Seniormisjonærer: Tiltrengt, velsignet og elsket

Bror og søster Malmroses opplevelser viser noen prinsipper om eldre ektepar som reiser på misjon, som kanskje ikke så mange forstår:

• Det er to typer misjon: (1) Kirkens president kaller eldre ektepar til å virke enten fra sitt eget hjem eller borte fra hjemmet. (2) En stavspresident kaller tjenestemisjonær-ektepar til å dekke lokale eller regionale behov på deltid, fra 8 til 32 timer i uken. De bor og virker vanligvis lokalt, men noen ganger virker de borte fra hjemmet.

• Misjonspresidenter blir oppfordret til å finne ektepar som kan dekke behovene i sin misjon, og ektepar kan komme med ønsker. “Vi mener ikke at ektepar kan velge og vrake sine egne misjonæroppdrag,” forklarte eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum. “Et kall er fortsatt et kall… [Men] vi snakker med våre eldre ektepar om deres ønsker, og vi gjør alt vi kan for å ta hensyn til hvor og hvordan de ønsker å tjene.”¹

• Misjonspresidenter snakker med ektepar om hvordan de best kan anvende sine ferdigheter og evner. “For å få en mest mulig meningsfylt opplevelse som misjonærektepar,” sier president Robison, “må man få anledning til å arbeide både på områder som man er lidenskapelig opptatt av, og hvor man har et ferdighetsnivå som gjør at man føler at man har noe å gi.”

President Robison visste for eksempel at eldste Malmrose snakker fransk, noe som er nyttig fordi mange afrikanere snakker fransk. “Jeg hadde sett ham for meg i en stilling hvor han arbeidet med reiser og visumsøknader,” sier president Robison. “Men da han kom hit, følte jeg at det ikke var hans sanne interesse. Så jeg ba ham bruke sine dataferdigheter. Han har spart oss for mange timers arbeid.” Eldste Malmrose hjelper også misjonærene, spesielt fransktalende misjonærer, å klargjøre navn og utføre tempelarbeid for sine familier. Søster Malmrose, som er utdannet hjelpepleier, fikk oppgaven med å arbeide sammen med misjonens lege og sykepleier.

I likhet med bror og søster Malmrose, opplever også andre ektepar at når de stoler på Herren, bereder han veien. Det var det som skjedde for Alvin og Corazon Rieta fra Kawit, Cavite på Filippinene.

Bilde

the Rietas serve in the Philippines

“To år før vår beslutning om å dra på misjon, begynte vi å iverksette solide planer for familiebedriften vår,” forklarer eldste Rieta. “Vår sønn og datter hadde fullført studiene og kunne ta over for oss, men vi lurte på hvem som skulle løse problemer med virksomheten og hvordan kundene våre ville reagere på planene våre.”

Søster Rieta var også bekymret over å forlate sin aldrende mor. “Jeg var redd for at vi kunne miste henne mens vi var borte,” sier hun. “Jeg følte meg heller ikke i stand til å takle utfordringen med å undervise i evangeliet.”

De snakket med biskopen og med et par som nylig hadde virket i Davao. “Alle bar et sterkt vitnesbyrd om at Herren ville hjelpe hvert par å få vite hvordan de skulle ta hånd om ting hjemme, familien og pengene til misjonen,” sier søster Rieta.

“Etter hvert som vi søkte veiledning,” sier eldste Rieta, “ble alt vi fryktet, tatt hånd om – bedriften gikk godt, til tross for utfordringer, kundene uttrykte glede og støtte, og familien ble mer sammensveiset fordi de måtte ta seg av vår syke mor. Vi begynte å forstå at Herren virkelig ville hjelpe oss.”

Eldste og søster Rieta utfører nå medlems- og lederstøtte i Filippinene Cagayan de Oro misjon.

Noen ektepar tenker på fysiske begrensninger, men ikke Keith og Jennilyn Mauerman fra Utah. For mange år siden, fire måneder etter at de giftet seg i Los Angeles California tempel, ble Keith innkalt i Forsvaret og sendt i krig. Som lagfører gikk han foran de andre soldatene da en landmine eksploderte. Han mistet begge bena. Da han kom hjem, løp Jennilyn til hans side.

“Jeg visste at jeg ikke trengte å bekymre deg,” sier Keith, “fordi vi har et evig ekteskap. Min hustru har støttet meg hele tiden. Hun styrker meg fremdeles hver dag.”

Bilde

the Mauermans serving in military relations

Da søster Mauerman pensjonerte seg, bestemte de seg for å reise på misjon. Men ville det være et problem at eldste Mauerman hadde amputert begge bena? “Det er alltid ting jeg ikke kan gjøre,” sier han, “men det er så mange ting jeg kan gjøre at jeg visste det ville finnes et sted for oss.”

Da de fylte ut anbefalingsskjemaene, krysset han av for at han hadde tjenestegjort i militæret. Snart fikk de en telefon fra Kirkens kontor for militære forhold. “Jeg hadde et ID-kort som ville gjøre det mulig for oss å komme inn på militærbaser, så de ba oss om tillatelse til å anbefale oss for en militære forhold-misjon.”

Bror og søster Mauerman ble kalt til å virke på en militærbase i North Carolina. Eldste Mauerman forteller: “På skiltet ved porten sto det: ‘Fort Bragg, de luftbårnes hjem.’ Da vakten hilste oss med de luftbårnes motto ‘Hele veien!’ var det første gang jeg hadde hørt det på mange år. Det føltes som å komme hjem, selv om jeg aldri hadde vært på Fort Bragg. Jeg visste at misjonskallet vårt passet oss perfekt og at Herren er oppmerksom på meg.”

“Vi underviste om å bli selvhjulpne og sterke, og om å styrke ekteskapet,” sier søster Mauerman. “Til å begynne med ønsket vi ikke å fortelle historien vår, men vi fant ut at det å fortelle den gjorde hele forskjellen. Soldatene og ektefellene deres så på oss og sa: ‘Hvis dere kan klare det, kan vi også.’”

Eldste og søster Mauermans opplevelse i Nord-Carolina var så positiv at de ba om å få utføre enda en misjon. I dag reiser de ca 65 km fra sitt hjem i Orem til Salt Lake City to ganger i uken for å utføre tjeneste ved Kirkens kontor for militære forhold. De underviser også eldre ektepar ved opplæringssenteret for misjonærer i Provo, der de opplever at så godt som hver eneste gruppe innbefatter personer som har overvunnet hindringer for å tjene.

Da de ble kalt til Brasil Cuiabá misjon, var Randy og Lou Ellen Romrell fra Utah bekymret. Selv om eldste Romrell hadde virket i Brasil som ung misjonær, hadde han glemt mye av sin portugisisk. Og søster Romrell kunne ikke portugisisk. Studium og innsats hjalp imidlertid eldste Romrells språkferdigheter å komme tilbake, og søster Romrells å vokse. Det samme gjorde en ukulele.

“Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den med,” sier søster Romrell, “men eldste Romrell ble inspirert til å gjøre det, og det er fantastisk å se hva det har ført til. Når vi underviser undersøkere og arbeider med reaktivisering og fellesskapsfremmende arbeid, er det moro å bruke den til å få folk til å synge salmer. Vi lærer språket, og salmene formidler en sterk ånd.”

Bilde

the Romrells playing a ukulele

Selv om hennes språkferdigheter fortsatt er i utvikling, kan hun musikken flytende. “Musikk virker samlende,” sier hun. “Selv om jeg ikke forstår alt de sier under et besøk, får vi kontakt når vi synger.” Da de ble invitert til å tale på skoler om den amerikanske helligdagen thanksgiving, sang eldste og søster Romrell salmer som uttrykker takknemlighet – akkompagnert av en ukulele. Søster Romrell bruker også et mer konvensjonelt instrument, piano, til å akkompagnere salmene i kirken.

Og portugisisk? “Selv om man ikke snakker det flytende, hjelper det om man bare lærer noen få ord,” sier hun. “Bare det å si hei og hilse på folk betyr mye. La dem få vite at du lærer. Gjør det enkelt, og stol på Ånden.” Og Ånden er naturligvis et annet språk som alle kan dele.

Paul og Mar Jean Lewis fra Utah hadde allerede vært på tre misjoner sammen (Palmyra New York tempel, Hong Kong Kina tempel og Kroatia, Serbia og Slovenia med Seminar og Institutt). De forberedte seg til å utføre nok en misjon, da stavspresidenten spurte: “Ville dere være villige til å virke her i vår egen stav, og støtte vår egen misjon?”

Bilde

the Lewises serving at home

“Vi er nye her, så det var en fantastisk mulighet,” sier søster Lewis. “Vi virker sammen med unge eldster og søstre, har et nært samarbeid med misjonspresidenten, drar til distrikts- og sonemøter, og samarbeider med menighetenes misjonsledere.” De besøker også undersøkere og mindre aktive medlemmer.

“Vi har møtt fantastiske mennesker som vi ellers aldri ville ha blitt kjent med,” sier søster Lewis, “heriblant noen som har kommet bort fra veien. Å se dem komme tilbake, motta ordinanser og dra til templet er en fantastisk velsignelse.”

“Mange ektepar er bekymret for hva de skal gjøre med hus og bil, eller hva de vil gå glipp av i familien når de vurderer å dra på misjon,” sier eldste Lewis. “Vi har fått anledning til å bo i vårt eget hus og kjøre vår egen bil. Vi oppfordres til å delta på familieaktiviteter, så lenge de ikke kommer i veien for vårt ansvar som misjonærer. Vi fikk til og med være tilstede da et barnebarn ble født.”

Jill og Kent Sorensen, som er fra samme stav, sier imidlertid at en av de beste måtene å styrke familien på har vært å virke borte fra hjemmet. Søster Sorensen sier: “En av de viktigste unnskyldningene misjonærektepar har for å ikke dra, er barnebarn, gifte barn med problemer, døtre som venter barn, aldrende foreldre – alt mulig. Familien er en prioritet, og man savner dem hver dag. Men det å dra på misjon sender også et sterkt budskap om at misjonærarbeid er viktig.”

Dessuten, sier eldste Sorensen, “er det så mange måter å holde kontakten på nå at man kan følge med hele tiden.”

Eldste og søster Sorensens misjonsreise begynte for tre år siden, da biskopen ba dem arrangere månedlige temakvelder for ektepar som overveier misjonærtjeneste. “Etter å ha snakket om det hele tiden,” sier søster Sorensen, “var vi nødt til å dra selv!” De ble kalt til å virke på Cookøyene, hvor Jills besteforeldre var på misjon for 50 år siden.

Bilde

the Sorensons teaching Bible classes

I dag underviser de blant annet om Bibelen på skoler.

“Vi snakker om Kristus som klippen,” sier eldste Sorensen. “Vi gir elevene en liten stein, og oppmuntrer dem til å forbli klippefast i Kristus. Hvor vi enn kommer, sier folk nå: ‘Klippefast!’ når de ser oss.”

Hvis dere vurderer en heltidsmisjon eller en tjenestemisjon, ville alle disse ekteparene stille det samme spørsmålet som president Robison stilte Gerald og Lorna Malmrose: “Kan dere komme og hjelpe?” Og de vil fortelle dere at uansett hvordan dere deltar, er dette løftet sikkert: Det er behov for dere, dere kan bidra, og dere vil bli velsignet og elsket.