Sjokk, sorg og Guds plan
Artikkelforfatteren bor i Albania.
Gjennom mitt livs mest rystende opplevelse følte jeg at vår himmelske Fader var med meg hele veien.
Illustrasjon: David Curtis
Det var en tidlig morgen i 2008, da mor vekket meg for å gå på skolen. Jeg var virkelig lykkelig den morgenen, men jeg visste ikke at det skulle bli den verste dagen i mitt liv, eller den siste gangen jeg skulle få være sammen med henne. Jeg fullførte ikke hele skoledagen fordi en venn av familien måtte hente meg og fortelle meg at mor hadde tatt sitt eget liv. Jeg var bare 12 år gammel.
Jeg tenkte: “Hvordan kan jeg klare meg uten mor?” Hun var min beste venn.
Jeg gråt i mange måneder. Jeg likte ikke å gå på skolen fordi de andre barna behandlet meg annerledes og syntes synd på meg. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre. Jeg visste bare at jeg måtte være sterk for alle andre.
En dag, fem eller seks måneder etter at mor døde, var jeg alene på rommet mitt ved vinduet og gråt, og prøvde å forstå hvorfor jeg var her. Plutselig hørte jeg en indre stemme: “Du er min datter. Jeg vil ikke la deg lide.” Jeg visste at det var Gud. Men det overrasket meg fordi jeg ikke trodde på ham lenger, spesielt siden jeg følte at det var Gud som hadde tatt mor fra meg. Selv om jeg ikke visste hva han mente, føltes det trygt.
Tre år senere dro jeg til Roma i Italia for å besøke min onkel. Han fortalte meg flere ganger om en kirke han gikk i. En søndag tok han meg med. Jeg vil alltid huske da jeg gikk mot døren til kirken for første gang, og følte vår himmelske Faders kjærlighet idet jeg gikk inn. Det føltes som å komme hjem.
Jeg begynte å gå i kirken hver eneste søndag, og på alle aktiviteter i løpet av uken. Jeg elsket å være sammen med Kirkens ungdom. De gjorde meg gladere. De tenkte og trodde på de samme tingene som jeg gjorde. Så, etter tre måneder, var sommerferien over, og jeg måtte dra hjem til Albania.
Da jeg kom hjem, fortalte jeg far om følelsene jeg hadde hatt og hvor glad jeg hadde vært hele denne tiden. Han likte det ikke. Han sa at han ikke ville la meg fortsette å gå i kirken eller lære mer om den. Så jeg måtte være tålmodig de neste tre årene til jeg ble 18 år gammel. Da kunne jeg bestemme selv og bli døpt.
I denne perioden ble jeg velsignet med så mange som fortalte meg om det de har lært i kirken hver søndag. En av disse var Stephanie. Hun hadde bodd i Italia da min onkel ble medlem av Kirken, men hun hadde dratt hjem til USA. Onkel mente det ville være bra for oss å skrive til hverandre, så jeg la henne til som venn på Facebook.
Selv om vi aldri hadde møtt hverandre personlig, vil jeg alltid være takknemlig for at hun hjalp meg å utvikle min tro og lære mer om Jesu Kristi evangelium. Hun skrev til meg nesten hver søndag og fortalte meg alt hun hadde lært i kirken, og deretter besvarte hun spørsmålene mine. Hun var en virkelig god venn for meg.
Endelig, etter mange års tålmodighet, ble jeg døpt bare to dager etter min 18-årsdag. Og snart skal jeg få dele gleden jeg følte den dagen med mor, fordi jeg skal bli døpt for henne. Jeg vet at hun vil være stolt av livet jeg har valgt.
Jeg føler meg velsignet av vår himmelske Fader, fordi han var med meg hele veien på så mange måter. Jeg måtte bare vente og være tålmodig, fordi han hadde en plan for meg. Det var han som ga meg styrke til å takle alle utfordringene jeg opplevde. Han var alltid der, og hjalp meg å være lykkeligere.