Prestedømmet: Et sikkert anker

Jeg vokste opp i et behagelig miljø i Logan i Utah. Som barn behøvde jeg ikke å bekymre meg for mat, husly eller utdannelse. Men kanskje nettopp fordi livet var enkelt, trengte jeg noe å holde fast i som ville forankre meg.

For meg var dette ankeret Guds prestedømme. Jeg var i en uvanlig situasjon i oppveksten. Min far ble kalt som biskop da jeg var et år gammel, og han var min biskop i 19 år. Hans faderlige og åndelige veiledning var til veldig stor hjelp for meg.

Jeg tror det var mest derfor jeg gledet meg til å motta Det aronske prestedømme på 12-årsdagen. Jeg husker den spesielle dagen da jeg kjente min fars hender på hodet mens han ordinerte meg. Deretter utviklet jeg meg gjennom embedene i Det aronske prestedømme og mottok kall jeg satte stor pris på.

Det var svært spesielt for meg å dele ut nadverden. Man kunne se at folk forpliktet seg til å adlyde Herren og holde hans bud når de tok del i symbolene på hans legeme og blod.

Med tiden fullførte jeg videregående skole, og så, etter et år på universitetet, ble jeg kalt på misjon. Jeg nøt hvert eneste minutt av den, og jeg var svært glad i mine ledsagere. Særlig én var til styrke for meg. Jeg lærte mye av ham mens vi utførte våre ansvarsoppgaver.

Fordi landet var i krig, vervet jeg meg i Marineinfanteriet da jeg kom hjem fra misjon. Da krigen var over, vendte jeg tilbake til universitetet, giftet meg og stiftet familie. En rekke yrkesvalg førte meg til mange steder over hele USA, der jeg lærte mye mens jeg virket i mange kall i prestedømmet. Jeg havnet til slutt i Boston i Massachusetts, hvor jeg var stavspresident. Det var derfra jeg ble kalt til De tolvs assistent, og så, etter 17 måneder, til De tolv apostlers quorum.

Hva har jeg lært som medlem av De tolv apostlers quorum?

Jeg har lært at prestedømmet er en veileder, et anker og en beskyttelse.

Prestedømmet har alltid eksistert. Før Adam kom til jorden, hadde han prestedømmet. Etter hvert som Adams etterkommere ble adspredt med prestedømmet, ble det nødvendig å organisere hvordan prestedømmet ble forrettet. Herren gjorde det ved å kalle Abraham til å presidere over sin familie av prestedømsbærere. Denne organisasjonen fortsatte under Isak og Jakob, hvis navn senere ble forandret til Israel.

Århundrer senere befant Israels barn seg i fangenskap. Herren sendte Moses for å befri dem, men da han gjorde det, viste det seg at de som folk ikke var beredt til å motta Det melkisedekske prestedømme. Derfor hadde de bare Det aronske prestedømme frem til Frelserens tid.

Jeg synes det Frelseren gjorde da han innledet sin tjenestegjerning, er veldig interessant. Han organiserte Det melkisedekske prestedømme. Han kalte tolv apostler og lærte dem prestedømmets lover og orden. Han kalte Peter til seniorapostel, og opprettet en myndighetslinje i sin kirke. Både da og nå er det Jesus Kristus som velger sin ledende apostel til å presidere over Kirken, og det er Frelseren som gir ham instruksjoner i hans prestedømsplikter.

Prestedømmet har dermed en direkte linje fra vår Herre og Frelser gjennom seniorapostelen til de andre apostlene og videre til de andre prestedømsbærerne i Kirken. Myndighetsnøkler er gitt til apostlene, og så lenge disse nøklene finnes på jorden, vil vi bli ledet av Herren selv. Denne guddommelige veiledningen beskytter oss og forsikrer oss om at Kirken ikke vil vike fra sannheten. Den vil være konsekvent fordi den ikke blir ledet av noen jordisk person. Den ledes av Herren.

Det beste råd jeg har til dere unge menn, er å studere læren om prestedømmet, prøve å forstå hvilken kraft dere har når dere bruker prestedømmet, og lære hvordan det kan være til velsignelse for dere og andre.

Jeg lover at hvis dere vil lære om prestedømmet og oppfylle deres prestedømsplikter, vil prestedømmet være et sikkert anker som vil beskytte dere åndelig og gi dere stor glede. Vær et ekte prestedømsquorum. Strekk dere ut til vennene deres, og bring dem inn i quorumet. Skap et brorskap i quorumet som vil være en permanent grunnvoll for deres liv.