Er han biskop?
Artikkelforfatteren bor i Illinois, USA.
Fordi jeg hadde vært mindre aktiv for mange år siden, var det et medlem som kjente meg den gangen, som ikke kunne tro at jeg kunne bli kalt som biskop.
Illustrasjon: Mark Smith © 2016
Under et møte i prestedømmets utøvende komité rapporterte våre heltidsmisjonærer om et møte med et medlem hvis opptegnelser ikke fantes i menigheten. Jeg kjente umiddelbart igjen navnet, og sa at hun og jeg hadde vært i samme menighet for mange år siden.
En av misjonærene sa: “Ja, biskop, hun nevnte det, og virket ganske overrasket over at du var biskop.”
Jeg spurte: “Hva sa hun?”
De sa at hun virket veldig overrasket og sa: “Er han biskop?”
Jeg måtte le, og forklare at denne søsteren kjente meg som en helt annen person for 30 år siden.
Da jeg senere overveiet denne hendelsen, tenkte jeg på hvor mye livet mitt hadde forandret seg på de over 30 årene som min familie og jeg har vært medlem. Jeg har kjent mange medlemmer av menigheten i 20 år, og vært grenspresident og biskop, men ingen av disse medlemmene kjente meg for 30 år siden. Selv om jeg noen ganger fortalte om hendelser fra min fortid for å undervise om omvendelse og Jesu Kristi forsoning, hadde de fleste i menigheten ingen anelse om hvilken fantastisk reise mitt liv i Kirken har vært.
Min familie og jeg fikk Kirken presentert i mai 1979, og jeg visste straks at dette var der vi hørte hjemme. Vi ble døpt i juni, og i begynnelsen var vi alle er aktive, men det varte ikke lenge før jeg sluttet å gå, og vendte tilbake til gamle vaner. Jeg tvilte egentlig aldri på evangeliets og gjenopprettelsens sannhet, men jeg trodde ikke jeg hadde det som skulle til for å være et godt medlem av Kirken.
På grunn av mitt vedvarende alkoholmisbruk, søkte min hustru, som aldri hadde vaklet i sin tro, om skilsmisse i 1982. Den gangen bodde familien i Oklahoma, men jeg hadde flyttet tilbake til Illinois, hvor jeg hadde vokst opp. Jeg hadde nådd punktet hvor jeg var nær ved å miste det eneste som virkelig betydde noe for meg – familien.
Jeg begynte å be på mine knær morgen og kveld til en Gud som jeg ikke lenger var sikker på at fantes, og om han gjorde det, regnet jeg med at han for lengst hadde glemt meg. I tre måneder ba jeg likevel trofast. Tidlig en morgen mens jeg ba dypt og inderlig, kom en følelse av stor lettelse over meg, og jeg visste at Gud lever, at han kjenner meg og at han elsker meg. Jeg visste også at jeg aldri igjen ville røre en dråpe alkohol.
Samme kveld fikk jeg telefon fra min hustru, som informerte meg om at hun hadde tenkt å sende meg skilsmissepapirene slik at jeg kunne undertegne dem. Under denne samtalen sa hun plutselig: “Det er noe helt annerledes ved deg. Jeg tror ikke du noensinne kommer til å drikke igjen, og jeg skal rive i stykker disse papirene.” Vi ble gjenforenet, og to år senere fødte hun vår tredje sønn.
Man skulle tro at jeg ville ha vendt tilbake til full aktivitet i Kirken, men jeg er en gjenstridig mann. Jeg kom tilbake en stund, og ble kalt som lærer i eldstenes quorum. Jeg begynte imidlertid snart å føle meg uskikket til å undervise, og ble igjen inaktiv.
I 1991 flyttet vi til en liten gren. Noen måneder før vår yngste sønn fylte åtte år, spurte min hustru, som var Primærs president, hvem han ville at skulle utføre dåpen. Naturligvis ønsket han at hans far skulle utføre ordinansen. Min hustru fortalte ham at det sannsynligvis ikke kom til å skje. Han godtok ikke dette svaret, og tok fatt på oppgaven med å aktivisere sin far. Han var ganske hvileløs, og det tok ikke lang tid før jeg var speiderleder, og senere døpte og bekreftet jeg min sønn.
De åtte månedene etter min aktivisering var begivenhetsrike. Vi ble beseglet som familie i Chicago Illinois tempel, og jeg ble igjen kalt som lærer i eldstenes quorum, men denne gangen ga jeg ikke opp. Jeg ble så kalt som rådgiver i grenspresidentskapet, og fem måneder senere ble jeg kalt som grenspresident. En måned eller så etter at jeg ble kalt, tenkte jeg: “Er jeg grenspresident?”
I årenes løp har jeg fortalt mange medlemmer som har strevd, at hvis jeg kan utvikle meg i evangeliet, kan hvem som helst gjøre det. Det gjelder bare å virkelig forstå den kraft som Frelseren og hans forsoning har, og å gjøre det som trengs for å komme til ham.
Jeg vil være evig takknemlig til min hustru og mine barn og alle de trofaste hjemmelærerne, quorumslederne, biskopene og andre trofaste medlemmer som satte et strålende eksempel for meg. Det har vært et privilegium å tjene Herren og de hellige disse siste 20 årene. Jeg har blitt velsignet mer enn jeg kunne ha forestilt meg.