Har jeg virkelig blitt tilgitt?

For mange år siden flyttet søster Nattress og jeg til Idaho, der vi startet et nytt foretak. Det var lange dager og sene kvelder på kontoret. Heldigvis bodde vi bare noen kvartaler unna jobben. Hver uke kom Shawna og våre tre døtre – alle under seks år – til kontoret for å spise lunsj sammen.

Etter familielunsjen en slik dag la jeg merke til at vår fem år gamle datter Michelle hadde lagt igjen en beskjed til meg, skrevet på en Post-it-lapp og festet til kontortelefonen min.

Det sto ganske enkelt: “Pappa, husk å være glad i meg. Kjærlig hilsen, Michelle.” Dette var en kraftfull vekker for en ung far om det som betyr mest.

Brødre og søstre, jeg vitner om at vår himmelske Fader alltid husker oss og at han elsker oss fullkomment. Mitt spørsmål er følgende: Husker vi ham? Og elsker vi ham?

For mange år siden virket jeg som en lokal leder i Kirken. En av våre unge menn, Danny, var enestående på alle måter. Han var lydig, snill, god og hadde et stort hjerte. Da han gikk ut av videregående skole, begynte han imidlertid å omgås en belastet gjeng. Han begynte å bruke narkotika, særlig metamfetamin, og det gikk nedoverbakke med avhengighet og ødeleggelse. I løpet av kort tid forandret hans fremtoning seg fullstendig. Han var knapt gjenkjennelig. Den største forandringen var i øynene hans – lyset i øynene hans hadde blitt svakere. Flere ganger prøvde jeg å ta kontakt med ham, men til ingen nytte. Han var ikke interessert.

Det var vanskelig å se denne fantastiske unge mannen lide og leve et liv som ikke var ham! Han var i stand til så mye mer.

Så en dag begynte mirakelet hans.

Han var til stede på et nadverdsmøte der hans yngre bror bar sitt vitnesbyrd før han skulle reise på misjon. Under møtet følte Danny noe han ikke hadde følt på lenge. Han følte Herrens kjærlighet. Endelig hadde han håp.

Selv om Danny hadde et ønske om å forandre seg, var det vanskelig for ham. Hans avhengighet og den medfølgende skyldfølelsen var nesten mer enn han kunne bære.

En ettermiddag, da jeg var ute og klippet plenen, kom Danny uanmeldt innom i bilen sin. Han strevde forferdelig. Jeg slo av klipperen, og vi satte oss ned i skyggen ved verandatrappen. Det var da han uttrykte det han følte i sitt hjerte. Han ønsket virkelig å komme tilbake! Å vende seg bort fra sin avhengighet og livsstil var imidlertid ekstremt vanskelig. I tillegg til dette følte han seg så skyldig, så skamfull over å ha falt så dypt. Han spurte: “Kan jeg virkelig få tilgivelse? Finnes det virkelig en vei tilbake?”

Etter at han hadde utøst sitt hjerte med disse bekymringene, leste vi Alma kapittel 36 sammen:

“Ja, jeg husket alle mine synder og misgjerninger …

Ja … bare tanken på å komme i min Guds nærhet plaget min sjel med ubeskrivelig angst” (vers 13–14).

Etter disse versene sa Danny: “Det er akkurat slik jeg føler meg!”

Vi fortsatte:

“Mens jeg … var opprørt ved tanken på mine mange synder, se, da husket jeg også å ha hørt min far profetere til folket om en Jesus Kristus som skulle komme, en Guds Sønn som skulle sone for verdens synder …

Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så!” (vers 17, 20).

Da vi leste disse skriftstedene, begynte tårene å strømme. Almas glede var gleden han hadde lett etter!

Vi snakket om at Alma hadde vært usedvanlig ugudelig. Men da han omvendte seg, så han seg aldri tilbake. Han ble en hengiven Jesu Kristi disippel. Han ble en profet! Danny sperret opp øynene. “En profet?” sa han.

Jeg svarte ganske enkelt: “Ja, en profet. Ikke noe press på deg!”

Vi snakket om at selv om hans synder ikke hadde nådd Almas nivå, gis det samme løftet om fullstendig og fullkommen tilgivelse til alle – i og gjennom Jesu Kristi altomfattende forsoning.

Danny forsto det nå. Han visste hva han måtte gjøre: Han måtte begynne sin reise ved å stole på Herren og tilgi seg selv!

Dannys mektige forandring i hjertet var intet mindre enn et mirakel. Med tiden forandret ansiktet hans seg, og glansen i øynene vendte tilbake. Han ble tempelverdig! Han var endelig kommet tilbake!

Etter flere måneder spurte jeg Danny om han ville sende inn en søknad om å reise på heltidsmisjon. Svaret hans var sjokk og ærefrykt.

Han sa: “Jeg vil gjerne reise på misjon, men du vet hvor jeg har vært og hva jeg har gjort! Jeg trodde jeg var diskvalifisert.”

Jeg svarte: “Du har kanskje rett. Det er imidlertid ingenting som hindrer oss i å sende en forespørsel. Hvis du fritas, vil du i det minste vite at du uttrykte et oppriktig ønske om å tjene Herren.” Øynene hans lyste opp. Han var begeistret over denne tanken. For ham var dette et langskudd, men det var en sjanse han var villig til å ta.

Noen uker senere, og til hans forundring, skjedde enda et mirakel. Danny mottok et kall om å reise på heltidsmisjon.

Noen måneder etter at Danny kom til misjonsmarken, fikk jeg en telefon. Presidenten hans sa ganske enkelt: “Hva er det med denne unge mannen? Han er den mest fantastiske misjonæren jeg noensinne har sett!” Denne presidenten hadde nemlig mottatt en vår tids Alma den yngre.

To år senere reiste Danny hjem igjen med heder, etter å ha tjent Herren av hele sitt hjerte, av all makt, sinn og styrke.

Etter misjonærrapporten hans på nadverdsmøtet, dro jeg hjem, og hørte snart at det banket på døren. Der sto Danny med tårer i øynene. Han sa: “Kan vi snakke sammen et øyeblikk?” Vi gikk ut på den samme verandatrappen.

Han sa: “President, tror du virkelig at jeg har blitt tilgitt?”

Nå fikk jeg også tårer i øynene. Foran meg sto en hengiven Jesu Kristi disippel som hadde gitt alt for å undervise og vitne om Frelseren. Han var legemliggjørelsen av den helbredende og styrkende kraft i Frelserens forsoning.

Jeg sa: “Danny! Har du sett deg i speilet? Har du sett øynene dine? De er fylt med lys, og du stråler av Herrens Ånd. Selvfølgelig har du blitt tilgitt! Du er fantastisk! Det du nå må å gjøre, er å gå videre i livet. Ikke se deg tilbake! Se fremover i tro til neste ordinans.”

Dannys mirakel fortsetter i dag. Han giftet seg i tempelet og vendte tilbake til universitetet, der han tok en mastergrad. Han fortsetter å tjene Herren med ære og verdighet i sine kall. Enda viktigere er det at han har blitt en fantastisk ektemann og en trofast far. Han er en hengiven Jesu Kristi disippel.

President Russell M. Nelson underviste: “Uten [Frelserens] uendelige forsoning … ville hele menneskeheten være ugjenkallelig fortapt.”¹ Danny var ikke fortapt, og det er heller ikke vi for Herren. Han står ved døren for å løfte oss, styrke oss og tilgi oss. Han husker alltid å elske oss!

En fantastisk visning av Frelserens kjærlighet til Guds barn er nedtegnet i Mormons bok: “Da Jesus hadde talt, så han seg omkring i forsamlingen igjen og oppdaget at de gråt og så ufravendt på ham som om de ville be ham være hos dem litt lenger.” (3 Nephi 17:5).

Frelseren hadde allerede brukt en hel dag på å betjene folket. Allikevel hadde han mer å gjøre – han skulle besøke sine andre får. Han skulle gå til sin Fader.

Til tross for disse forpliktelsene forsto han at folket ønsket at han skulle bli litt lenger. Så, med Frelserens hjerte fylt av medfølelse, fant et av de største miraklene i verdens historie sted:

Han ble værende.

Han velsignet dem.

Han betjente deres barn en for en.

Han ba for dem. Han gråt med dem.

Og han helbredet dem. (Se 3 Nephi 17.)

Hans løfte er evig: Han vil helbrede oss.

Til dem som har kommet bort fra paktens sti, vær snill og vit at det alltid finnes håp, at det alltid finnes helbredelse og at det alltid finnes en vei tilbake.

Hans evige budskap om håp er den helbredende balsam for alle som lever i en urolig verden. Frelseren sa: “Jeg er veien og sannheten og livet” (Johannes 14:6).

Brødre og søstre, la oss huske å søke ham, å elske ham og å alltid minnes ham.

Jeg vitner om at Gud lever og at han elsker oss. Videre vitner jeg om at Jesus Kristus er verdens Frelser og Forløser. Han er den mektige helbreder. Jeg vet at min Forløser lever! I Jesu Kristi navn. Amen.