Gå aldri glipp av en mulighet til å vitne om Kristus

På dagen i dag for fem år siden rakte vi opp hånden for å oppholde vår kjære profet, president Russell M. Nelson, som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – Herrens talerør i denne bemerkelsesverdige tiden med vekst og åpenbaring. Gjennom ham har vi mottatt utallige innbydelser og er blitt lovet strålende velsignelser hvis vi vil sette vår Frelser Jesus Kristus i sentrum av vårt liv.

I 2011, mens jeg virket sammen med min ektemann som misjonsledere i vakre Curitiba i Brasil, ringte telefonen min under et møte. Da jeg skyndte meg for å sette den på lydløs, la jeg merke til at det var min far som ringte. Jeg forlot straks møtet for å svare: “Hei, pappa!”

Uventet var stemmen hans fylt av følelser: “Hei, Bonnie. Jeg må fortelle deg noe. Jeg har fått diagnosen ALS [Amyotrofisk lateral sklerose].”

Tankene mine svirret av forvirring: “Vent! Hva er ALS?”

Pappa begynte å forklare: “Mitt sinn vil være årvåkent mens kroppen min sakte slår seg av.”

Jeg følte at hele verden endret seg, da jeg begynte å kjempe med hva denne alvorlige nyheten ville bety. Men på denne uforglemmelige dagen var det hans siste setning som fant en varig plass i mitt hjerte. Min kjære far sa presserende: “Bonnie, gå aldri glipp av en mulighet til å vitne om Kristus.”

Jeg har grunnet over og bedt angående pappas råd. Jeg har ofte spurt meg selv om jeg fullt ut vet hva det vil si aldri å gå glipp av en mulighet til å vitne om Jesus Kristus.

Som dere, har jeg tidvis reist meg den første søndagen i måneden og båret et vitnesbyrd om Kristus. Mange ganger har jeg vitnet om evangeliets sannheter som en del av en leksjon. Jeg har som misjonær frimodig undervist sannheten og erklært Kristi guddommelighet.

Likevel føltes denne anmodningen mer personlig! Det virket som om han sa: “Bonnie, ikke la verden innhente deg! Vær trofast mot dine pakter med Frelseren. Søk å oppleve hans velsignelser hver dag, og vær i stand til å vitne gjennom Den hellige ånd om hans kraft og nærvær i ditt liv!”

Vi lever i en fallen verden, med distraksjoner som frister våre øyne og vårt hjerte til å søke ned mot verden fremfor å søke opp mot himmelen. I likhet med nephittene i 3 Nephi 11, trenger vi Jesus Kristus. Kan du forestille deg at du er der, blant mennesker som hadde opplevd så mye kaos og ødeleggelse? Hvordan ville det være å høre Herrens personlige innbydelse:

“Stå opp og kom frem til meg, så dere kan stikke deres hender i min side og så dere også kan føle naglegapene i mine hender og i mine føtter, så dere kan vite at jeg er … hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder.

“Og … forsamlingen gikk frem … den ene etter den andre … og [så] med sine øyne og følt[e] med sine hender og visste … [og] hadde gått frem og forvisset seg.”¹

Disse nephittene gikk ivrig frem for å stikke hendene i hans side og føle naglegapene i hans hender og føtter, slik at de selv kunne være vitne til at dette var Kristus. På samme måte hadde mange trofaste personer som vi har studert om i Det nye testamente i år, ventet spent på Kristi komme. De gikk fra markene, arbeidsplassen og middagsbordene sine og fulgte ham, myldret og trengte seg sammen om ham og satte seg sammen med ham. Er vi like ivrige etter selv å være vitne til, slik som folkemengden i Skriftene? Er det mindre behov for velsignelsene vi søker enn deres?

Da Kristus fysisk besøkte nephittene ved deres tempel, var ikke hans innbydelse å stå på avstand og se på ham, men å røre ved ham og selv føle at menneskehetens Frelser var virkelig. Hvordan kan vi komme nærme nok til å få et personlig vitnesbyrd om Jesus Kristus? Dette kan være en del av det min far prøvde å lære meg. Selv om vi kanskje ikke kan glede oss over den samme fysiske nærhet som dem som vandret med Kristus under hans jordiske virke, kan vi gjennom Den hellige ånd oppleve hans kraft hver dag! Så mye som vi trenger!

Unge kvinner over hele verden har lært meg så mye om å søke Kristus og få et daglig personlig vitnesbyrd om ham. La meg dele visdommen til to av dem:

Livvy har sett generalkonferansen hele sitt liv. Hjemme hos henne er det faktisk en tradisjon å se på alle fem møtene sammen som familie. For Livvy har konferansen tidligere betydd å tegne kruseduller eller få seg en utilsiktet lur fra tid til annen. Men denne siste generalkonferansen i oktober var annerledes. Den ble personlig.

Denne gangen bestemte Livvy seg for å være en aktiv mottager. Hun slo av varsler på telefonen og tok notater av tilskyndelser fra Ånden. Hun ble forundret da hun følte konkrete ting Gud ønsket at hun skulle høre og gjøre. Denne avgjørelsen utgjorde nesten umiddelbart en forskjell i hennes liv.

Bare noen dager senere inviterte vennene hennes henne på en upassende film. Hun reflekterte: “Jeg følte at konferansens ord og ånd vendte tilbake til mitt hjerte og jeg hørte meg selv avslå deres invitasjon.” Hun hadde også mot til å dele sitt vitnesbyrd om Frelseren i menigheten sin.

Etter disse hendelsene sa hun: “Det fantastiske er at da jeg hørte meg selv vitne om at Jesus er Kristus, følte jeg Den hellige ånd igjen bekrefte det for meg.”

Livvy spratt ikke som en stein over vannflaten i konferansehelgen, men hun dykket ned, med sinn og ånd, og fant Frelseren der.

Og så er det Maddy. Da familien sluttet å gå i kirken, var Maddy forvirret og ikke sikker på hva hun skulle gjøre. Hun innså at noe viktig manglet. Som 13-åring begynte Maddy å gå i kirken alene. Selv om det noen ganger var vanskelig og ubehagelig å være alene, visste hun at hun kunne finne Frelseren i kirken, og hun ønsket å være der han var. Hun sa: “I kirken følte min sjel seg hjemme.”

Maddy holdt fast ved det faktum at familien hennes hadde blitt beseglet til hverandre for evig. Hun begynte å ta med seg sine yngre brødre til kirken og studere Skriftene sammen med dem hjemme. Til slutt begynte moren å bli med dem. Maddy fortalte moren om sitt ønske om å reise på misjon, og spurte moren om hun kunne være klar til å dra til tempelet sammen med henne.

I dag er Maddy på MTC. Hun tjener. Hun vitner om Kristus. Hennes eksempel bidro til å lede begge foreldrene tilbake til tempelet og tilbake til Kristus.

I likhet med Livvy og Maddy, vil Ånden vitne om Kristus i mange ulike situasjoner, når vi velger å søke ham. Disse vitnesbyrdene ved Ånden kommer når vi faster, ber, venter og fortsetter fremover. Vår nærhet til Kristus vokser ved å tilbe ofte i tempelet, omvende oss daglig, studere Skriftene, gå i kirken og på Seminar, grunne på vår patriarkalske velsignelse, verdig motta ordinanser og hedre hellige pakter. Alt dette innbyr Ånden til å opplyse vårt sinn, og de gir mer fred og beskyttelse. Men akter vi det som hellige muligheter til å vitne om Kristus?

Jeg har vært i tempelet mange ganger, men når jeg tilber i Herrens hus, forandrer det meg. Noen ganger mens jeg faster, blir jeg ganske enkelt sulten, mens andre ganger nyter jeg Ånden med en hensikt. Jeg har noen ganger mumlet bønner i form av gjentagelser og som rutine, men jeg har også vært ivrig etter å motta råd fra Herren gjennom bønn.

Det er kraft i å gjøre disse hellige vanene, i mindre grad som en sjekkliste og mer som et vitnesbyrd. Prosessen vil være gradvis, men vil vokse med daglig, aktiv deltagelse og meningsfylte opplevelser med Kristus. Når vi konsekvent handler ifølge hans lære, får vi et vitnesbyrd om ham. Vi utvikler et forhold til ham og vår himmelske Fader. Vi begynner å bli som Dem.

Motstanderen skaper så mye støy at det kan være vanskelig å høre Herrens røst. Vår verden, våre utfordringer, våre omstendigheter vil ikke bli roligere, men vi kan og må hungre og tørste etter det som er av Kristus, for å “høre Ham” tydelig.² Vi ønsker å skape “muskelminne” i vårt disippelskap og vitnesbyrd som vil holde vårt fokus på å sette vår lit til Frelseren hver dag.

Min far har vært borte i over 11 år nå, men hans ord lever videre i meg. “Bonnie, gå aldri glipp av en mulighet til å vitne om Kristus.” Jeg oppfordrer dere til å bli med meg og ta imot hans innbydelse. Se etter Kristus overalt – jeg lover at han er der!³ Sann glede hviler på vår villighet til å komme nærmere Kristus og selv være vitne.

Vi vet at i de siste dager skal “hvert kne … bøyes og hver tunge bekjenne” at Jesus er Kristus.⁴ Jeg ber om at dette vitnesbyrdet vil bli en normal og naturlig opplevelse for oss nå – at vi vil benytte enhver anledning til å vitne med glede: Jesus Kristus lever!

Som jeg elsker ham. Vi er så takknemlig for hans uendelige forsoning som “gjorde evig liv til en mulighet og udødelighet til en realitet for [oss] alle.”⁵ Jeg vitner om vår Frelsers godhet og store herlighet i Jesu Kristi hellige navn. Amen.