Han kunne helbrede meg!

Moroni lover at hvis vi leser Mormons bok og deretter spør Gud den evige Fader, av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus om den er sann, vil Gud åpenbare dens sannhet ved Den hellige ånds kraft.¹ Millioner av mennesker har anvendt dette løftet og mottatt et sikkert vitnesbyrd om gjengivelsen av Jesu Kristi evangeliums fylde.

Moroni formaner oss, når vi leser Mormons bok, til å “minnes hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn, fra Adam ble skapt og like ned til [denne] tid … og overveie det i [våre] hjerter.”² Historiene og læresetningene i Mormons bok minner oss om og vitner om Frelserens kjærlighet, medlidenhet og barmhjertighet.

Min far døde i april 2013. Da jeg forberedte meg til å tale i begravelsen hans, innså jeg hvor velsignet jeg var som kjente og elsket hans favorittskriftsteder. Han delte dem på familiesammenkomster, og han leste dem sammen med meg når jeg trengte råd, veiledning eller å styrke min tro. Jeg hørte ham dele dem i taler og oppgaver. Ikke bare kjente jeg dem, men jeg kan fortsatt huske lyden av stemmen hans og de åndelige følelsene jeg fikk da han delte dem. Gjennom å dele skriftsteder og følelser, hjalp far meg å etablere et sikkert fundament av tro på Herren Jesus Kristus.

Far likte spesielt beretningen om Frelserens besøk til Nephis folk.³ Denne hellige beretningen er om den oppstandne og opphøyde Herren Jesus Kristus. Han hadde drukket den bitre kalk og lidd alt, slik at vi ikke skulle lide hvis vi ville omvende oss.⁴ Han hadde besøkt åndeverdenen og organisert evangeliets forkynnelse der.⁵ Han hadde stått opp fra de døde, og han hadde vært sammen med og mottatt befalinger fra Faderen om å dele Skriftene med nephittene, noe som ville velsigne fremtidige generasjoner.⁶ Han var opphøyet og hadde all sin evige kraft og kapasitet. Vi kan lære av alle detaljer i hans læresetninger.

I 3 Nephi 11 leser vi hvordan Frelseren steg ned fra himmelen for å undervise nephittene om at han var Jesus Kristus, som profetene vitnet om ville komme til verden. Han erklærte at han var verdens lys og at han forherliget Faderen ved å påta seg verdens synder. Han bød folket komme frem for å stikke hendene i hans side og føle naglegapene i hans hender og føtter. Han ville at de skulle vite at han var Israels Gud som ble drept for verdens synder. Folket svarte med glede og gikk frem, den ene etter den andre, til de alle hadde sett og følt at det virkelig var han som profetene hadde skrevet om, og som skulle komme.⁷

Jesus underviste nephittene om betydningen av omvendelse, om å bli som et lite barn og behovet for å bli døpt av en som har hans myndighet. Han underviste deretter mye av læren vi studerer i år i Det nye testamente.

I 3 Nephi 17 leser vi at Jesus fortalte folket at tiden var kommet da han skulle gå til Faderen og også vise seg for Israels tapte stammer.⁸ Da han så seg omkring i forsamlingen, oppdaget han at de gråt og så ufravendt på ham som om de ville be ham være hos dem litt lenger.⁹

Frelserens svar til nephittene var både rørende og lærerikt. Han sa: “Se, mitt indre er fylt av medlidenhet med dere.”¹⁰

Jeg tror at hans medfølelse var mye mer enn et svar på folkets tårer. Det virker som om han kunne se dem gjennom sitt sonoffers øyne. Han så alle deres smerter, lidelser og fristelser. Han så deres sykdommer. Han så deres skrøpeligheter, og han visste fra sin pinefulle lidelse i Getsemane og på Golgata hvordan han skulle hjelpe dem i forhold til deres skrøpeligheter.¹¹

På samme måte, når vår Frelser Jesus Kristus ser på oss, ser og forstår han smerten og byrden våre synder påfører oss. Han ser våre avhengigheter og utfordringer. Han ser våre kamper og lidelser av ethvert slag – og han er fylt av medlidenhet med oss.

Hans nådige innbydelse til nephittene fulgte: “Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte eller krøplinger eller spedalske eller invalide eller som er døve eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet.”¹²

Og folket kom frem “med alle dem som var plaget på en eller annen måte, og han helbredet dem alle etter hvert som de ble ført frem for ham.”¹³

I 1990 bodde vi i den lille byen Sale i Victoria i Australia. Vi var lykkelig travle med familie, kirke og arbeidsforpliktelser. På en vakker sommerlørdag like før jul, bestemte vi oss for å besøke noen parker og en favorittstrand. Etter å ha hatt en fantastisk dag med å leke som familie, stuet vi alle inn i bilen og dro hjem. Mens jeg kjørte, sovnet jeg et øyeblikk og forårsaket en front mot front-ulykke. Etter at jeg hadde kommet meg litt, kikket jeg rundt i bilen. Min hustru, Maxine, hadde et stygt brudd i benet og strevde med å puste. Hun hadde brukket brystbenet. Våre tre døtre var i sjokk, men de virket heldigvis ok. Jeg fikk noen mindre skader. Men vår fem måneder gamle sønn var livløs.

Midt i påkjenningen og forvirringen på ulykkesstedet utbrøt vår eldste datter, 11 år gamle Kate: “Pappa, du må gi Jarom en velsignelse.” Etter noen anstrengelser klarte døtrene mine og jeg å komme oss ut av bilen. Maxine kunne ikke flyttes. Forsiktig løftet jeg Jarom opp. Så mens jeg lå på bakken på ryggen, la jeg ham forsiktig på brystet mitt og ga ham en prestedømsvelsignelse. Da ambulansen kom ca. 40 minutter senere, var Jarom ved bevissthet.

Den kvelden etterlot jeg tre familiemedlemmer på sykehuset og tok en stille taxitur hjem med to av mine døtre. Gjennom den lange natten bønnfalt jeg min himmelske Fader om at min familie og de skadede i den andre bilen måtte komme seg. Heldigvis ble mine, og inderlige bønner holdt av mange andre, besvart. Alle ble helbredet over tid, en stor velsignelse og mild barmhjertighet.

Likevel fortsatte jeg å ha dyp skyldfølelse og anger fordi jeg forårsaket en slik forferdelig ulykke. Jeg våknet om natten og gjenoppleve de forferdelige hendelsene. Jeg strevde i mange år med å tilgi meg selv og finne fred. Så, som prestedømsleder, mens jeg hjalp andre å omvende seg og hjelpe dem å føle Frelserens medlidenhet, barmhjertighet og kjærlighet, innså jeg at han kunne helbrede meg.

Frelserens helbredende og forløsende kraft gjelder tilfeldige feiltrinn, dårlige avgjørelser, utfordringer, og prøvelser av alle slag – så vel som våre synder. Da jeg vendte meg til ham, ble min skyldfølelse og anger gradvis erstattet med fred og hvile.

President Russell M. Nelson underviste: “Da Frelseren sonet for hele menneskeheten, åpnet han en måte slik at de som følger ham kan få tilgang til hans helbredende, styrkende og forløsende kraft. Disse åndelige privilegiene er tilgjengelige for alle som ønsker å høre ham og følge ham.”¹⁴

Brødre og søstre, enten dere bærer byrden av uoppgjort synd, lider på grunn av en urett begått mot dere for lenge siden, eller strever med å tilgi dere selv for et tilfeldig feiltrinn, har dere tilgang til Frelseren Jesu Kristi helbredende og forløsende kraft.

Jeg vitner om at han lever. Han er vår Frelser og Forløser. Han elsker oss. Han har medlidenhet med oss, han er fylt med barmhjertighet og han kan helbrede deg. I Jesu Kristi navn. Amen.