Eldste Ronald A. Rasband: Begavet leder, selvoppofrende far
Av eldste M. Russell Ballard
i De tolv apostlers quorum
Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien Rasband, unntatt der annet er oppgitt
Ron Rasband tvilte aldri på at han skulle reise på heltidsmisjon. Det eneste spørsmålet 19-åringen hadde da han åpnet misjonskallet, var hvor han skulle tjene.
“Far dro på misjon til Tyskland. Min eldre bror dro på misjon til Tyskland. Min fremtidige svoger dro på misjon til Tyskland,” forteller han. “Jeg trodde jeg skulle til Tyskland.”
Men Herren hadde andre planer. Ron hadde isteden blitt kalt til Øststatene misjon, med hovedkvarter i New York City. Skuffet tok han kallet med inn på rommet sitt, knelte ved sengen, holdt en bønn, slo vilkårlig opp i Skriftene og begynte å lese:
“Se, og gi akt, jeg har mange mennesker på dette sted i områdene rundt omkring, og en vid dør skal bli åpnet i traktene rundt omkring i denne østlige del av landet.
Derfor har jeg, Herren, latt dere komme til dette sted, for dette var nødvendig for meg for å frelse sjeler” (L&p 100:3–4; uthevelse tilføyd).
Umiddelbart bekreftet Den hellige ånd for Ron at hans kall til Øststatene misjon ikke hadde vært en feil.
“Jeg gikk fra å være skuffet til å få min første av mange bekreftelser gjennom Skriftene på at dette var der Herren ønsket å ha meg,” forteller han. “Det var en avgjørende åndelig opplevelse for meg.”
Hans misjon til Øststatene var det første av en rekke kall i Kirken som skulle bringe ham til steder han aldri hadde forventet å komme. Og for hvert kall – som lærer, biskop, høyrådsmedlem, misjonspresident, medlem av De sytti, De syttis seniorpresident, og vår Herre Jesu Kristi apostel – har eldste Ronald A. Rasband godtatt Herrens vilje og fortsatt å stole på hans Ånd mens han har utført tjeneste for Guds barn.
Født av gode foreldre
I sin første tale som en Jesu Kristi apostel uttrykte eldste Rasband inderlig takknemlighet for sine forfedre. “Jeg ble født av gode foreldre i evangeliet,” sa han, “og de ble født av gode foreldre i seks generasjoner før det.”1
Hans mor, Verda Anderson Rasband, var en kjærlig leder som hjalp unge Ron å bli glad i Skriftene. Hans far, Rulon Hawkins Rasband, var en trofast prestedømsbærer som viste fordelene ved hardt arbeid.
Ronald A. (Anderson) Rasband ble født i Salt Lake City 6. februar 1951, som det eneste barnet av foreldrenes ekteskap. Begge var gift og skilt før, og Ron vokste opp sammen med to eldre brødre og en eldre søster.
“Han var en kombinasjon av foreldrene våre, så alle elsket ham,” sier hans søster, Nancy Schindler. “Ron lot aldri mor og far å stå sammen med hverandre eller sitte sammen, uten at han var mellom dem.”
Ron var vanligvis en snill gutt, men han innrømmer at han hadde en rampete side.
“Det var ikke få ganger at min [Primær]-lærer gikk til mor, Primærs president i staven, og sa: ‘Den Ronnie Rasband er en krevende liten gutt,’” sier han. “Men de ga meg aldri opp. De viste meg stor kjærlighet og inviterte meg alltid inn i klassen igjen.”2
Kirken sto sentralt i Rons barndom – menighetens møter, menighetsfester, menighetsmiddager og menighetens idrettslag. Når han ikke var opptatt i Cottonwood første menighets møtehus, utførte han strøjobber, deltok på speideraktiviteter og var sammen med venner. Hjemme dreide familiens tid seg om Skriftene, leker og oppgaver.
“Far lærte meg hva arbeid er ved sitt eksempel,” sier han. “Mor lærte meg om arbeid ved å få meg til å gjøre det.”
Rons far kjørte en brødbil, og sto opp klokken fire hver morgen, og kom hjem sent hver kveld. Hans mor var hjemme og tok seg av barna, og spedde på familiens inntekt ved å lage og selge porselensdukker.
Rons medfødte evne til å lede, delegere og få ting gjort – som han skulle få god nytte av i sitt yrke og sine kirkelige ansvarsoppgaver – kom også til nytte da han var yngre.
“Ron fikk i oppdrag å slå plenen,” forteller søsteren hans. Men i likhet med Mark Twains Tom Sawyer, hadde Ron en egen evne til å overtale venner til å hjelpe.
“Jeg kikket ut, og der så jeg bestevennen hans slå plenen for ham,” sier Nancy. “Uken etter var det en annen venn som gjorde det. Han bare satt på verandaen og lo og spøkte med dem mens de gjorde arbeidet for ham.”
Rons foreldre strevde økonomisk, men familien hadde evangeliet. “Vi hadde aldri mye penger,” forteller Ron, “men det har aldri påvirket min lykke.”
Betrodde venner og ledere
I oppveksten ble Ron velsignet med gode venner og betrodde prestedømsledere, heriblant hans barndoms stavspresident gjennom 14 år – James E. Faust (1920-2007), som senere virket i De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap. Rons familie hadde et nært forhold til president Faust og familien hans. “Han omtalte meg alltid som en av Cottonwood-guttene hans, for han var med på å oppdra meg,” sier han.
Ron hadde ikke tid til å drive idrett på videregående, for han hadde alltid en jobb, men han tok seg tid til å dyrke lojale varige vennskap.
“Jeg har alltid beundret Ron for den han er, men han var ikke fullkommen,” sier barndomsvennen Kraig McCleary. Med et smil tilføyer han: “Jeg har fortalt ham at hvis han kommer til himmelen, vil jeg også komme dit, fordi vi gjorde de samme tingene i oppveksten.”
Ron dro på misjon i begynnelsen av 1970, mens Kraig vurderte å utsette misjonærtjenesten til etter jakta den høsten. Det var da Ron ringte ham fra sin misjon.
“Jeg vet ikke hvordan han fikk tillatelse til å ringe, men han irettesatte meg for at jeg ikke var mer ivrig etter å dra på misjon,” sier bror McCleary. “Selvfølgelig utsatte jeg den ikke.”
Ron kaller misjonen en “fantastisk” opplevelse. “Herren velsignet meg med mange mirakuløse, trosfremmende erfaringer,” sier han. “Misjonen ble enormt viktig for mitt åndelige liv.”
Ron tilbragte en del av sin misjon på Bermuda-øyene. Misjonspresidenten, Harold Nephi Wilkinson, sendte bare de beste misjonærene dit, fordi han bare kunne besøke dem en gang iblant.
“Vi var helt på egen hånd, men presidenten trengte ikke å bekymre seg for oss,” forteller Ron. “Vi fikk jobben gjort.”
“Drømmejenta” fra Delta Phi
Etter å ha fullført sin misjon i 1972, fikk Ron seg jobb, begynte ved University of Utah den høsten, og ble medlem av Delta Phi Kappa, et brorskap for hjemvendte misjonærer. På brorskapets sosiale aktiviteter kunne han ikke unngå å legge merke til en tiltrekkende ung kvinne som het Melanie Twitchell. Melanie var en av Delta Phis utpekte “drømmejenter”, som hjalp til med brorskapets tjenesteaktiviteter.
I likhet med Ron kom Melanie fra en aktiv siste-dagers-hellig familie. Hennes far, en yrkesoffiser, og hennes mor lot aldri familiens hyppige flyttinger bli en unnskyldning for å la være å gå i kirken.
Melanie ble imponert over Rons vennlighet, høflighet og kunnskap om evangeliet. “Jeg sa til meg selv: ‘Han er så fantastisk at det ikke spiller noen rolle om jeg aldri får gå på stevnemøter med ham. Jeg vil bare bli hans beste venn.”
Etter hvert som forholdet utviklet seg, bekreftet Ånden hennes inntrykk av Ron og hans plikttroskap mot Herren. Snart blomstret vennskapet deres til det Melanie kaller en “romanse fra en eventyrbok”.
Eldste Rasband sier at hun passet perfekt for ham. “Melanie var fullt på høyde med meg med hensyn til hengivenhet til evangeliet og alt vi hadde felles. Vi ble bestevenner, og det var da jeg fridde til henne.”
De ble viet i Salt Lake tempel 4. september 1973. Siden da, sier han, har hans “uselviske evige ledsager… bidratt til å forme meg som pottemakerens leire til en bedre Jesu Kristi disippel. Kjærlighet og støtte fra henne og våre 5 barn, deres ektefeller og våre 24 barnebarn, styrker meg.”3
“La oss dra”
Mens han var eldstenes quorumspresident i sin menighet for gifte studenter, ble Ron kjent med Jon Huntsman senior, menighetens høyrådsveileder. Jon ble straks imponert over måten Ron ledet quorumet på.
“Han hadde fantastiske leder- og organisatorferdigheter,” forteller eldste Huntsman, som var områdesytti fra 1996 til 2011. “Jeg syntes det var uvanlig at en ung mann som fortsatt var student, kunne drive et quorum på den måten.”
I flere måneder så han Ron gjøre forslag om til handling idet han utførte prestedømsplikter. Da en ledende markedsføringsstilling ble ledig i Jons selskap – som skulle bli Huntsman Chemical Corporation – konkluderte han med at Ron hadde ferdighetene han ønsket, og tilbød ham jobben. Stillingen begynte i Ohio uken etter.
“Jeg sa til Melanie: ‘Jeg har ikke tenkt å avbryte utdannelsen og flytte,” forteller Ron. “Jeg har arbeidet hele mitt liv for å få en utdannelse, og nå er jeg endelig i nærheten av målet.”
Melanie minnet Ron om at det å finne en god jobb var grunnen til at han studerte.
“Hva er du redd for?” spurte hun. “Jeg vet hvordan man pakker og flytter. Jeg har gjort det hele livet. Du skal få ringe moren din hver kveld. La oss dra.”
Jons tillit til Ron viste seg å være berettiget. Under Jons veiledning steg Ron raskt i gradene i den voksende bedriften, og ble dens administrerende direktør i 1986. Han reiste mye for bedriften – både nasjonalt og internasjonalt. Til tross for sitt travle program, prøvde Ron å være hjemme i helgene. Og når han reiste, tok han av og til med seg familiemedlemmer.
“Når han var hjemme, fikk han virkelig barna til å føle seg spesielle og elsket,” sier Melanie. Han deltok på deres aktiviteter og sportsarrangementer så ofte som mulig. Jenessa MacPherson, en av parets fire døtre, sier farens kirkelige plikter på søndagene ofte hindret ham i å sitte sammen med familien på Kirkens møter.
“Vi kranglet om hvem som skulle få sitte sammen med ham i kirken, fordi det var uvanlig å ha ham der,” sier hun. “Jeg husker at jeg la hånden min i hans og tenkte: ‘Om jeg bare kan lære å bli som ham, vil jeg være på rett spor og bli mer lik Frelseren.’ Han var alltid min helt.”
Parets sønn, Christian, har gode minner fra tiden han og hans far tilbragte på tomannshånd. Venner kom og gikk på grunn av familiens hyppige flyttinger, sier han, “men far var alltid min beste venn” – selv om jeg ikke alltid kunne ha ham bare for meg selv.
Enten han spilte basketball med Christian, spilte et brettspill sammen med døtrene eller fisket sammen med familie og venner, elsket Ron å vinne.
“I oppveksten hendte det aldri at han lot noen vinne,” sier Christian. “Vi måtte gjøre oss fortjent til det, men det gjorde oss bedre. Og tradisjonen fortsetter med hans kjære barnebarn.”
I årenes løp kunne ikke Rons familie unngå å legge merke til hvordan tjeneste i Kirkens lederskap forsterket hans evne til å vise kjærlighet og medfølelse, til å uttrykke følelser fra Ånden og til å inspirere andre til å gjøre sitt beste. Etter at Ron og Melanies barnebarn Paxton ble født, satte familien stor lit til Rons åndelig styrke og støtte.
Paxton, som ble født med en sjelden genfeil, led av utallige helseproblemer som satte familien på prøve både fysisk, følelsesmessig og åndelig. Eldste Rasband har kalt reisen som fulgte Paxtons fødsel, “en smeltedigel for å lære å motta spesielle lærdommer knyttet til evigheten.”4
I løpet av Paxtons tre korte år på jorden – da spørsmålene var mange og svarene få – sto eldste Rasband som en åndelig pilar, og hjalp familien å hente styrke fra Jesu Kristi forsoning.
Ved bekjentgjørelsen av hans nye kall, var det flere familiemedlemmer og venner som ikke ble overrasket. “De av oss som kjenner ham best,” sier Christian, “rakte hånden høyest da han ble oppholdt som apostel.”
“Jeg vil gå og gjøre”
I 1996, da han var 45 år gammel, var Ron midt i en fremgangsrik karriere da han ble kalt som misjonspresident i New York New York nord misjon. Som apostlene i fordums tid, forlot han “straks sine garn” (Matteus 4:20).
“Det tok bare et mikrosekund å ta imot kallet,” sier eldste Rasband. Han sa til Herren: “Hvis du vil at jeg skal tjene, skal jeg tjene.”
Ron tok med seg en viktig lærdom han hadde fått i sitt yrke: “Folk er viktigere enn alt annet.”5 Med denne kunnskapen og sine finslipte lederegenskaper, var han klar til å ta fatt på heltidstjeneste i Herrens rike.
Ron og Melanie oppdaget at misjonærarbeid i New York City var både krevende og stimulerende. Ron var snar til å delegere ansvaret til misjonærene – noe som bidro til å vekke deres lojalitet og undervise, oppbygge og oppmuntre dem.
I 2000, bare åtte måneder etter at Ron og Melanie hadde fullført sin misjon, ble Ron kalt til De sytti, hvor hans forberedelse, erfaring og mange talenter har vært til velsignelse for Kirken. Som medlem av De sytti var han rådgiver i presidentskapet for området Europa sentralt, som førte tilsyn med arbeidet i 39 land. Selv om han sluttet på universitetet for mer enn 40 år siden, tar han fortsatt studiene sine på alvor, og har alltid invitert til vedvarende veiledning fra sine eldre brødre, som da han førte tilsyn med områdene Nord-Amerika vest, nordvest og tre områder i Utah, var leder for Tempelavdelingen og virket i De syttis presidentskap, der han samarbeidet tett med De tolv.
Eldste Rasband sa nylig: “Det er en stor ære og et privilegium for meg å være den minste blant De tolv, og lære av dem på alle måter og ved enhver anledning.”6
“Det de visste, vet jeg nå”
Øverst t.v.: Foto: Wendy Keeler; t.h.: Mormonpredikanter, de første misjonærene i Danmark, av Arnold Friberg (basert på et maleri av Christen Dalsgaard, 1856); Dan Jones vekker Wales, av Clark Kelley Price
To malerier pryder veggene på eldste Rasbands kontor. Det ene er av mormonmisjonærer som underviser en familie i Danmark på 1850-tallet. Det andre er av den tidlige misjonæren Dan Jones, som forkynner fra toppen av en brønn i Storbritannia. Maleriene (over t.h.) minner eldste Rasband om sine egne forfedre.
“Disse tidlige pionerene ga alt for Jesu Kristi evangelium, og etterlater seg en stor arv som deres etterkommere kan følge,” har han vitnet og sagt.7 Det som drev eldste Rasbands forfedre videre midt i motgang og forfølgelse, er det som i størst grad gjør ham kvalifisert til sitt nye kall – kunnskap og et sikkert vitnesbyrd om Herren og hans verk.
“Jeg har så mye å lære i mitt nye kall,” har han sagt. “Jeg føler stor ydmykhet med hensyn til dette. Men det er ett aspekt ved kallet som jeg virkelig føler at jeg kan. Jeg kan bære vitnesbyrd ‘om Kristi navn i hele verden’ (L&p 107:23). Han lever!”8
Som oldebarn av pionerer, legger han til: “Det de følte, føler jeg nå. Det de visste, vet jeg nå.”9
Og det de håpet på for sine etterkommere, er nedfelt i eldste Ronald A. Rasbands liv, læresetninger og tjeneste, som følger deres eksempel og hedrer deres arv når han nå går ut som et av Herrens spesielle vitner.