foreldres hjem. Omtrent ved solnedgang spurte mor om vi ønsket å gå ut på verandaen på baksiden og se far kalle på sine [fem] sauer for å bringe dem inn i ly for natten. Far … er stavspatriark og … personifiseringen av alt som er godt og mildt og sant i en Guds mann.

Far gikk til den ene siden av jordet og ropte: ‘Kom an.’ Umiddelbart, uten engang å stoppe for å ta en munnfull av den maten de var kommet for, vendte alle fem hodene seg i hans retning, og deretter løp [sauene] til de kom til hans side og fikk sitt klapp på hodet.

Min lille datter sa: ‘Å, bestemor, hvordan får bestefar dem til å gjøre det?’

Min mor svarte: ‘Sauene kjenner igjen stemmen hans, og de er glad i ham.’ Nå må jeg tilstå at det var fem sauer på jordet, og fem hoder løftet seg da han ropte, men bare fire løp til far. Lengst borte, helt i enden av jordet, sto en stor søye og så rett på far. Far ropte på henne: ‘Kom an.’ Hun gjorde en bevegelse som for å begynne å løpe, men kom ikke. Da begynte far å gå over jordet mens han ropte: ‘Kom an. Du er ikke bundet.’ De fire andre sauene fulgte rett bak ham.

Da forklarte mor at noen få uker før dette hadde en bekjent av dem kommet med søyen og gitt den til far og forklart at han ikke lenger ønsket den i sin egen flokk. Mannen hadde sagt at den var vill og egensindig og alltid ledet de andre sauene hans gjennom gjerder og forårsaket så mange problemer at han ønsket å bli kvitt den. Far tok med glede imot sauen, og i noen dager bandt han den fast ute på jordet så den ikke skulle gå sin vei. Så lærte han den tålmodig å bli glad i ham og de andre sauene. Så, da den følte seg tryggere i sitt nye hjem, la far et kort tau rundt halsen på den, men uten å feste det.

Mens mor forklarte dette for oss, hadde far og hans sauer nesten nådd [etternøleren] i enden av jordet, og gjennom stillheten hørte vi ham rope igjen: ‘Kom an. Du er ikke bundet fast lenger. Du er fri.’

Jeg følte tårene svi i øynene da jeg så [sauen] gå til fars side. Så, med hans kjærlige hånd på hodet hennes, snudde han og alle medlemmene av hans lille flokk og gikk tilbake mot oss igjen.

Jeg tenkte på hvordan noen av oss, som alle er Guds sauer, er bundet og ufrie på grunn av våre synder i verden. Der jeg sto på verandaen, takket jeg stille min himmelske Fader for at det finnes sanne underhyrder og lærere som er tålmodige og snille og villig lærer oss om kjærlighet og lydighet og tilbyr oss trygghet og frihet i flokken, slik at selv om vi kanskje er langt fra ly, vil vi gjenkjenne Mesterens stemme når han kaller: ‘Kom an. Nå er du fri.’”²

Det er spennende å innse at vi kan utvide vår frihet ved å bli mer lydige. President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, har sagt: “Vi er ikke lydige fordi vi er blinde, vi er lydige fordi vi kan se.”³

Vårt valg i dette livet er ikke om vi vil eller ikke vil bli utsatt for en aller annen makt. Vårt valg er hvilken myndighet vi vil gi vår lydighet til – Guds eller Satans. Som Lehi uttalte, er det et valg mellom frihet og fangenskap (se 2 Nephi 2:27). Hvis det ikke er det ene, er det nødvendigvis det andre.

Når vi underkaster oss Gud og hans rett til å styre og regjere over oss, gir det andre velsignelser. Blant de fremste er den tro og frimodighet som lar oss oppleve fred i livet. Herren sa til Josva:

“Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg…

Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du legger vinn på å gjøre etter hele den loven som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, så du kan gå klokt frem i alt det du tar deg fore” (Josva 1:5, 7).

Hvis vi også “legger vinn på å gjøre etter hele … loven” vil også vi ha tillit til at Gud er med oss slik han var med Moses. Som salmisten vil vi være i stand til å si: “Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?” (Salmene 56:11). Har han ikke lovet: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33)?

For mange år siden presiderte jeg i et Kirkens disiplinærråd. Mannen hvis synder var gjenstand for rådet, satt foran oss og fortalte noe av sin historie. Hans synder var virkelig alvorlige, men han hadde også blitt alvorlig syndet mot. Mens vi behandlet saken, ble min sjel urolig, og jeg ba meg unnskyldt for å tenke og be om det alene før jeg sluttet meg til rådet igjen.

Jeg sto foran en stol på kontoret mitt og bønnfalt Herren om å hjelpe meg å forstå hvordan den slags ondskap kunne ha blitt begått. Jeg så ikke, men snarere følte, en enorm avgrunn med et dekke over. Ett hjørne av dekket ble løftet litt bare et øyeblikk, og jeg fornemmet i avgrunnen hvilken enorm ondskap som finnes i denne verden. Den var større enn jeg virkelig kunne forstå. Jeg ble overveldet. Jeg falt sammen i stolen bak meg. Opplevelsen syntes å ta pusten fra meg. Jeg gråt stille: “Hvordan kan vi noen gang håpe på å overvinne en slik ondskap? Hvordan kan vi overleve noe så mørkt og overveldende?”

I det øyeblikket kom disse ordene til mitt sinn: “Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33). Sjelden har jeg følt en slik fred sidestilt med det ondes realitet. Jeg følte en dypere forståelse for intensiteten av Frelserens lidelse og fikk en bedre, om enn skremmende, forståelse av dybden av det han måtte overvinne. Jeg følte fred for mannen som sto foran oss for å dømmes, idet jeg visste at han hadde en Forløser, hvis nåde var tilstrekkelig til å rense ham og også reparere den urett han hadde lidd. Jeg visste bedre at det gode vil seire på grunn av Jesus Kristus, mens vi uten ham ikke ville hatt en sjanse. Jeg følte fred, og følelsen var svært god.

Profeten Joseph Smith forsto dette da han sa: “La oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet” (L&p 123:17). Løftet til dem som underkaster seg Gud, er at hans arm, hans kraft, vil bli tilkjennegitt i deres liv. Frelseren sa:

“Frykt ikke, små barn, for dere er mine, og jeg har overvunnet verden, og dere er av dem som min Fader har gitt meg.

Og ingen av dem som min Fader har gitt meg, skal gå fortapt” (L&p 50:41-42).

Å leve med denne forsikringen er en større velsignelse enn vi kanskje er i stand til å forstå. Vi vil alle – før eller senere, i et øyeblikk av truende katastrofe eller trettende forvirring, fordi vi har valgt Gud som vår veileder – være i stand til å synge med overbevisning: “Søt er den fred Guds budskap gir.”⁴

Vi skulle ikke forvente fred eller frihet eller tro eller noen annen slik gave fra vårt guddommelige overhode hvis vår aksept av hans lederskap er lunken eller motstrebende. Hvis det er et ritual snarere enn reell rettferdighet, skulle vi ikke forvente belønning. En likegyldig, reservert troskap er for ham ingen troskap i det hele tatt. Vår underkastelse må være fullstendig, helhjertet og utrettelig. Det Gud krever, er den hengivenhet som Jesus viste, som ble bedt om å drikke en kalk så bitter at det overrasket til og med ham, den store Skaper (se Markus 14:33-36; L&p 19:17-18). Men han gjorde det, “Sønnens vilje blir oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7).

Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at gjennom Jesus Kristus, Guds Sønn, kan vi bli ett med Gud, akkurat som Jesus ba om at vi måtte være (se Johannes 17:20-23). Måtte din troskap til dem være din ledestjerne i ditt liv for alltid.