Redningen i minefeltet

Under den første Golfkrigen, ledet jeg et lag med soldater inn i Kuwait. Da vi hadde brutt gjennom forsvaret deres, gjennomsøkte vi fiendens kampstillinger for å forsikre oss om at vi ville være trygge og så etter alt som kunne ha etterretningsverdi.

Jeg hadde nettopp inntatt en kommandopost da jeg hørte en britisk sersjant rope febrilsk: “Stopp! Ikke ta ett eneste skritt!” Jeg stakk hodet ut av bunkeren og så en av mine soldater i umiddelbar fare. Hun hadde gått ut på et åpent område for å plukke opp et dokument, og sto nå midt i et stort minefelt. Da hun hørte sersjantens rop, stoppet hun opp og innså hvilken fare hun var i.

Da vi samlet oss i utkanten av minefeltet, kunne laget vårt se at den unge soldaten var så redd at hun fysisk skalv. Vi måtte handle raskt, men kunne ikke sende soldater for å hente henne uten å risikere både deres og hennes liv. Uten diskusjon eller nøling begynte vi å snakke med soldaten og rope trøstens ord, oppmuntring og veiledning til henne. Vi kunne se at tårene strømmet nedover kinnene hennes og høre frykten i svarene hennes, men hun begynte å roe seg litt på grunn av våre beroligende ord.

Etter en stund hadde hun nok mot til å se seg tilbake den veien hun hadde kommet, og hun sa at hun så vidt kunne se sine egne fotspor i sanden. Med vår oppmuntring begynte hun nølende å følge sporene sine tilbake. Ved varsomt å sette føttene i hvert av sine tidligere fotspor, gikk hun ut av minefeltet og kastet seg i våre ventende armer da hun tok det siste skrittet. Det betydelige antallet soldater på sidelinjen jublet da vi ønsket henne velkommen tilbake. Tårer av frykt ble erstattet med smil og klemmer.

Få av oss har stått på kanten av et virkelig minefelt. Men mange av oss kjenner noen som har forlatt åndelig trygg grunn og blitt fanget i livets minefelt. I likhet med denne unge soldaten, kan de også føle seg alene, redde og usikre. Men denne soldaten var aldri alene. Hun hadde et lag på sidelinjen som heiet på henne, venner som trengte å få henne tilbake og ikke ga opp. Hun hadde ledere som ga veiledning og oppmuntring. Hun var den som måtte gå ut av minefeltet, men vi hjalp henne alle å finne styrke til å gjøre det. Til slutt feiret vi hennes redning med ekte kjærlighet og glede.

Åndelige redninger kan være like dramatiske. Enten vi strekker oss ut som familie, som venner eller som en menighet eller gren, kan vår innsats utgjøre hele forskjellen. Betimelige ord til oppmuntring og veiledning reddet trolig livet til soldaten. På samme måte kan vi bidra til å redde andre fra farene ved åndelig mørke ved å tilby oppmuntring og veiledning som til slutt kan bringe dem tilbake. Når vi gjør det, vil vår glede bli stor – ikke bare et øyeblikk i dette livet, men i evigheten også (se L&p 18:15).