Sagt av siste-dagers-hellige
Ikke skyt!
Navn ønskes ikke oppgitt
Bob og jeg satt i politibilen og ventet på et tegn på bevegelse lenger nede i gaten. Vi hadde startet spaningen to timer tidligere, etter å ha sett bilen som ble nevnt over politiradioen.
“Ran pågår,” lød meldingen. “To menn, begge bevæpnet. De ble nettopp sett i en oransje bil. Vitner sier at mennene er brutale og villige til å skyte.”
Det hadde vært en bølge av væpnede ran i området nylig, men til tross for våre beste anstrengelser, hadde ranerne unnsluppet gjentatte ganger. Disse tankene ble straks borte da jeg så to skikkelser komme ut fra en bolig i den mørke gaten og sette seg inn den oransje bilen. De var nå på vei mot oss.
“Vi trenger forsterkning,” sa jeg. “De mistenkte kjører nordover fra vår posisjon.”
Forsterkningen, to sivilkledde etterforskere i en umerket bil, kjørte inn foran bilen mens Bob og jeg fulgte etter. Da de tre bilene hadde kjørt ut på en bro, stanset plutselig forsterkningen vår på tvers av broen foran den oransje bilen, mens vi parkerte bak den, for slik å sperre inne de mistenkte. Nesten umiddelbart stanset bilen, og begge skikkelsene smatt ut av syne.
“Kom ut av bilen med hendene på hodet!” beordret jeg på vei ut av bilen. Ingen svarte.
Stålsatt og klar til å skyte, beordret jeg igjen: “Kom ut av bilen med hendene på hodet. Gjør det nå!”
Plutselig rettet sjåføren seg opp og snudde seg mot meg. Jeg kunne se en forniklet gjenstand glinse i hendene hans.
Min politiopplæring og sunne fornuft tilsa at jeg skulle trekke av for å redde livet. Men midt i dette anspente øyeblikket hørte jeg en røst. Den var rolig, men myndig og sterk: “Ikke skyt!”
Jeg regnet med å bli skutt når som helst, men ventet på at noen i bilen skulle skyte først. I stedet løftet sjåføren hendene, holdt noe over hodet som så ut som en pistol, og la hendene i fanget.
“Stille!” sa jeg idet jeg løp mot bilen. “Ikke rør dere!”
Det føltes som en TV-serie, helt til det gikk opp for meg at de hardbarkede forbryterne i bilen faktisk var to forskremte unge jenter. Det jeg hadde trodd var en pistol, var bare en bilbeltespenne.
Vi fant snart ut at jentene hadde lånt bilen til kjærestene sine. De hadde ingen anelse om hva slags menn de var.
“Jeg trodde du var død, Cal!” sa Bob senere. “Jeg åpnet nesten ild. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det.”
De to etterforskerne i den umerkede bilen sa det samme, selv om ingen andre enn jeg hørte røsten. Jeg vet at bare himmelens kraft reddet disse to jentene fra døden, og fire polititbetjenter fra å begå en tragisk feil. Denne opplevelsen ga meg visshet om at vår himmelske Fader kan og vil gripe inn til vårt beste.