En ny sjanse

Første gang jeg møtte ham, holdt jeg fiolinen min.

Han subbet med føttene nær meg mens jeg gikk til spisesalen, med fiolinkassen dunkende mot benet mitt.

“Fiolin,” sa han idet han nærmet seg.

“Ja,” svarte jeg.

Jeg hadde aldri egentlig snakket med noen med en funksjonshemning, og visste ikke hva annet jeg skulle si. Han fulgte meg til bordet og satte seg ved siden av meg, idet han pekte på fiolinkassen min.

“Fiolin,” sa han igjen.

Jeg åpnet kassen, og øynene hans lyste opp. Han klimpret altfor hardt på strengene. Hjertet hamret da jeg så for meg at en streng røk, og jeg lukket forsiktig kassen. Han ga meg en stor klem før han gikk sin vei.

Jeg så ham ofte etter dette.

Hver gang han så meg, slo han armene rundt skuldrene mine og kysset meg på hodet.

Resten av videregående skole prøvde jeg alltid å unngå ham når jeg så ham komme. Når han fant meg og overøste meg med sine klemmer og våte kyss, tolererte jeg det i noen sekunder med et krampaktig smil, og så gikk jeg raskt min vei uten å si et ord.

“Å, nei,” mumlet jeg da jeg så ham på min siste orkesterkonsert på videregående. Etter konserten kom han i retning av der jeg sto sammen med vennene mine utenfor auditoriet.

Vennene mine trakk seg litt unna da han kom bort til meg med et smil og åpne armer for å gi meg en klem.

“William!”

Jeg snudde meg og så en kvinne komme joggende mot oss.

“Beklager,” sa hun, idet hun tok ham i armen. “William elsker fiolin. Han tryglet meg om å få gå på denne konserten i kveld. Kom da, vennen.”

Inntil da hadde jeg ikke tenkt over at jeg ikke engang visste hva han het. Jeg hadde møtt William to år tidligere, men brukt så mye tid på å unngå ham at jeg aldri hadde gjort en innsats for virkelig å bli kjent med ham. Da jeg så William og moren gå sin vei, skyllet skamfølelsen over meg.

Mange år senere, etter at jeg hadde giftet meg, fødte jeg en vakker liten gutt med Downs syndrom som vi kalte Spencer. Jeg tenkte ofte på William når jeg så på sønnen min, og jeg lurte på om Spencer ville få lignende opplevelser. Ville folk unngå ham fordi han kysset for mye eller klemte for hardt? Ville hans jevnaldrende være utilpass på grunn av begrensningene hans?

Da Spencer var fire måneder gammel, tok jeg ham med til det lokale sykehuset for en undersøkelse. Idet jeg løftet ham ut av bilen, så jeg to personer komme ut fra sykehuset. I vantro innså jeg at det var William og moren hans.

“William!” ropte jeg da vi nærmet oss, og hjertet hamret.

“Hei!” Han vagget over parkeringsplassen, mens et bredt smil lyste opp ansiktet hans. Han rakte ut hånden og grep min i et entusiastisk håndtrykk.

“Hvordan går det med deg?” spurte jeg ham.

“Fiolin,” sa han, idet spenningen strålte i øynene hans.

Fiolin. Han husket meg også. “Ja,” tvang jeg frem gjennom en gråtkvalt latter, “jeg spilte fiolin.”

Mens vi snakket sammen, holdt jeg en stille bønn til en kjærlig Fader i himmelen som visste hvor sterkt jeg hadde ønsket å få møte William igjen. Jeg er takknemlig for at Gud så meg – en ung mor som strevde, overveldet av min sønns helseproblemer og bekymringer for fremtiden – og ga meg en opplevelse som minnet meg om at han er oppmerksom på oss.